Tekst: Kristoffer Hollingsæter Kippernes

«Har du med deg mobiltelefon nå da Kristoffer?»Jeg snur meg tilbake mot utgangsdøra der pappa står, og spør:«Hvorfor? Skal jo bare ut å sykle en tur?»«Joa, men det er lurt at du er tilgjengelig»

Jeg gidder egentlig ikke å bry meg mer om det, går inn på rommetmitt, og henter den fordømra telefonen, og putter den i sekken. Sammenme halve verktøykassa mi. Klarer nesten bestandig å ødelegge ett ellerannet når jeg skal ut og sykle. Unbrako, fastnøkkel, kniv, slange,pumpe, tang, avbitertang, ekstra bremseklosser, osv osv..

Tar ingen sjanser. I garasjen står sykkelen og venter på meg. Troregentlig den har ventet ganske lenge. Har aldri fått tatt den med påtur før nå. Og jeg har hatt den i snart en måned. Har liksom ikkeblitt noe av..så uendelig mye lettere å bare slenge seg på sykkelenned til byen for å streete med Ole, Hallvar og gjengen. Eller at Stiankommer og henter meg, slenger sykkelen bakpå bilen, for så å kjøre tilsandtaket og dirtjumpsene. Så veldig mye lettere. Men ikke i dag. Idag skal jeg og sykkeln på tur. For første gang. Jeg gleder meg. Troregentlig sykkeln gjør det også.

Men må justere høyden på setet før jeg stikker til skogs. Burde gågreit. Brukte 70 kr på en seteklemme med bolt. Ville egentlig hahurtigkobling da, men det hadde de ikke den dagen jeg var der. Så dable det med bolt. Skru opp skrue, dra setepinne opp til passetur-høyde, og skru til, og «knekk!». Der blir gjengene på boltenknust. Vridd metall. Men heldigvis er gjengene i klemma fortsatt iorden, og jeg finner frem en ny bolt. Og strammer passe til, ikkefor mye. Og setter av gårde. Med en sykkel som antakeligvis er merklar for skogen enn raringen som sitter oppå. Jeg er ganske spent. 2,5tommer bredt dekk foran, 2,3 bak, bombproofe, men steintunge hjul, 42tenner på tannhjulet foran, og 8 gir bak. + en syklist med en hellermoderat fysisk form. Tror egentlig at det blir gøy.

Svinger av fra asfalten etter omtrent en km, og inn i skogen.. joa,ting fungerer som de skal. Morsomt terreng, går bare opp og ned. Såstøter jeg på en mengde motbakker. Det er tungt, skal ærlig innrømmedet. Men på den andre siden av bakketoppen, venternedoverbakkene... de er ikke lange, bare et par hundre meter. Gårgreit. Ut på asfalten igjen. Men bare 100 meter bortover, over veien,forbi en parkeringsplass, og inn i skauen igjen. Men oppover. Jegkjenner det ja. Det faktum at jeg bare har 8 gir, kjennes. Godt. Jegkunne selvfølgelig ha syklet asfaltveien oppover, men ombestemtemeg. Og angrer en del, for nå må jeg tråkke 2-3km med oppoverbakker, imiddels teknisk terreng.

Ut på veien igjen. Jeg er sliten allerede. Kjenner melkesyra ilårene. Skammer meg over å plutselig ha oppdaget hvor usannsynligdårlig form jeg er i. Asfalten virker uendelig. Men jeg skjønner atjeg må gjennom det, hvis jeg skal komme meg opp til Henriksåsen, ogoppleve bymarkas feteste sti på den nye sykkelen. Har satt meg et målom å klare det. Ikke faen om jeg gir opp.

Endelig. Asfalten ligger bak meg. Jeg har tatt inn på engrusvei. Bare et par km igjen til Henriksåsen nå. Og det er flatt. Detliker jeg egentlig mest av alt. Æ'kke greit når man bare har syklaasfalt og jordhopp i en måned. Jeg digger det. Veien snor seg gjennomskogen med krappe svinger. Raskt, slakt nedover, helt ned til etvann. Vintervannet heter det. Fatter ikke hvorfor, det ser ikkeannerledes ut en noe annet vann, hverken om vinteren ellersommeren. Glemmer vannet. Det er gøy, suser, fort.

Så er den der. Siste kneika før Henriksåsen. Har aldri kommet megopp der uten å gå av. Husker Jørgen har forklart meg om teknikk ogsånt, sporvalg. Jeg syns Jørgen er flink. Jørgen kan mye om sykkel,og har lært meg mye om både sykkel, og sykling. Ser opp tilJørgen. Så, jeg må tenke sporvalg. Er ikke lett, gitt. Bare steinerog røtter over alt. Blir bare forvirret. Men..vent...tror jeg ser enåpning. Mellom en stor stein, og en haug med røtter. Må passe på såpedalen ikke dunker borti den store steinen. Tråkker på, og settergiret i første. Går bra. Og slik fortsetter det. Jeg blir bare mer ogmer oppspilt, jo mer jeg tråkker. Det er vanskelig, men det ermorsomt! Og tanken på hva som venter på andre siden av bakketoppen,gjør det bare mer og mer verdt å trå som en galning.

Og jeg er fremme. Alle oppoverbakkene, alt slitet, all melkesyra,all svetten. Dette bør bli bra. Veldi bra. Hvis ikke kommer skuffelsentil å bli stor. Jeg sitter på toppen av Henriksåsen, på en av benkenesom Trondheim Turistforening har plassert ute i skogen for alles nytteog glede. Jeg trenger den benken. Sluker halve vannflaska. Sliten. Vilringe Truls. Truls syns jeg fortjener mye takk. Ser opp til Truls. Hanhar hjulpet meg mye.Truls har hjulpet meg å velge ramme, har hjulpetmeg med alt mulig rart. Synd at Truls bor langt borte , for Truls eren god kompis. Men, kan ikke ringe nå. Må ringe Truls senere. Må syklenå.

Føler meg tøff. Skikkelig tøff. Akkurat som de flinke syklistene påfilm. Står på toppen. Ser det smale sauetråkket forme seg nedover. Harsyklet her før. Har liksom aldri blitt noe ut av det før. Jeg følermeg klar. Setter foten på pedalen, og tråkker fra. Føler bare at altstemmer. Ser steiner, røtter, jord, trær, alt venter, på meg, baremeg. Sykkelen tar imot. Jeg tar imot. Både jeg og sykkelen tar imotdet, og gleder oss over det. Og det er fortsatt 5 km med nedoverbakkeigjen.

«Ja, hvordan var det på tur da?» spør pappa.

De fleste vet hvordan det føles. De som elsker sykling, vet hvordandet føles. Vi opplever det alle, bare i forskjellige former. Enten viherjer i skogen, sykler langs veien, eller hopper på rytmeseksjoner.

Du kan ikke forestille deg det, sier jeg til pappa med et lurtsmil...