Jeg, som liksom skal være den erfarne fyren, han som kommer opp der andre gir opp og som velger de mykeste linjene ned steinrøysa.
Pøh!
Det var tredje gang dette skjedde. Min gode venn Thorbjørn var med til skogs på sykkel, vi syklet stier sammen og det var lenge siden sist.
Han sykler ikke så ofte, men han gjør det med stor glede.
Selv om han kynisk sett ikke har peiling: Thorbjørn omtaler konsekvent et hjul som «dekk» («Geir Anders, hvordan får jeg av bakdekket så sykkelen får plass i bilen?»). Han omtaler konsekvent mitt Azonic DoubleWall som «damestyre», fordi det er bredt og har oppoverbøy.
Han digger Konaen sin, men hadde trodd det umiddelbart om jeg hadde forklart ham at Kona bygges i Finland. På en underavdeling av Zetors traktorfabrikk. Det eneste han har klart for seg, er at sykler må ha XT-gir bak. Skjønner?
Nå sto han nedafor det gigantiske hoppet og flirte av meg, som fortsatt sto på oppsiden av det gigantiske hoppet.
Thorbjørn hadde hjelm til en hundrings, olabukser og joggesko.
Jeg hadde Giro TerraMoto, anatomiske sykkelshorts og italienske sykkelsko.
Og jeg turte ikke. Jeg hadde sett lenge på den to meter høye, loddrette kanten. Vurdert hvilken linje jeg burde gå ut, vurdert hvilket landingssted som var best, vurdert farten jeg burde gå ut med, vurdert og vurdert og vurdert.
Midt i vurderingene syklet Thorbjørn rett ned, landet med et brak, vinglet to ganger og holdt seg på to hjul med et gledesvræl. Hoppet var gjennomført. Det var ikke spesielt lekkert gjort, utførelsen var ikke gjennomtenkt i det hele tatt - men det var faktisk gjort.
Han hoppet. Jeg hoppet ikke.
Og moralen i dette? Ikke spør. Jeg vil helst ikke vite.
