Derfor holder det med ett krankdrev

Ulempene er tilsvarende få. 

• Du må kanskje inngå et kompromiss ved å ikke ha tungt nok gir til å male på i 45 km/t på grusen. 

• Du må akseptere litt større avstand mellom girene

• Ganske dyrt å oppgradere fra 2/3x10 til 1x12

• Dårlig utvalg i kassetter hvis du ønsker å oppgradere til 1x12 på en eldre sykkel. Enten må du bytte til SRAMs Xd-boss, eller Shimanos Microspline, eller så må du klare deg med SRAM rimelige NX-kassett som spenner fra 11-50. 

 Før 2012 hadde alle terrengsykler enten 2 eller 3 krankdrev som standard. Før 2009 hadde alle terrengsykler trippelkrank. Den gang da trodde vi at frelsen og godfølelsen kom i form av flere gir, ikke færre. Hvordan gikk vi fra 27 gir med 3 tannhjul på kranken og 9 tannhjul i kassetten, til det enkle 12-girs-oppsettet vi bruker i dag?

Syklistene før produsentene

Det begynte en stund før våren 2009. Ambisiøse konkurransesyklister fjernet det minste av tre tannhjul på kranken. Dette sparte noen få gram, men det førte også til at man kunne bytte til et kranklager med smalere aksling for å få bedre kjedelinje. Bedre og rettere kjedelinje gjorde det mulig å bruke alle tannhjulene i kassetten selv om man også brukte det største tannhjulet på kranken. Altså giret som selgerne i butikken advarer mot - største og største ble med ett mulig, bare ved å fjerne minsteklinga, av mange omtalt som pyseskiva, bestemorklinga og andre nedsettende betegnelser.  

Både ritt- og stisyklister har alle opplevd hvor stor risiko det er å gire mellom tannhjulene på kranken på feil tidspunkt, eller med ørlite grann ujustert gir. Man kunne lett miste kjedet. Dette var også et problem når man syklet i slagete terreng, spesielt med kjedet på et av de mindre tannhjulene. Med ganske slakt kjede skulle det ikke så mye til før det hoppet av kranken og låste seg fast mellom krank og ramme. 

Såkalt chain-suck var et vanlig fenomen. Dette oppstod gjerne når tannhjulene på kranken ble slitt og kjedet ble med tannhjulet litt for langt opp på baksiden av kranken. Da låste kjedet seg fast mellom tannhjul og kjedestag. På lette rammer kunne dette ødelegge ramma. Noen ganger kunne det låse seg så fast at man ble tvunget til å skru av kranken eller kappe kjedet for å klare og sykle videre. Se for deg at du sitter godt med i tetgruppa i Birken og har bein av gull, men så rister kjedet seg fast mellom krank og ramme på den råflotte Scott Thermoplast-sykkelen du har oppgradert med ekstra stor krank for ekstra stor fart et sted mellom Skramstadsætra og Djuposet. Når du må skru av tannhjulene på kranken bare for å komme videre er løpet kjørt og rekordplasseringen i eliteklassen en utopi. Det svir fortsatt 23 år senere.  

Ved å fjerne det minste drevet på kranken ble dette problemet noe mindre, men utfordringene med å miste kjedet under giring og chain-suck ble ikke helt borte. 

 Først 2x10

SRAM lanserte i 2009 sin XX-gruppe til verden. Denne innførte ikke bare 10 tannhjul i kassetten, den var også den første offisielle girgruppen med kun to tannhjul på kranken. I årene før 2009 var det flere krankprodusenter som laget spesialkranker med 2-delt oppsett, men dette var for de få. Med lanseringen av XX ble to-delt krank ansett som både normalt og mer raffinert enn tre-delte oppsett. Selv om motstanden i Norge var ganske stor. SRAMs XX-gruppe kom kun med 44-tenners krankdrev som største mulighet. Mange ønsket seg tyngre gir til grusritt som Birkebeinerrittet, Nordsjørittet og lignende. Disse rittene var i stor vekst i denne perioden.

En utvikling som gikk parallelt med utviklingen på drivverk på denne tiden, var endringen i hjulstørrelse på terrengsykler. Da Gary Fisher lanserte sin superlette karbonsykkel, Superfly i 2008 markerte det begynnelsen på 29er-hjulenes inntog i terrengsykkelsporten. Et inntog som startet med rittsyklistene, og som nå har nådd alle kategorier av terrengsykling, fra maratonritt til utfor.

