Jeg hadde tenkt å si at norske stisyklister er så besatt av å finne det råeste utstyret at de glemmer å finne de råeste stiene.
Men jeg droppet det. Det blir litt feil, selv om det er litt sant. Jeg bestemte meg heller for å fortelle en historie fra 1976 som jeg synes er fin. Det kommer et ganske bra tips til slutt også, like etter historien.
Æresord!
Åkei. Her kommer historien. Den er selvsagt fra Amerika.
Den begynner en helg i september 1976 når en gjeng motocrossere i snobbebyen Aspen i Colorado bestemmer seg for å kjøre den nesten hundre år gamle kjerreveien opp til Pearl Pass. Ei steinrøys på 3872 meter over havet. Veien opp er bratt, smal og har aldri blitt kjørt med motorsykler. Men det går. Gutta kjører hele veien ned til den andre siden, til småbyen Crested Butte. Der parkerer de utenfor Grubstake Bar and Grill. Inne på baren blir de fulle og kjepphøye og skryter av at dette kommer ingen til å kunne gjøre etter dem.
En av dem prøver å kjøre sin nye Yamaha TT500 inn i baren.
Bartenderen, Bob Starr, får Aspen-klysene i halsen. Kompisen hans, Rick Verplank, får en idé. Neste helg møter femten lokale syklister opp utenfor Grubstake klokka ni om morgenen, klare for å tråkke over Pearl Pass til Aspen. Det er en syk idé. Alle har ett gir, veike trommelbremser og null fjæring. I Aspen skal de parkere klunker-syklene foran den største baren i sentrum og skryte om at dette kommer ingen til å kunne gjøre etter dem.
Det er en syk idé. Alle har ett gir, veike trommelbremser og null fjæring.
Bare Bob og Rick greier å gjennomføre hele ruta uten hjelp. De andre er i for dårlig form, mange haiker med jeeper opp til toppen av passet. Der drikker alle seg fulle på øl, vin og champagne - og sovner. Neste morgen humper de ned den fryktelige utforkjøringen mot Aspen i duskregn og gråvær. Og det går! Etter seks mils strev parkerer de Schwinn-syklene foran Jerome Hotel. Festen kan begynne.
Neste år feires bragden med en ny tur. Året etter kommer Gary Fisher og fire kompiser fra California for å være med. Pearl Pass-turen tar av. Den blir en tradisjon, og definerer et helt nytt fenomen:
Terrengsykling. En rebelsk frihetsfeiring, et frekt pek mot det motoriserte samfunnet. Og deltakeravgiften er den samme hvert år: Nothing but attitude.
Jeg lovet et tips. Det kommer snart. Det handler om Norge. Et land dekket av fjell og daler og spektakulær natur. Fjellene og dalene er dekket av stier. Noen av dem er spektakulære stier, og mange av dem har aldri blitt syklet på. Aldri! Fjellstiene ligger der og venter. De venter på deg. De er eventyr du vil leve lenge på. En av dem er ditt eget Pearl Pass.
De venter på deg. De er eventyr du vil leve lenge på. En av dem er ditt eget Pearl Pass.
Klar for et tips?
Jeg anbefaler varmt å fylle kjøkkenbordet med et Norgesatlas, en bunke utvalgte turkart og en guidebok eller to som viser hvor vandrerne gjennom generasjoner har trampet alt klart for oss. Så ringer du et par lettlurte sykkelkompiser, bestiller pizza, setter fram kaldt øl, logger på www.inatur.no og erklærer at dere skal erobre villmarka en helg på seinsommeren som allerede er spikra, og at denne helga fra nå av skal være ekspedisjonshelg hvert år framover, en hellig tradisjon. Resten av kvelden brukes til å plotte en eventyrlig plan.
Så lett er det.
Det er bare å finne et følge, finne en helg, finne et sted - og stikke. Hva du trenger for å få det til å skje i sommer? Svaret sier seg selv.
Nothing but attitude.
