Kommentar om Red Bull Rampage: Må noen dø?

OK. Rampage – la oss kalle arrangementet det – handler om å karre seg ned en tilnærmet loddrett fjellside i Utah på mest mulig spektakulært vis. I bunnen av fjellet sitter et dommerpanel, likt det vi ser i Skal vi danse og i OL-sendingene fra kunstløp, og halfpipe i snowboard og gir syklistene karakterer. Maks poengsum er 100, men ingen, dommerne inkludert, vet hva som skal til for å få denne poengsummen. Ting som blir verdsatt er variasjon, stil, gøts, og en god dose subjektiv X-faktor.

Da Mads Andrè Haugen ikke kom til finalen i 2014, var han kritisk til dommerjobben som ble gjort.

Det finnes ingen fasit om hva som er  topp gjennomført og hva som er på det jevne. De siste års konkurranser tilsier at du for å vinne bør gi ha et av de største hoppene i runnet ditt, unngå å tryne, samt gjøre en manøver som få, eller ingen av de andre deltagerne våger eller klarer.

Rampage er en konkurranse som ikke-konkurrerende terrengsyklister tilsynelatende elsker å delta på. Freeridesyklister som vanligvis hater å bli bedømt, vurdert, og gått etter i sømmene, synes konkurranseformatet i Rampage er fett.

Hvis du ønsker å gjøre karriere som freeridesyklist har du vær så god å komme deg til Rampage. Hit blir bare de aller tøffeste invitert. En invitasjon er synonymt med at du har et navn innen sporten.

Det meste av dette er vel og bra og helt etter dagens terrengsykkelfans' smak. Det som skurrer litt mer med arrangementet er hvem som sitter igjen med hva, og til hvilken pris.

Rampage er dødsfarlig.

Ingen har ennå omkommet under denne konkurransen, men beinbruddene er mange, og for noen er de påfølgende sjukehusoppholdene lange. I 2015 var det stjernen Paul Basagoitia det gikk hardest utover. Knust T12-ryggvirvel er diagnosen så langt. Allerede ni timer på operasjonsbordet har blitt gjennomført, i det vi må kunne frykte er et desperat forsøk på å redde Paul Baz' førlighet og mulighet til å gå oppreist igjen.

Siden 2015 har Paul Bas kommet seg på beina igjen. Han kan sykle på el-sykkel og jobber nå som teamsjef for skoprodusenten Ride Concepts. 

Cam Zink la ut bildet nedenfor på Instagram etter Paul Bas sin ulykke i i 2015 merket med emneknaggen #fuckrampage

Alvorlige skader er ikke noe nytt innen såkalt ekstremsport, og for noen er den åpenbare faren en del av drivkraften.

En del av det å være ung er å gjøre ting som ansvarlige voksne ikke tør, og ikke vil. Det finnes en rekke andre idrettsarrangement med tilsvarende ide. La verdens beste utøvere kjempe om heder i en ekstrem-art av grenen som ville tatt livet av de fleste andre.

Storbølge-surfing, utfor og frikjøring på ski, Dakar-Rally, osv er noen varianter. Felles for dem alle er at de er et nivå opp fra idrettens daglige konkurranseform i hva gjelder fare.

Likevel skiller Rampage seg ut. Rampage blir frontet nærmest som en grasrot-konkurranse der freeride-eliten i verden samles en langhelg og graver hopp som de senere setter utfor. Førstepremien er noen tusen dollar, men først og fremst blir du hyllet som en konge blant dine egne.

Det er for disse utøverne motivasjon nok. Det er beundringsverdig av utøverne. Det som kanskje er mindre beundringsverdig er hvordan arrangører og sponsorer utnytter denne motivasjonen. I følge en kommentar publisert på Vital MTB må deltagerne underskrive på at Red Bull ikke står ansvarlig for eventuelle skader og lege-utgifter en utøver måtte pådra seg som deltager i Rampage. For en amerikaner kan et langvarig sykehusopphold også føre til økonomisk ruin.

