Å brekke ryggen eller nakken er alle terrengsyklisters mareritt. Tanken på å at et brudd kan gjøre deg lam resten av livet er en tanke vi alle prøver å unngå og tenke. Andre bruddskader tar vi ofte lettere på. Håndledd gror, ankler gror, kragebein gror, nerver i rygg og nakke ikke alltid.
En som har hatt flere skader og brudd enn de fleste, er den doble utforverdensmesteren Fabien Barel. 34 år gamle Barel har kommet tilbake fra skader tidligere. Men da han la ut denne rapporten fra årets første Enduro World Series-konkurranse i Chile i april var det mange som så for seg at Barels sykkelkarriere kanskje var over:
NÆRE PÅ: Barel var bokstavelig talt millimetre fra å bli lam da han brakk ryggen i Chile.
NÆRE PÅ: Barel var bokstavelig talt millimetre fra å bli lam da han brakk ryggen i Chile.
– A close call !
We are racers and determination, dedication are pushing us to give it all every weekend. Our commitment is not so much for the win at the end, but to get the adrenaline of giving our maximum. Or should I say "optimum"
After 5 hours in Chillean hospital, a scan of the head, neck and back, I was standing in a waiting room with a strong back pain.
I’ve broken so many bones that I can almost do diagnostics myself...
The day before, when I kept on riding after the crash I knew that ribs or apophyses (wings on the side of the vertebrae) were broken. I felt the crack during the crash. But there is not so much you can do for this than accept the pain. As anyway it cannot really get worse.
But the next morning, the pain was more centralized along the vertebrae and this is the main reason why I did not keep on riding for the race and the points.
I am standing there and could see nurses and the doc coming at me a little panicked. In their slowest Spanish for me to understand, they are telling me that I should not move.
The 8th dorsal vertebrae is badly broken at 1.2mm off the spine and where the nerves connecting all leg movements are.
I am starting to redo the whole film, how much I pushed in the pain the previous day, and how much risk I took without realizing the consequences.
I am now laying down with my back all stabilized and realizing how lucky I am...
Lucky to walk, lucky to soon ride, and Damn how good was time here in Chile, damn how good was the drifts in the sand at the beginning of that stage.
I am a lucky man, but that was a close call!
En hel terrengsykkelverden fikk frysninger på ryggen av Barels melding fra Chile i april. En av sportens aller triveligste fyrer var nærmere enn noen noen gang bør være å havne i rullestol. Likevel holdt han humøret og entusiasmen oppe.
Det som hadde skjedd var at Barel hadde gått realt på tryne på en fartsprøve, men kommet seg på sykkelen igjen og fortsatt å sykle. Selv med brudd i ryggen hadde han kjempet helt i toppen også på de neste fartsprøvene den dagen. Men etter en dårlig natts søvn hadde han forstått at noe var ordentlig galt. På sykehuset hadde han fått det bekreftet, og han ble med en gang lagt på ryggen med en stabiliserende skinne rundt overkroppen.
Dette skjedde altså i april.
I juli møtte Terrengsykkel Barel på en lansering av Canyons nye Strive-sykkel. En sykkel ingeniørutdannede Barel har vært med på å utvikle, og som han testet under syklingen i Chile. I juli var fortsatt ikke den smilende franskmannen i stand til å sitte. Han måtte ligge på ryggen eller stå oppreist. Flyturen til lanseringen foregikk stående på et Easyjet-fly med en flyvertinnes sikkerhetsbelter. I bilen fra flyplassen lå han med beina på dashbordet, og med seteryggen flatt bakover. Ingenting tilsa at denne mannen skulle sykle igjen med det første. Flere av hans kolleger i Canyon mumlet at han nok ikke kom tilbake på topp. At denne skaden var for alvorlig, selv for Fabien Barel.
HUMØRSPREDER: Barel har for det meste godt humør. Her låner han hår av lagkamerat Rob Jauch i juli. Under skjorta kan vi se støtteskinnen i denimfarget glassfiber. Foto: Øyvind Aas
HUMØRSPREDER: Barel har for det meste godt humør. Her låner han hår av lagkamerat Rob Jauch i juli. Under skjorta kan vi se støtteskinnen i denimfarget glassfiber. Foto: Øyvind Aas
Likevel var Barel en mann med overskudd og humør. Han snakket om sykkelen han hadde vært med å utvikle, og om endurosportens fremtid. Han spurte hvordan våre sykkelturer var, og hvordan det gikk med de som eventuelt kom tilbake etter turen med noen skrammer her og der. Han var raus med klemmer og high-fives, og han tok seg tid til å prate med alle. Tilsynelatende uten å bli sliten, til tross for at han ikke kunne sette seg ned.
