Birken? Hva er vitsen?

Damen i skranken flirer.

- Vær så god nesteee!
Det er min tur.

 - Jaha, så du vil også bruke en hel frihelg på å reise mange mil til en avsidesliggende bygd for å sove på flatseng i et dårlig luftet klasserom fullt av rogalendinger med sviktende fothygiene, for deretter å måtte stå opp grytidlig, stille deg i kø for å spise havregrøt av papptallerken, hutre deg tynnkledt ut i kulda før soloppgang, la deg innesperre bak stålgjerder sammen med tusenvis av folk som er mye bedre trent enn deg - og så la dem sykle fra deg langs urkjedelige grusveier midt inne på fjellet i en konkurranse der du er totalt sjanseløs til å komme blant de 500 beste i din klasse?

- Jaaa!!!

Jeg skjelver av iver foran luka. Damen der inne rister på hodet.

Jeg skjelver av iver foran luka.
Damen der inne rister på hodet.

- Hmm. Skal vi se her... Du vil altså nok en gang sprenge den dårlig trente kroppen din i løpet av ti kilometer med oppoverbakke slik at de neste 76 kilometrene på dårlige veier blir en endeløs lidelse i selskap med folk som har mye billigere sykler og mye sterkere lårmusklatur enn deg selv, hvorpå du oppdager at det eneste som venter på deg når du endelig er framme er svette og illeluktende kompiser som ikke klarer å skjule gliset når det forteller at du kom et halvt sekund for sent i mål til å få en billig jakkenål laget i det fjerne østen?

- Jaaa! Gi meg billetten!
Damen gliser ondt. Hun svinger et lommeur i pendelbevegelser tett foran øynene mine.

- OK, du kan få sykle tråsykkel over fjellet.... hvis du betaler tusen spenn!

Så er dagen kommet.

Den onde damen har fått pengene sine, jeg har fått som fortjent. Klokka er snart åtte tretti om morgenen den siste lørdagen i august. Jeg står midt i hovedgata gjennom Rena sentrum, og alt er som det pleier å være.

Inne i hodet mitt gjennomgår jeg sjekklista over dei faste postane:

• Ble hele bilturen hit i går ettermiddag brukt til å håne de som går av sykkelen i den første utforkjøringen etter Skramstadsetra, bare fordi vi selv blir rævkjørt på vei opp dit?
  Svaret er ja.

• Ble hele køståingen foran startnummerutdelingen brukt til å bekymre seg over det utrolige antallet veltrente mennesker på min egen alder som besitter fete terrengsykler?
  Svaret er ja.

• Ble halve gårkvelden etterpå brukt til håpløst febrilske mekkeseanser med lommelykt fordi man plutselig fikk det for seg at verken bremser eller gir fungerte tilfredsstillende?
   Svaret er ja.

Og det er åtte minutter igjen til start, og det er bare å se det i øya. Det gikk akkurat som det pleier denne morgenen også.

Det betyr at det gikk sånn passe:

• Jeg sto opp i så god tid at jeg tok meg så god tid at jeg plutselig fikk dårlig tid. Da var køen til havregrøten plutselig veldig lang. Jeg hadde dessuten ikke særlig lyst på havregrøt, men stilte i køen og trøkket i meg alt jeg orket. Dette er tross alt den eneste fysiske rittforberedelsen jeg får tid til hvert år. Og noen har sagt at grøt er lurt.

• Deretter var det antrekket: Hvor mye er passe? Hodet ut av døra, fingeren i været. Grøss! Alltid morgentåke, alltid iskaldt. Og alltid i tvil: Lang bukse først eller kort bukse med en gang? Lange ermer? Korte ermer? Jakke kanskje? Det ble lang bukse. Og jeg ble for varm.

• Det skyldtes selvsagt den elendige plikt-oppvarmingen. For jeg kan jo ikke varme opp! Jeg varmer opp én gang i året, og det er denne ene morgenen. Bare for å virke seriøs. Skal man sykle fort? Skal man sykle fort først og så sakte? Eller rolig først og så spurte litt? Langt? Kort? Tungt? Lett? Det endte med at jeg syklet rett fram i ti minutter, og så snudde jeg og syklet tilbake i ti minutter.
   Mens jeg håpet at det så seriøst ut.

Speakeren vitser, men ingen ler. Det er fire minutter til start.

Speakeren vitser, men ingen ler. Det er fire minutter til start.

Og jeg spaner på andres sykler, som vanlig. Jeg burde konsentrere meg, drive mentale forberedelser, visualisere runde tråkk og riktig pusteteknikk.
Istedet kaster jeg bort tida på fordekt sikling.

Jeg står like ved siden av en fyr på en Moots YBB. En fantastisk softtail-ramme i titan, håndlaget en av gangen på et lite verksted i Steamboat Springs, Colorado, USA. Jeg er en stor fan. Dette er første gang jeg ser en slik på ordentlig. Men kommenterer jeg den?

Spanderer jeg et hyggelig kompliment til eieren? Et anerkjennende nikk, bare for å vise at det finnes folk som vet å verdsette den diskrete klassikeren?

Niks.