 Vitals Brandon Turman siterer freeride-stjernen Cam Zink som er sterkt kritisk til den lave gevinsten og den høye risikoen ved Rampage: 

– Rampage is perhaps Red Bull's biggest stage. It's one of their most viewed events ever, second only to the Stratosphere project with it's multi-million dollar budget. We're putting on a huge show for them, and someone else is getting the vast majority of the benefit in this scenario.

Les hele kommentaren til Brandon Turman her.

At Rampage ønsker å gi inntrykk av å være et spontant, grasrotarrangement gjør at sikkerhetsanordningene tilsynelatende er minimale. Det står garantert ambulanser og helikopter standby i bunnen av fjellet, men arrangementet ønsker et preg av villskap, blottet for sikkerhetsnett og luftputer. Syklistene er stoka bare for å få være med, og er villig til å gjøre mye for å bli synlige.

I motsetning til i mer tradisjonelle idretter, som også må sees på som ekstreme, som utfor på ski og landeveissykling, så er det i Rampage ingen sikkerhetsnett, ingen polstrede lyktestolper. Når Cam Zink tar salto over en 25 meter bred ravine så gjør han det vel vitende om at en feil i tilløpet kan koste ham livet.

Nicholi Rogatkin opplevde mangelen på sikkerhetsnett under kvalifiseringsrunden i 2015. Han gikk kast i kast nedover et stup og landet heldigvis i dyp sand i en bratt helling. Rogatkin klarte ikke å kvalifisere seg til finalen da, men har senere markert seg som en av verdens aller fremste slopestyle-syklister. Han deltar ikke lenger på Rampage, men foretrekker konkurranser der triksing på hopp i definerte løyper er greia. Rogatkin opptrer som ekspertkommentator på årets Rampage. 

Red Bull setter sitt navn på mange ville arrangementer rundt om i verden. Som regel ønsker de å ha 100 prosent kontroll på arrangementene selv. Red Bull sponser sjelden arrangementer, de lager helst egne.

Det mange glemmer er at Red Bull først og fremst er en produsent av brus, akkurat som Coca Cola og Pepsi. Red Bull har ett produkt, den koffeinholdige brusen de selger i bøtter og spann til verdens ungdom. Alle Red Bulls arrangementer, sponsorater og utøvere fronter Red Bull for at den østerikske brusprodusenten skal selge enda mer brus.

At Red Bull har klart å opparbeide seg en status som en aktør som hjelper ekstremsportutøvere og grener opp og fram er egentlig lite mer enn supersmart merkevarebygging. Red Bull lever av at ungdom kjøper brus for å fremstå kule, samt kanskje for å støtte sin favorittutøver og favorittsport.

De siste årene har Red Bull også tatt enda større eierskap til media-produksjonen til arrangementene de sponser, eller arrangerer. Red Bull har en egen TV-kanal, de arrangerer musikkfestivaler, de gir ut papirmagasiner og de sysselsetter mange av ekstremsportens aller dyktigste fotografer og filmskapere.

Det er umulig å ikke sette pris på dette for oss som brenner for en nisjesport som ikke får dekning i hovedstrømsmedia. 

Det er vanskelig for oss terrengsyklister å ikke takke Red Bull for det de gjør for sporten vår. De sørger for direkteoverført og etterlengtet TV fra verdenscupene i utfor og rundbane, og de finansierer satsingen til flere av våre største helter. Likevel er det verdt å sette spørsmålstegn ved om vi noen ganger er nyttige idioter for Red Bulls mektige markedsføringsapparat.

Det sitter garantert mange hos Red Bull som har et bankende hjerte for sportene de lager arrangement for, men i bunn og grunn er sponsingen til Red Bull motivert av det samme som Coca Cola-boards langs motorveien og Leiv Vidar-skilt på fotballarenaen til Hønefoss.

Målet er å selge mer, styrke merkevaren, og å tjene mer penger. For Red Bull har markedsføringen av produktet etter hvert blitt et produkt på linje med selve produktet. 

Rampage er altså en konkurranse som gir Red Bull, og den mest ekstreme formen for terrengsykling en hel masse publisitet over hele verden. Red Bull har kontroll over innhold og budskap. De tilbyr gratis bilder og serverer videoklipp på løpende bånd. Alle med en Red Bull-logo subtilt synlig ett eller annet sted i bilde eller film. Markedsføringsverdien er enorm.

