Ikke kall det nyttårsforsett

Derfor har jeg en teori om at det er lurt å vente til den verste nyttårsforsett-fasen har roet seg, og så begynne å tenke litt framover.  

Dette er ikke noe som er hugd i stein, men det er fire slags forsiktige nyttårsforsett som jeg håper kan oppnås. 

Noen mener man alltid bør sikte høyt, jeg tenker at når det kommer til personlig måloppnåelse på sykkelen, så skal jeg for egen del legge lista der den lå i 2020, og være glad for alt utover det.  

At jeg kan sykle med hvem jeg vil, når jeg vil 

Noe av det jeg liker best med stisykling er at det er så enkelt å få til.

Det er så spontant, at man kan sende en SMS, og en halvtime senere er man på tur med noen. 

Sykling er for det aller meste en sosial greie for meg.

LETT? Etter et år med pandemi er det noen ting man ikke kan ta som en selvfølge lenger. Som å sykle nye steder, med nye venner. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Og tok man smittevernsrådene på alvor i året som gikk, så la det en viss begrensning både på hvor man kunne eller burde dra, og derav også litt hvem man fikk syklet med. 

Om noe, så håper jeg 2021 lar oss gjøre litt som før igjen. Den som venter får se.  

En ny bikepackingtur 

Hvis du er av typen som automatisk avskriver sykling med bukkestyre fordi det virker kjedelig, kan du skippe til neste punkt. 

Hvis ikke; de færreste av oss klarer å leve drømmen om å dra på ukeslange sykkelekspedisjoner.

Ofte kommer både tid, penger og hverdagen i veien for det.  

Sommeren lot meg likevel oppleve noen slike turer hvor man bare pakker det mest nødvendige på sykkelen og tråkker avgårde. 

PAKK OG DRA: Alt du trenger, ser du på dette bildet. En lengre tur kan hjelpe deg å klarne hodet. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Der stisyklingen gir meg frikoblingen gjennom adrenalin, gir tursykling meg ro og fysisk rom til å tenke.

I stedet for å koble ut og fra, har bikepacking latt meg koble på.  

Time etter time på grussykkelen, hvor veien virkelig er målet, høres ut som en klisjé, men det lot meg takle det spesielle året et knepp bedre. 

En ny utforkjøring som tar pusten fra meg 

Det finnes stier jeg oppsøker år etter år, fordi jeg vet at de gir meg det lille ekstra. Mer enn ofte er det en nedoversti. 

Det er likevel noe helt spesielt med å sykle en fet utforsti for aller første gang. Den opplevelsen fikk jeg også i 2020, men det kom ikke helt av seg selv.  

SÅ BRA AT..: Noen stier oppsøker man om og om igjen. Men hva med de helt ferske, nye, som man aldri har prøvd før? De er vel ekstra bra? Foto: Kristoffer H. Kippernes

I et år hvor det meste var vanskelig å få til, var det en stor seier å få sykle en sti som jeg kunne legge til på topp 10-favorittlista mi. 

Det håper jeg også kan skje i 2021. 

At jeg kan bli flinkere på sykkelen 

I en alder av 34 kan jeg kanskje ikke kalle meg selv gammel, men jeg er hvertfall ett år eldre enn i fjor. 

Jo eldre jeg har blitt, jo mer opptatt har jeg blitt av at det å være en god stisyklist er sammensatt. 

Personlig har jeg et slags mål om hvordan stisykling helst skal foregå for min egen del.

Det skal være kraftfullt, men elegant utført. Klare tekniske utfordringer, men også på en slik måte at det kunne sett bra ut både på film og bilde. 

Selv om jeg ikke kan skryte på meg noe når det kommer til hopping, vet jeg så alt for godt at det er sunt å øve på å hoppe. 

HVA OM MAN KUNNE FLY? Det skader aldri å være komfortabel med å ha litt luft under hjulene. Det kan man fint øve på på steder hvor det er tilrettelagt litt. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Det handler ikke om å klarere de største gap-hoppene i Hafjell for meg, men heller det å være i stand til å løse krevende partier på stiene jeg sykler på kreative måter.   

Kanskje finne en luftlinje fra et stiparti til et annet, eller kanskje klarere et helt crux ved å ta motet til seg og hoppe over.  

Jeg er ikke flinkere enn at jeg har godt av litt oppfrisking av slike kunster. Det har jeg pleid å søke mot de tilrettelagte stidestinasjonene for å gjøre noe med. 

Det ble det ikke mye av i 2020, og jeg følte meg fattigere uten.