Fete rammer på veggen

Jeg blir så vrang og tverr mot folk som sier at enkelte sykkelrammer er så fete at de bør henges opp på veggen.

- Fortell, sier psykologen.

- OK, sier jeg.

- Det var en Fat Chance Yo Eddy!-ramme vi så på. Ekspeditøren og jeg. Vi sto og glodde på den i felles respekt og beundring. Det var tidlig nittitall, i en sykkelforretning på Lysaker.

"Den ramma er bare så fet at den burde henges opp på veggen", sa ekspeditøren.

Han var en ekspeditør med peiling, og jeg nikket med et slags bekreftende flir.

Visst var ramma pen, selveste Chris Chance har kanskje ikke særlig greie på business, men han vet hvordan en kremramme skal settes sammen. Etterpå begynte jeg å lure på om ekspeditøren mente det.

Han sa ikke et ord om hvordan Yo Eddyen fungerte i skogen. Ikke et ord om de stive, lett overdimensjonerte stålrørene, den stabile men likevel hissige kjørefølelsen.

Ikke et knyst om hvordan den føles på en smal, kronglete sti.

Han sa bare at den var så fet at den burde henges på veggen.

Siden har jeg hørt det flere ganger. Jeg så en Independent Fabrications DeLuxe, lakkert med stars and stripes. Den sto på Sykkeldelisk, spesialbestilt til en av byens utelivskonger. Og en eller annen sa det igjen:

"Den ramma er bare så fet at den burde henges opp på veggen".

Det er slike ting som gjør meg gretten.

For svaret er jo nei. Niks! Njet!

Fete rammer skal ikke henge på en vegg. Fete rammer skal være utendørs - med deg oppå - på vei gjennom naturen, på trange stier, åpne sletter og ned bratte passasjer. Fete rammer skal tynes så langt at du går i bakken av og til, fete rammer skal ha skrammer og riper - og gjerne en bulk.

Den festeste Yo Eddyen jeg vet om, har en bulk. Eieren husker godt når han fikk den. Bulken er en av mange historier fra noen år i skogene. Den er en viktig del av sjela dens, den sier noe om eierens overmot og manglende ferdigheter (sorry Truls!) - men den sier også noe om hva sykkelen og syklisten har opplevd sammen.

En kliss ny sykkel, skinnende blank og ubesudlet på butikkgulvet - er i mine øyne død som ei sild.

Den er i alle fall ikke født ennå. Fødselen er såvidt i gang når du betaler for den, den er i full gang når du tar den med ut på den aller første turen.

Mange år senere, full av utskiftede deler, litt for gamle komponenter, og mange skrammer og sår er noe som dødt som en sykkelramme på en måte blitt levende. Den har levd et slags liv, fordi den har vært en del av ditt.

Den er fortsatt verdiløs som gjenstand, jada. Du kan helt sikkert gå tilbake til butikken og kjøpe en ny sykkel som er bedre på mange måter, jada jada. Men da må man jo begynne helt på nytt!

Psykologen nøler.

Lener seg mot meg og spør: - Ja... Og hva så?