– Ja pappa!!!!!
Svaret kommer uten det minste betenkningstid idet jeg spør 5-åringen om vi skal ta en stisykkeltur til Hævertjønna.
Den 2,5 kilometer lange stien er favoritt-sykkelturen hans, og stadig vekk svaret når jeg spør hva vi skal gjøre i dag. Smalsti hele veien med både steiner og røtter, velbygde klopper laget av steinheller over myrpartiene og et par benker strategisk plassert for slitne barnsben.
Her har noen har lagt ned stor innsats for å gjøre området attraktivt, og det setter vi stor pris på. En super sykkeltur for friluftsglade barn og voksne, men mulighet for å spasere –eventuelt sykle- opp på den flotte toppen Ramshøpiken for de som vil forlenge turen.
I dette området ligger også Barnas naturverden, et flott nettverk av stilige overnattingsteder tilrettelagt for barn.
Men på vår tredje tur skulle det vise seg at Barnas naturverden i Rennebu ikke er ment for barn som sykler.
I nabokommunen Oppdal –hvor vi bor- er sykling på sti en sterkt voksende hobby, også blant barn. Å ha med stisyklende barn i skolealder på klassikere som Svarthaugen eller Rauhovden er ikke helt uvanlig.
Det voksende miljøet med dedikerte stisyklister har tatt ansvar og bygd klopper og drenert gjørmehøl, til glede for både syklister og turgåere. Med unntak av en grunneier som mener at kyrne hans -som beiter like ved riksveien- blir stressa av syklister, så hersker en herlig fred mellom turgåere og stisyklister i bygda.
Vi hilser høflig på hverandre, og selv har jeg aldri opplevd noe annet enn begeistring fra turgåerne jeg har møtt på sykkeltur. Også mine fem og åtte år gamle barn høster godord fra den spaserende besteforeldregenerasjonen de stadig vekk møter når de er med mamma og pappa på stitur.
Men da vi skulle gjøre vår tredje tur på favorittstien til Hævertjønna skulle vi altså bli utsatt for et forsøk på å tvinge oss hjem igjen –ut av naturen og inn i TV-stua.
«Sykling på stien mellom Hæverfallsætra og Hævertjønna er forbudt.
Bruk stien sør for Hævra» …sto det på et plastlaminert A4-ark som var spikra opp på ei skilttavle.
Denne stien var altså målet vårt, utenfor noe verneområde, men i utmark, på begge sider av skoggrensa. Her kan hvem som helst ferdes uten motor, i tråd med retten til fri ferdsel og plikten til å oppføre seg ordentlig. Slik vi hadde planlagt å gjøre –og gjorde.
Jeg forklarte junior hvorfor akkurat dette skiltet skulle vi ikke bry oss om, og det var ikke akkurat vanskelig å få han med videre.
Senere kom det fram at grunneieren som satte opp skiltet har vært i dialog med lokale syklister, og de har blitt enige om en slags løsning: Syklistene bygger sin egen sti noen hundre meter unna.
Men hvorfor forbud?
Jo, ifølge grunneieren fordi stien brukes av barnefamilier.
Mener han virkelig at syklister utgjør en hemsko for barnefamilier? Kan ikke barn, foreldre og syklister bruke samme sti? Barn og voksne deler for eksempel asfalterte fortau og veier med syklister over hele Norge hver dag.
Skal vi syklister finne oss i å bli jaga bort fordi vi kan risikere å sykle forbi en barnefamilie? Og ikke minst: Hva med i mitt tilfelle, da vi var en barnefamilie på sykkel?
Det kom for øvrig også fram at skiltet ikke er velsigna av politikere i verken kommunen eller i fylket, som betyr at skiltet er lovstridig.
Jeg har fortsatt til gode å høre om en familie med barn som fikk turen sin ødelagt fordi de ble passert av folk på sykkel.
Jeg ble provosert. Hvorfor skal noen nekte oss stisyklister å bruke denne stien?
Vi ødelegger ingenting, vi bråker ikke, forurenser ikke og vi viser aktsomhet og høflighet overfor alle brukere av området.
Og kanskje viktigst av alt: Vi rekrutterer barn til å trives i, bruke og ikke minst: Ta vare på naturen vår.
At vi gjør livet uutholdelig for barnefamilier på stien er i hvert fall ikke riktig. Derfor kan ikke vi stisyklister finne oss i sånne «forbud».
Oppfordringen min til andre stisyklister og foreldre er dermed følgende:
Vær varsom i naturen, sykle rolig, ikke skrem andre og vær høflig og grei mot folk, fauna og flora. Men la dere aldristoppe av tullete forbudsforsøk uten rot i verken sunn fornuft eller lovverk.
TULL: 5-åringen på vei tilbake etter å ha sykla på stien hvor sykling er «forbudt». Tre ganger passerte vi grupper med turgåere, to av de tre gruppene var barnefamilier, og hver gang var stemninga på topp. Foto: Tore Meirik
