Men først: The movies. Nærmere bestemt de som finnes i min egen videohylle, samt de aller fleste som finnes på disken i din nærmeste sykkelsjappe. Terrengsykkelvideoer med hodeskaller og flammer på coveret, filmer som stort sett handler om én eneste ting: Hopping. Spretting. Og så et par hopp til.

Jeg har sett mange av dem etterhvert. Det er heftige greier. Tøffe fyrer sier tøffe ting inn i kameraet, sånn på kødd, og så kommer det metallmusikk. Der sitter vi, helt vanlige stisyklister, og ser på film. Vi ser de tøffe fyrene deise utfor et stup i sakte film. Og en gang til. Og en gang til. Masse jævlig musikk. Og så et annet stup, og så en salto, og så noen fine runder med dirt jumps, og så skrenser vi ned en stupbratt skråning i motlys så støv og pukkstein danser bak det låste bakhjulet. Og så: Et gigahopp, over en vei der det står parkert en diger pickup sånn at vi skjønner at dette er jaggu høyt. Åhhhhhh, sier vi i kor. Rått, ass!

Jadda.

Visst er det rått. Det er imponerende. Det er masse tøffe fyrer som er så flinke til å hoppe at det bare er å gi seg over. Ikke rart de er blitt terrengsyklingens nye superhelter, ikke rart dette selger i bøtter og spann, ikke rart de tøffe gutta får laget signaturmodeller av rammer på sju kilo stykket, som sannsynligvis kommer til å brekke likevel, slik de holder på.

Så blir det kveld.

Mitt høyst ordinære liv har nok en gang handlet om å legge ungene, rydde kjøkkenet, henge litt og kikke foran sykkelen i boden mens jeg passerer forbi den med klesvasken på vei til maskina, skravle med kjæresten og lese Mountaun Bike Rider på do. Her er virkeligheten jaggu et godt stykke unna de tøffe gutta som spratt utfor stupet i stad. Det er vinter i Norge, det motsatte av sommer i California. Nærmere midnatt klasker jeg hodet i puta.

Nå begynner min egen filmvisning.

Jeg lukker øya, det er svart noen sekunder, men så kommer bildene. Se der, ja, der er Truls på vei opp mot Kobberhaugen! Det er sleipt og bratt, men det går. Fint i skauen, må få tatt den ruta der en gang til, tenker jeg. Klipp. Ny scene. Ahhh, der kommer Johan ned mot Ankerveien, jeg ligger på hjul - akkurat, nå husker jeg det, det var den kvelden han var plent umulig å slå. Jeg har inboard kamera, jeg spiller reprisen om og om igjen, jeg dro på alt jeg hadde nedover, rett utfor den steinete meteren med bratt nedslipp, tett forbi den tynne bjørka som jeg nesten alltid er en centimeter unna å kræsje med, over svabergene der det nesten går an å legge inn storskiva framme. Dette er bra film!

Jeg smiler i det mørke rommet.

Klipp. Ny scene. Aurlandsdalen, blå himmel og smal sti, det går ikke fort - men det er en knalltur, mentalkameraet svever over meg og kompisene, her trengs det ikke musikk. Ny scene, Ole som fjærlett svever over svabergene på Koster. Eivind som ler på vei ned fra Vettakollen. Snart sover jeg, en glad, halvgammel nerd. Jeg er ikke i nærheten av ekstremsport, men jeg elsker det, og snart er det sommer.

Neste dag. Nok en diskusjon på nettet.

Der sitter vi, alle sykkeltullingene, på lesesaler, kontorer og kjøkken, samlet på nett for å diskutere stæsj mens vi venter på at snøen smelter. Noen lurer på om det ene er solid nok til å gjøre det andre. Noen spør om det går an å sykle teknisk sti på hardtail. En har lyst til å kjøpe en Specialized Stumpjumper FSR-ramme, og noen sier at den ikke duger til hard stisykling. Den blir for flexy, sier de. Noen lurer på om man bør bytte ut firkantakslingen og gå for ISIS. Å ja! Selvsagt! Firkantaksling er jo ubrukelig, utdatert, ingen driver med sånt lenger! En annen er i ferd med å kjøpe en SID-gaffel, og folk roper i ørene på hverandre. Flexy, roper de. Ikke kjøp! Nudler! Overkokt pasta! Det mangler ikke på metaforer, meldingene er skråsikre, folk som aldri i sitt liv har lagt fingra på en SID er skråsikre på at dette ikke duger. Kanskje ikke så rart. De har jo lyttet andektig til durkdrevne feinschmeckere som etter femten år på tretti forskjellige gafler faktisk kan kjenne at den ene er mykere enn den andre.