Mange tenker at Red Bull gjør terrengsykling en tjeneste ved å arrangere Rampage og ved å gjøre denne nisjen av sporten synlig i hele verden.

Det kan også hevdes at det hele er en bjørnetjeneste.

Du skal ikke ha så mye fantasi for å tenke at det Red Bull faktisk gjør er å utnytte ungdommelig iver og følelse av usårbarhet. Deltagere i Rampage forventes å sette livet på spill i en søken etter et par minutter på Red Bull-TV, eller en pallplassering i selve konkurransen.

Vinner du Rampage kan du banne på at du får en kontrakt med Red Bull etterpå, hvis du da ikke har det allerede, slik fjorårets vinner, Andreu Lacondeguy har. Kurt Sorge, som har vunnet tre ganger er sponset av Red Bulls hovedkonkurrent, brusprodusenten, Rockstar.

En Red Bull-kontrakt er noe av det største du kan oppnå som ekstremsportutøver. Det gir frikort til store arrangementer, tilgang på filmcrew, og muligheten til å realisere mange drømmer, i tillegg til at det gir en del penger, og masse kred og props blant fansen.

Å ha Red Bull-hjelm er et sikkert tegn på at du har klart det, at du er blant de kuleste av de kule i din nisje. Utøvere med Red Bull-kontrakt blir også godt tatt vare på og får tilgang til de beste treningsmuligheten og behandlingsalternativene etter skader.

Karina Hollekim hadde Red Bull i ryggen da hun kjempet seg tilbake etter sin livstruende basehopp-skade. En avtale med Red Bull har for noen vært en livredder også. Red Bull har vist flere ganger at de støtter utøverne sine i tykt og tynt. 

For de fleste andre i Rampage er det mindre å vinne på selvoppofrende stunts.

Både deltagere, støtteapparat og journalister som dekker Rampage rapporter om søvnløse netter og reell frykt for eget og andres liv. Men de motiverte deltagerne vet at et hopp eller et ekstra spektakulær triks kan være nok til å bli en internasjonal stjerne på himmelen over freeride-terrengsyklister.

Derfor fortsetter de å sette livet på spill for å fylle opp Red Bulls-video- og bildebanker med spektakulært materiale. Materiale som vi i mediabransjen sluker rått da det oser av råskap og kan publiseres gratis. 

Å ofre livet for gratis brus fremstår som en dårlig deal, i tillegg er det betenkelig når vi i pressen gjør oss avhengige av en kommersiell aktør for innhold som leserne våre vil ha.

Jeg sitter verken på noe svar eller noen løsning, men jeg tror flere av oss har godt av å være klar over hvilke mekanismer som trekker i trådene til de arrangementene vi elsker å se på.

I tillegg er det også verdt å tenke litt over hva Red Bull faktisk er.

Terje Håkonsen, Norges største, internasjonale ekstremsportstjerne noensinne, sleit i mange år md å finne sponsorer til snowboardarrangementet Arctic Challenge. Dette var i seg selv et helt trendsettende arrangement og var utrolig viktig for utviklingen av moderne konkurranseformater for snowboard. Håkonsen hadde tilbud fra flere produsenter av koffeinholdig brus, hvilke kan vi bare spekulere i, men Monster, Red Bull, Rockstar, Battery og Coca Cola er bare noen av produsentene som opererer i dette markedet. Håkonsen takket nei til pengedrysset fra energidrikk-produsentene på prinsipielt grunnlag.

– Jeg ønsker ikke å fremme merkevarer som fremmer diabetes og fedme, var Håkonsens begrunnelse til å takke nei. Et prinsipp han fulgte selv om det så ut til å gjøre det umulig å gjennomføre Arctic Challenge.

Bør utøvere av terrengsykling gjøre seg de samme tankene som Håkonsen? Eller bør vi i terrengsykkelsporten ta i mot all den støtten vi kan få, også hvis den fordrer livsfarlige konkurranser og relativt sett liten gevinst for utøverne og vegg-til-vegg annonser for usunn brus for tilskuerne?