Nostalgiafaktor

Jeg blir ofte anklaget av mine venner for å være en gammel sjel i en ung kropp. Jeg liker musikk som var in for nesten 30 år siden, og jeg ser ikke meg selv stående i prøverommet på JC med glinsende sølvskjorte og bukse med vridde sømmer.

Uansett hva mine venner sier, så er jeg ikke noen håpløs nostalgiker. Jeg liker techno-musikk og jeg. Jepp, Röyksopp og Bjørn Torske.

Fra den første dempegaffelen kom til jeg kjøpte min første tok det mange år. Men derfra gikk det slag i slag til jeg endte opp med fulldempa. Jeg har brukt alt for mye penger på skivebremser, og jeg har alltid ønsket å ha det nyeste utstyret. Hvis økonomien min tillater meg det.

En fin, grønn liten venn

Men for et par uker siden skjedde det noe rart. Vel, tanken har vært der en stund, men det var først da jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.

Jeg skaffet meg en hardtail. En fin, grønn ramme, i den riktige størrelsen. Den ser ut som en fyrstikk i forhold til min kjære gyngehest. Og hva skjer? Jo, jeg blir på nytt anklaget av mine venner for å være en håpløs nostalgiker.

Hvorfor? Jo, den nye ramma er av stål. Kan du tenke deg det? Stålramme nå i 2002?

-Hva er galt med det?

Hvordan viklet jeg meg inn i denne gjengen med åndssnobber som mer enn gjerne pantsetter hus og kone fordi de er så lettlurte at de går på "New and improved over last years model"- merkelappen alle produsenter slenger med årets modeller?Jada det er sant, den nye sykkelen har ikke demper bak - men likevel!! "At det går an"! Jeg fortsetter å trøste meg selv med at de sier alt går i sirkler.

Mine venner beskuer sykkelen. -"Hm... joda, ikke verst". -"Ble kul den". -"Ser litt retro ut"

Neste uke til samme tid. Sykling med samme folka, og med samme sykkel. Fortjener jo flere forsøk en slik doning. Må jo teste vøtt' - hva er morsomst av gyngehest eller pinnestol?-"Har du den idag igjen?"-"Brukte ikke du den i forrige uke?"-"Hva med fulldempa'n da?"-"Skukke' du lage singlespeed av den da?"

Makan til venner! Blir jo aldri fornøyd jo! Har de glemt hva det vil si å variere? Kanskje de har glemt hva det vil si å sykle på en sykkel med stiv bakende. Mine antagelser om at de var blitt noen virkelige åndssnobber var ikke feil likevel.

Ingen nostalgiker

I skogen har jeg det gøy, når jeg lister meg rundt trærne, snor meg nedover skråninger og vrir meg oppover de bratteste moter. Det er rett og slett gøy. Det er mulig jeg får mer oppmerksomhet med sykkel med demping i hue og ræva, men hva teller vel oppmerksomhet når alt kommer til alt? Og når kommer alt til alt? Vel..

Jeg merker unormalt mange sting oppover i korsryggen idag. Foran går det greit, men bak... Joda det går greit, men det mangler liksom noe. Det mangler sofafølelsen. Men det er gøy. Det er så gøy at jeg prøver meg på den berømte skrenten ved klippene på Huk. Det går fint det og. I det hele tatt går det ganske fint. Det flyter, men på en annen måte. Nå er det slettes ikke alle som liker at ting flyter, men jeg liker det. Og flytefølelsen er for meg viktig. At ting flyter, det vil si at det beveger seg i en deilig jevn bevegelse. En slags tilstand.

Jeg flyter nok best i vannet tenker jeg, men i skogen - der vil nok gyngehesten flyte best. Den gjør noe med deg den flytefølelsen. Der du kan være så overlegen og "lettvint" at du tar sporene som går rett frem, ikke nødvendigvis de som er jevnest. Der du kan gjøre feil og (nesten) alltid bli tilgitt og komme hjem med frisk og fin rygg.

Jeg har sett fremover i endel år nå. Gyngehesten er kommet for å bli, og de blir bedre og bedre. Likevel skjønner jeg de som fortsatt velger pinnestoler. Det er noe sjarmerende med de rene, enkle linjene. Det er nesten til å bli forelsket av.

Men som sagt; jeg vender meg stadig vekk mot gyngehesten og betror meg til den. Den er tross alt min beste venn. Jeg ville nok valgt den som min fremtidige livspartner.