Inntil jeg møtte denne karen som heter Johan.
Torsdagstur
Jeg stressa hjem fra jobb en torsdag før påske. Hadde avtalt sykling 17.30. Kvelden i forvegen hadde jeg rettet litt hjul, justert bremser og fintuna bakgiret så sykkelen var som ny. Kom hjem fra jobb kl 16.47 den dagen, og minutter senere hadde jeg kastet innpå tre brødskiver med jordbær og syltetøy - sukker må man jo ha før en arbeidsøkt. Og jeg fylte på med vann i kroppen, med den vårvarmen Trondheim stiller med for tiden var jeg forbredt på et stort væsketap.
17.08 begynte jeg påkledninga: paddingtruse, tynn super, sykkelbuksa, sportssokker og en langarma Radiohead-trøye. Skulle jo sykles litt tekniske partier og jeg pakka på meg ryggplata og armbeskytterne. Da jeg skulle dra på litt ekstra denne dagen fant jeg fram kne/leggbeskytterne jeg har hatt liggende på skapet i vinter.
Så måtte den nye drikkeblæra fylles med vann, sekken med en ekstra slange, og til slutt la jeg oppi den nye sammenleggbare kjedekutteren jeg har kjøpt. Nope, ingen tilfeldigheter her, nei. 17.23 var jeg i gang, 7 minutter til touchdown. Hjelm på. Kjør!
Johan
17.30 i Korsvika møttes da seks trøndere. Mange flotte sykler, med slangeløse dekk, herlig tikkende Chris King nav, downhill-felger og en mengde plushe dempere både foran og bak. Vi hadde alle pustende, tekniske, lette, formsydde, myke og herlig fresht, farvede sykkelklær. Unntatt én kar - Johan.
Johan hadde en olabukse som allerede var full av våt jord på kneet (han hadde prøvd å droppe ned en stein mens han stod å venta på oss), han hadde en slags Catalina-jakke, joggesko, skolesekk med en halvannenliter Cola, og jeg trur sannelig han ennå hadde adgangskortet til universitetet hengende rundt halsen. Ingen drikkeslange, ingen teknisk verktøysekk. Denne gutten så ut til å komme rett fra skolen.
På hodet hadde han en hjelm selvfølgelig - kanskje litt mer oppsiktsvekkende var kremmerhuset fra en fortært softis som stod opp av bak på toppen av den. "Spoiler", sa Johan. At ikke jeg skjønte det...
Sykkelen til Johan var en 96 DBS Tricky Track, eller mer presist - rester av en gammel Tricky Track. Orginalramma var knekt og nå erstattet av en K2-ramme kjøpt for 200 kroner. Hjula var så godt som ferdig oppsprukket etter år med heftig felgtortur fra bremseklossene. Kort sagt var sykkelen, med unntak av den nylig påsatte demperen, det de fleste av oss brukere av denne siden vil kalle et vrak. Hvordan skal dette gå? Det er vel ikke mulig å sykle med noe slikt?? Ikke der vi skal???
En ulykke venter?
Vi begynte med det vi kaller "muren" på Ladestien. Dette er en kort, svinbratt etappe vi har prøvd på gjentatte ganger under Torsdagsturene. Jeg tipper det har vært bortimot 30 syklister til sammen på våre samlinger, og alle har vurdert, målt, sjekket, og holdt sykkelen opp mot denne nedkjøringen. Ja, noen har tom flyttet litt på steiner for å gjøre det mer "kjørbart". Kun et absolutt fåtall har forsøkt å komme seg ned. Det er jo som sagt bratt…
Ok, du skjønner sikkert hva som kommer: Johan dro rett ned uten engang å ha kikka på partiet først. Vel nede stod han og møtte våre beundrende og undrende blikk, med en mine som sa "Hva var problemet? Skal ikke dere også ned her?". Johan hadde ikke sett noe problem i å legge en linje over det glatte berget. Ikke vurderte han hellninga mot slutten der til å være så bratt at han stupte over styret. Ja, at stien knakk av hardt mot høyre – se det løste han ved å bare svinge til høyre. Det går da ikke an å bare sette utfor på den måten der – UTEN å undersøke nøye hva man må gjøre? Dette er da ingen lek???
Og slik fortsatte det langs Ladestien: vi stoppet og vurderte vinkler og hellninger, underlag og friksjon, røtter og steiner, biologi og geologi. Johan bare prøvde. Noen ganger gikk det, andre ganger (et fåtall) gikk det ikke. Som for eksempel ved den runde Statoil-fontena hvor Johan, etter et forsøk på å sykle den 30 cm breie kanten rundt, ble stående midt i vannspruten med ferskvann til kneet. Ok, vi lo litt. Latteren stoppet dog når gutten bare satte sykkelen opp på kanten og fullførte runden på det som nå var et klissvått, svinglatt aluminiumsunderlag. Den halvmetersdroppen som utgjorde exiten på runden skal jeg ikke nevne. INGEN andre prøvde.
Flere ganger den turen måtte vi stoppe og vente ved utgangen av stier. På Johan. Han hadde nemlig en tendens til å miste fokus på den valgte stien til fordel for en annen sti som "så mer spennende ut". "Skulle bare se hva som var baki der." Egentlig litt som en løs fuglehundvalp i et rypeterreng.
Ved turens ende var vi (nesten) alle samlet for oppsummering og avskjed. Én mann var ikke der - han øvde seg på å kjøre på bakhjulet borte ved parkeringplassen. Det var umulig å få kontakt med fyren og ingen fikk takket Johan for turen den kvelden.
Hva jeg lærte den dagen
Når jeg så kom hjem ble jeg sittende på dørstokken og tenke. Litt på alt utstyret mitt. Litt på hvor mye jeg "intellektualiserer" mange av partiene i marka. Mye på hvordan Johan rett og slett hadde lekt seg i marka. Jeg var nesten litt flau der jeg satt og så på sykkelen min med den flotte, nye demperen. I det jeg dro av den siste og den attende (sant!) borrelåsen var jeg frigjort av alt utstyret jeg hadde pakka meg inn for den turen. Jeg gikk inn og tenkte "herfra og ut skal jeg bare leke, også jeg."
Så, ikke sitt her og les - ut og lek, barn!
FOTNOTE: Vi hadde en ny tur i dag. Denne gang i Estenstadmarka. Der finnes en glatt og bratt stein jeg psyka meg opp i årevis før jeg turte å rulle ned. Det var èn mann som HOPPA ned der i dag og det var ikke meg...