Jeg later selvsagt som ikkeno.

Jeg beholder den seriøse maska.
Dette er tross alt en startstrek, ikke en syklubb. Startfeltet i Birkebeinerrittet er ikke stedet for skvaldrete kvikkaser. Startfeltet i Birkebeinerrittet oser av blodig alvor.

Dessuten ser han svære fyren med Moots'en så innmari sur ut.

Akkurat som meg.

Et pistolsmell og den fantastiske lyden av hundrevis av klikkpedaler i kor vekker meg fra Moots-drømmen.
Vi er i gang.

Og jeg fyker avgårde som en idiot i år også: Yttersving etter startstreken, full spiker opp over riksvei-brua, køle på oppover den første lange bakken - sige forbi én etter én, helt til jeg ligger i første pulje.
- Vel vel, sier lårene mine i kor.
- Da var det nok for i år, kamerat.

Og så: Suset av folk som suser forbi meg igjen, mens jeg prøver å finne mitt eget tempo. Det som jeg syklet fra nede på brua over riksveien, tretti meter etter starten.

Hvorfor lærer jeg aldri?

Hvorfor lærer jeg aldri?

Men jeg holder ut. Og det eneste som får meg til å holde ut, er at jeg vet hva som kommer. Jeg vet at den endeløse asfaltstrekningen oppover fra start en gang tar slutt. Jeg vet at den omsider går over til grus, og da vet jeg også at det ikke er så innmari langt igjen til motbakken flater ut. Og når det flater ut, da vet jeg at jeg nærmer meg Skramstadsetra. Og jeg vet at når jeg kommer til Skramstadsetra, da er det like før de første, små nedoverbakkene dukker opp.

Slik er det hele veien. Jeg holder ut på nedoverbakker og ren lengsel.

Problemet er bare at jeg lengter etter Sjusjøen helt fra jeg kommer ut av skogspartiet etter halvannen mil. Jeg lengter etter det magiske øyeblikket når jeg fullstendig utslitt klatrer over åskammen på Sjusjøen og ser den fantastiske asfalten dukke opp igjen med en lang, reddende engel av en nedoverbakke.

Problemet er at jeg aldri lærer når denne Sjusjøen egentlig dukker opp.

Problemet er at jeg tror jeg er på Sjusjøen minst fire ganger før jeg endelig kommer dit.

Problemet er at de siste milene før Sjusjøen er smekk full av åskammer som på avstand likner på Sjusjøen.

Til helvete med dem, alle sammen!

Men plutselig er jeg der.

Sjusjøen! Ahhh... Grå asfalt, nedoverbakke, fartsvind, hvilende lårmuskler, dype pust av lettelse. Glemt er tørre boller og harde bananer. Glemt er motbakkene i krabbegir. Glemt er de utallige ydmykelsene ved å bli frakjørt av folk med sykler som kostet mindre enn baknavet mitt. Nå er jeg på Sjusjøen, og alt er fint.

Jeg er praktisk talt i mål, tenker jeg.

Det gikk greit i år også, tenker jeg.

Kanskje jeg klarer å banke Johan i år, tenker jeg.

Og glemmer helt Sjøseterveien. Den forbaskede Sjøseterveien.

Den slemme, endeløse mila med asfalt som venter noen kilometer nedenfor Sjusjøen.

Ikke en eneste togpendler på Østfoldbanen kan komme opp med et like desperat blikk etter toget som ikke kommer. Når jeg etter noen hundre meters utforsykling med dansende øyeepler blir skutt ut på asfalten der Sjøseterveien møter oss med en sugende motbakke, er det bare en ting som gjelder:

Noen som er sterkere enn meg.

Noen veltrente plugger på rekke og rad som kan komme syklende opp på siden og sige sakte, men sikkert fra. Noen som jeg med en kraftanstrengelse kan henge meg på så jekslene svømmer i blodsmak.

Forrige gang ble det krise. Ingen veltrente plugger dukket opp.

Men jeg tråkket på for å holde farten parat. Jeg kikket engstelig over skulderen for å speide etter hjelp.

Og oppdaget til min gru at jeg hadde sju mann på bakhjulet. Sju mann som åpenbart forvekslet meg med en veltrent plugg. Sju mann som lå der og ventet på at jeg skulle ta dem sikkert hjem.

Det varte i førti sekunder.

Mennene bak meg seilte opp på siden med et misfornøyd blikk.

Og dro i fra.

Noen timer senere, i Håkons Hall, røper jeg tegnet på en virkelig optimist:
Jeg leter etter mitt eget navn på resultatlistene, og jeg begynner bare litt under midten.
Men poenget er ikke hvor jeg havner.

Poenget er ikke om jeg klarer merket.

Poenget er ikke om jeg ikke slo Johan.

Poenget er at vi gjør det en gang til, neste år.

Uten å ane hvorfor.

PS:
For alle som ønsker å ta lærdom av virkeligheten: Her følger mellomtidene til min gode venn Johan og undertegnede, fra rittet i 1998. Merk tidene våre på Skramstadsetra (første mellomtid) og kikk så straks på sluttresultatet.

I år skal jeg ta det pent.

Helt sikkert.