Men veit du hva jeg synes er artig? Jeg synes det er artig å komme seg ut i skogen eller på fjellet med sykkelen min! Da blir den kjedelige sveisen min godt beskytta av den svarte hjelmen min. Og spaghettiarmene tar seg av giring og bremsing, mens beina mine... ja, nevnte jeg at jeg har veldig tynne ankler også? Velvel, de driver meg nå fram i mitt tempo der jeg synes det er moro. Men jeg er skikkelig dritræva på å sykle på bakhjulet, og det irriterer meg.
Palmer stilte opp til intervju med gulldress og gullflosshatt og fortalte om hvor fort han kunne kjøre motocross, hvor høyt han kunne hoppe på sykkel og hvor bratt han kunne kjøre snøbrett. Jeg for min del har aldri kjørt noen særlig mer spennende motorisert tohjuling enn en Honda Camino. Jeg har prøvd meg på snøbrett én gang, og da reiv jeg av to muskelfester i skuldra i et brutalt nybegynnerfall. Jeg blei riktignok kretsmester i bordtennis da jeg var 16 år gammel, men det kan knapt kalles noen ekstremsport. Nei, jeg er nok ikke noe multitalent i Palmer-klassen, gitt. Men jeg liker å sykle, det gjør jeg. Hva om jeg bare fikk littebitt av hans ekstremsporttalent? Jeg har forresten sånne Troy Lee-hansker som Palmer har. Det hjelper på, for de er ganske så kuule.
Når man spør Shaun Palmer om alle tatoveringene hans, forstår man fort at biler er en av hans store lidenskaper. Og ikke hvilke som helst biler - neida, Cadillac må det være. Shaun Palmer er ikke snauere enn at han samler på Cadillac'er, noe han har gjort siden han var tenåring! Tenk'a! Han samler på Cadillac'er! Jeg har nettopp kjøpt meg min første bil i en alder av 27 år. Cadillac? Næhæ-hei, det blei en liten riskoker av en Nissan med 1,4 liters motor. Ikke svart, og ikke er den sporty rød heller. Neida, den er hvit. Samma det, den er i hvert fall funksjonell!
Men både kjip bil og mangelen på tatoveringer er glemt når sykkelen min står klar til bruk. Når baggyshortsen er på, drikkesekken sitter stødig på ryggen og hjelmen og Oakley-brillene sitter godt på knollen, så hjelper det på sjøltilliten. Da føler jeg meg faktisk ganske så barsk, om jeg skal si det sjøl! Jeg føler meg faktisk nesten like tøff som sjølveste Shaun.
I hvertfall føles det som om jeg har bittelitt Shaun over meg, når jeg får go'følelsen over småkupert terreng, og det er på håret at jeg klarer å bevare farta ned en lei utforkjøring uten å slå meg halvt ihjel. Jaja, noen ganger går det helt på halv tolv, men det er stas, da! Jeg sier ikke "Æss, lett!" når hjerteklaffene kiler på adamseplet etter en sånn nedfart. Nei, jeg må heller bare stoppe opp og nyte øyeblikket litt når jeg har skrangla meg ned et sånt sted: "Dærsken, det var på håret! Også så moro, da gitt! Og nå står jeg jo her i bånn - like hel". Det ser kanskje ikke ubesværa ut bestandig, men jeg kommer da ned. Da får jeg virkelig følelsen av å være en jæskla bra syklist, og tenker at "ingen kunne sykla ned der fortere enn det jeg nettopp gjorde!", mens smilet ikke kan holdes tilbake. Til tider livredd, javel, men det er dette som kalles adrenalinkick, er det ikke?
Det er som om det skjer noe med hele meg når jeg tar på meg sykkelklærne, slenger beina over sykkelen og er på vei til skogs. Og det blir ikke verre når jeg får beundrende, lange blikk fra smågutter under transportetappene til favorittstiene mine i skauen. Da greier jeg å holde kul maske og morskt blikk ca tre sekunder, før dette sprekker i et fornøyd krying-smil. Ja, det er som en ekstrem forvandling i beste Clark Kent-stil: Han blir jo også noen hakk barskere når den dølle tweeddressen byttes ut med blå Supermann-dress med rød kappe. Jeg, for min del, trenger heldigvis ingen telefonkiosk for å gjennomgå forvandlinga, men med sykkelklærne på føler jeg meg omtrent like udødelig som den kappekledde Supermann. Og med et par Dainese-beskyttere på leggene kan ikke engang kryptonitt skade meg!
Nei, jeg skal selvsagt ikke prøve å drive det til noen verdenstopp i noe som helst. Jeg nøyer meg med å føle meg barsk og ha det moro når jeg er på sykkelen. Den følelsen anser jeg som en vesentlig årsak til at jeg bruker så mye fritid og så mye av mitt beskjedne innkomme på sykkel. Talent eller ikke: Det viktigste for meg er altså å framkalle go'følelsen. Litt sti, litt finvær, en kul baggyshorts og en sykkel, så tror jeg at jeg skal kunne lure fram litt sånn følelse. Da glemmer jeg nemlig de fleste hverdagslige småproblemer, da kan jeg bare kose meg og sykle. Hah, Kæddilækk, 'a, gitt! Hei og bunnyhopp, nå er det vår, og i år bare må jeg sykle mer enn i fjor!
(Illustrasjoner er henta fra www.troyleedesigns.com og fra Answer Manitou-annonse i MBA)