Lett XC-utstyr, fnyser mange. Skygg unna. Flekser vilt. Hva? Bare 80mm vandring? Øyh! Tåler ikke hardkjøring! Det er når jeg hører sånt at jeg begynner å lure på hvor mange som egentlig har vært på et verdenscupritt i terrengsykling. Jeg har sett hvordan XC-gutta tar utforkjøringer over stokk og stein, og jeg kjenner ingen andre som greier det samme med hardtail, smale styrer og tynne racingdekk. Lett XC-utstyr tåler forbausende mye bank!

Men det ser vi ikke på film. Der ser vi bare luftsyklistene hoppe til vi spyr av ekstrem-ensformighet. Og der er det ingen tvil: Tungt, bælstivt og bunnsolid er det eneste som duger. Og ferskingene biter på med søkke og snøre.

Selv begynner jeg å bli utrolig lei alt dette gnålet om alt som ikke er stivt nok og solid nok. Det begynner å likne hysteri. Den syke lettvektstrenden fra 90-tallet er forlengst historie, glem det tullet der nå; de fleste oppegående merker produserer mer solid «XC-utstyr» enn noen gang. Jeg kjenner svært få som etter en flott dag på stien er sure fordi utstyret deres flekser for mye.

Likevel følger vi intenst med på en ganske liten minoritet tøffinger som kjører som svin og brekker og bøyer deler i øst og vest. Den store majoriteten av oss, vi som nesten aldri brekker noe som helst fordi vi ikke slipper oss utfor stup, hopper himmelhøyt på hver kul eller smeller sammen i doseringene, vi hører like fullt nøye på tøffingenes råd - og glemmer at de fleste slett ikke trenger dem. Det er overkill.

Jaja. Grinete, nå!

Kanskje det? Kanskje litt lei av å se hvor mange som uten noen basis i egne erfaringer ukritisk heiser all verdens myter til topps i flaggstanga. Kanskje litt frustrert over å se hvor kort tid det tar fra et produkt blir lansert og skrytt opp i sjuende himmel som superdupert og til det plutselig er fra i forfjor og dermed er udugelig til alt annet enn bybruk.

Men kjære alle dere som veier under 90 kilo og driver med helt alminnelig stisykling akkurat slik vi har holdt på med siden vi oppdaget moroa, litt sånn derre bortover og oppover og nedover og bortover igjen, helt uten stup og hopp i sakte film:

Når brakk du styret ditt sist? Når bøyde du gaffelen? Når sprakk ramma di sist?

Jeg har spurt de fleste stisyklister jeg kjenner. Det store flertallet - også i denne redaksjon - innrømmer at de nesten aldri opplever at deler brekker når de sykler. Det er temmelig lenge siden de brakk noe selv, og den gangen det skjer - så skjer det nesten alltid fordi man kræsjer og smeller utstyret i en stein eller et tre. Utstyret tåler alt de driver med av sykling, men det gir seg når det bråstopper i skarpe steiner og massive trestammer. Med mindre det er verdens letteste utstyr vi snakker om, som koster og formue og ikke duger til stort.

Og dét er jo ikke noe problem. Det er akkurat hva man må regne med. Og det er ikke rare greiene å skryte av heller. Det er kanskje derfor vi samler oss om de få, fantastiske historiene, som den gamle stårrien om da Frederik tråkket Syncros Revolution-kranken sin tvert av i en motbakke. Og så en Revolution, da! Harrusett! Kanskje like greit å kline til med en DH-krank, for sikkerhets skyld.

Sikkert fine de andre også, men... jeg har hørt at de er litt sånn derre flexy. Og så brekker de jo så lett!