SKINNE: Med glassfiberskinnen på plass deltok Barel på Canyons sykkellansering i Vosges i juli. Foto: Øyvind Aas
SKINNE: Med glassfiberskinnen på plass deltok Barel på Canyons sykkellansering i Vosges i juli. Foto: Øyvind Aas
Spol raskt frem til begynnelsen av oktober i år. Kun drøye to måneder etter at Fabien Barel fløy oppreist mellom hjemstedet i Nice og Basel i Sveits for lanseringen av den nye Strive-sykkelen.
Enduro World Series ble i år som i fjor avsluttet med Super-Enduro-konkurransen i italienske Finale Ligure. Konkurransen i Finale Ligure er ikke bare avgjørelsen på den sesonglange Enduro World Series, konkurransen regnes også som det uoffisielle verdensmesterskapet i terrengsykkel-enduro. Det er rett og slett den viktigste og tøffeste endurokonkurransen i året.
På start var ikke bare favoritten til å hente hjem sammenlagtseieren, australske Jared Graves og hans tøffe konkurrenter om sammenlagttittelen, men også både Jerome Clementz og Fabien Barel. Også Clementz var tilbake etter et lengre skadeavbrekk. Fjorårsvinneren av Enduro World Series var gira på å vise at han fortsatt var en mann å se opp for. Barel var tilsynelatende tilbake mest for å kaste glans og for å ha det moro. Ingen trodde at den tidligere utforverdensmesteren skulle være med helt i toppen. Han hadde knapt sittet på sykkelen siden april. Og hadde bare vært i stand til å sitte på et sykkelsete noen få dager.
Det som skjedde i Finale Ligure er som tatt ut av en Disney-film der alle klapper taktfast på slutten og alle som ser på griner.
Barel kom tilbake som den utrolige konkurransemannen han er og satte en hel verdenselite i enduro på plass. Ikke bare viste han at han fortsatt har det som skal til for å henge med i toppen. Han kom tilbake enda bedre enn før han brekte ryggen. Endurosporten er i rivende utvikling og mye skjedde i løpet av årets sesong. Flere syklister hevet seg flere hakk, og selv om sammenlagtvinner Jared Graves til slutt var ganske overlegen totalt, så var det mange syklister som hadde kjempet om enkeltseiere hele sesongen. Så kom Fabien Barel rett fra sykesenga og overkroppsskinne og var raskest av alle.
Barel sa det selv da han lå i teten etter den første av to dager:
– Det finnes ikke ord som kan forklare hva jeg føler i kveld. Jeg hadde tårer i øynene da jeg kom til depotet for lunsj. Da de fortalte meg at jeg ledet konkurransen kunne jeg ikke tro det, sa han beveget.
Barel endte opp med å vinne EWS-konkurransen i Finale Ligure med drøye åtte sekunder ned til Jared Graves, som sikret seg sammenlagtseieren. De to dagene hadde til sammen bestått av over 38 minutters konkurransesykling, flere tusen høydemetere og nesten 10 mil med transportsykling. Fra nærmest å ha vært avskrevet av så vel sponsorer som fans, så kom Barel tilbake ikke bare med en enkelt topp-plassering i Finale, nei han kom tilbake og vant hele konkurransen sammenlagt. At det kvalifiserer til årets største comeback er det ingen tvil om, selv i en sesong der skadeutsatte Sam Hill igjen tok en verdenscupseier, og der Julien Absalon tok sitt femte VM-gull sju år etter det forrige.
TILBAKE PÅ TOPP: Fabien Barel vant historiens første EWS-konkurranse i 2013. I år tok han sin andre EWS-seier i sesongens siste konkurranse. Foto: Jeremie Reuiller/canyon
IKKE ET ØYE VAR TØRT: Fabien Barel vant historiens første EWS-konkurranse i 2013. I år tok han sin andre EWS-seier i sesongens siste konkurranse. Foto: Jeremie Reuiller/canyon