Nye behov med 29er-hjul

De store hjulene gjorde at det raskt ble et skrikende behov for lavere utvekslinger og lettere gir på de fleste terrengsykler. Men 2-delt-revolusjonen var allerede i gang, så resultatet ble raskt at produsentene kuttet ned på de tunge girene og heller ga oss lette nok gir til de bratteste klatringene, uten å ty til et tredje tannhjul på kranken. Løsningen ble større kassett med 36-tenners tannhjul som det største. På kranken var det minste tannhjulet på enten 26, 28 eller 30. Det største tannhjulet var nå redusert til å ha mellom 36 og 42 tenner. 

Selv om Shimano ikke hadde troen på å ta bort minsteskiva var SRAM bare så vidt i gang med å kutte ned på antallet gir. Da SRAM lanserte XX1-gruppa i 2012 hadde Shimano bare så vidt rukket å summe seg. De hadde kommet seg på 2-delt-ballen, men bare halvhjertet. Nå tok SRAM et steg videre. Med 1x11-gruppen XX1 innførte SRAM en gigantisk kassett med spenn fra 10 til 42 tenner. 10er-tannhjul i kassetten var før dette ansett som umulig. Det passet rett og slett ikke på Shimano-bosset både SRAM og Shimano brukte frem til da. (Bosset er delen vi fester kassetten på). SRAM hadde konstruert et nytt boss med en helt annen utforming enn Shimanos. På dette var det enkelt å få på plass 10er-tannhjulet. Da kunne vi redusere størrelsen på krankdrevet, uten å miste toppfarten vi ønsket oss for å henge med i raske ritt. 

Rittsyklister og stisyklister over hele verden kastet seg på 1x11-bølgen. Og SRAM lanserte raskt teknologien på rimeligere girgrupper enn toppgruppen XX1. SRAM gikk fra å være en ambisiøse nummer to når det kom til girsystemer på terrengsykler til å bli en klar nummer 1. Shimano svarte med rådyre elektroniske gir og klumpete 2x11-oppsett. De hadde ikke troen på 1x11 heller. De nye gruppene til Shimano ble nesten ignorert av både marked og bransje. Men SRAM hvilte likevel ikke på laurbærene. Våren 2016 kom SRAMs Eagle-grupper med 1x12-oppsett og den middagstallerken store kassetten med spenn fra 10 til 50 tenner. 

Amerikanerne kunne stolt erklære frontgiret for dødt. 

Parallelt med at frontgiret avgikk med døden dukket senkepinnene opp på markedet for alvor. Nå var dette noe alle skulle ha. Og plasseringen av fjernkontrollen under styret på venstre side krevde at denne plassen ikke var okkupert av girspaker til et overflødig frontgir. 

Andre forbedringer på veien til 1x12

For at 1x11 og 1x12 skal fungere som det skal er vi avhengig av et par nyvinninger som har dukket opp på veien. Først fikk bakgirene kløtsj. Dette medførte at de holdt kjedet strammere, uansett gir. Kløtsjen kom allerede på SRAMs 2x10 gruppe XO. Da SRAM dumpet krankgiret lanserte de også nyvinningen med gripetenner på krankdrevet. Tennene på krankdrevet er annenhver tjukk og tynn og passer dermed med henholdsvis et ytterledd og et innerledd på kjedet. Tilsvarende er trinsehjulene i bakgiret også utstyrt med annenhver tykke og tynne tenner. Dette sikrer at kjedet ikke hopper av, selv om du ikke lenger har et krankgir som kan holde det på plass. Utviklingen fra 3x9 til 1x12 har med andre ord ikke bare handlet om å redusere antall gir. Det har vært en teknologisk utvikling som har vært avhengig av flere faktorer for å fungere. De store hjulene, det nye bosset, gripetenner på kranken, bredere dekk, kløtsj i bakgiret og senkepinnen er alle viktige faktorer for at terrengsykkeldrivverket har utviklet seg til det vesentlig bedre de siste 10 årene. 

Så her er vi nå. Etter flere år har også Shimano kastet inn håndkleet og gitt SRAM rett i at 1x12-oppsett er veien å gå. Kampen om å ha flest gir har kulminert med en sterk reduksjon i antallet gir. Vi har gått fra 27 til 12 gir uten å gå glipp av noe funksjon. Ønsker du deg et enklere terrengsykkelliv er 1x12 veien å gå.