Som vanlig er jeg på vei ut av huset langt og lenge etter hva planen om å forlate huset sa jeg skulle. Av mine to turpartnere for den kommende toppturen er i alle fall Bo vant til det, og den andre, Kirsten, blir sikkert briefet grundig av Bo om min evige latenstid, hvordan jeg kommer til å skylde på at jeg er småbarnsfar, og hvordan det var slik lenge før jeg fikk barn også. Jeg banner lavt mens jeg dytter telt og sovepose og øl inn i bilen før jeg kjører fra Tromsø til Balsfjord og foten av Fugltinden.
Den litt amorfe pyramiden ligger sørøst på Malangshalvøya, og nås med bil, halvannen times kjøring fra Tromsø i mitt tilfelle. Fjellet er en flott skidestinasjon for de som går til toppen for egen maskin, men har, etter hvert som det økende antallet toppturister på ski har funnet at det samme konseptet kan gjøres på sykkel om sommeren, også blitt en populær toppturdestinasjon når snøen har gått.
Sjarmøretappen: Siste del på veien ned fra toppen går i finfin bjørkeskog. Kirsten Buck Rustad finner veien gjennom nordnorske kjempetrær.
Turen lar seg fint gjennomføre som dagstur, men vi har lagt en glimrende plan om å telte ved foten av fjellet. Jeg har lagt en plan om å stå opp grytidlig for å få morgensolens hjelp til fotograferingen. Samtidig, her jeg flyr lavt på E8 mot Storsteinnes, innser jeg at akkurat den delen av planen, samt den delen med øl, nok utgår sett opp mot min massivt forsinkede ankomst til teltleiren. Det viser seg å stemme, der Bo og Kirsten møter meg ved parkeringen med hodelykter for å guide meg til teltplassen de har funnet, trøtte og ferdige med sine medbragte ølkvanta. Istedenfor øl foran bål setter jeg opp teltet mitt oppå det som i løpet av natten viser seg å være en solid rot, og legger meg til å sove.
«Jeg banner lavt mens jeg dytter telt og sovepose og øl inn i bilen».
Morgenen etter lar vi gyllen morgensol få gjøre sitt uten oss, men kan allikevel glede oss over å være rett på stien etter frokost og kaffe. Og den setter raskt kurs oppover. Etter noen hundre meter på delvis gjengrodd traktorvei, bærer det bratt oppover på smal torvsti gjennom bjørkeskogen, slik nordnorske toppturer har for tradisjon. Det tar ikke lang tid før vi har unnagjort de første 450 høydemetrene, og er på platået mellom Fugltinden og det lavere Tennesfjellet i sør. Forseringen av myrpartiene går fint, siden det har vært en liten tørkeperiode, og ikke minst fordi de lokale ildsjelene hos Balsfjord og omegn Turlag har kloppet godt med solide planker, med spalter mellom bordene smale nok til at hjulene ikke setter seg fast og sender oss over styret.
Sen morgensol er også morgensol: Kirsten Buck Rustad bytter gummistøvler med sykkelsko for starten rett ut fra leir.
Etter den første, bratte tredjedelen av turen, som foregår med trilling i bjørkeskogen, kan vi sykle den fine, litt seige tredjedelen som går over tregrensen opp til der det bratner til igjen mot toppen. Stien går enkeltsporet og elegant, slakt oppover mot Fugltinden, kun avbrutt av små bekkeløp som er steinlagt eller kloppet, eller av korte, brattere rygger og små åser. Utsikten mot Fugltinden er for så vidt flott, men når vi snur oss østover, ligger den søndre halvdelen av Lyngenhalvøya som horisont, og jo høyere vi kommer, jo mer dukker Balsfjorden opp som forgrunn. At vår tillit til værmeldingen med stor sol belønnes med at værmeldingen faktisk stemmer, demper ikke opplevelsen.
«At vår tillit til værmeldingen med stor sol belønnes med at værmeldingen faktisk stemmer, demper ikke opplevelsen.»
Fint for fjellfies: Samme hvor du snur deg fra toppen på Fugltinden får du flott postkortsbakgrunn til selvportrettene.
Vi er ikke voldsomt tidlig ute, men møter allikevel bare én annen på tur på veien opp, en fotgjenger som blir overmåte glad for å se oss. Etter den vanlige praten om vi ikke er mildt sinnsforvirret for å orke å drasse opp tunge sykler på et svært fjell, om syklene har elmotor og at det er flott vær, skiller vi lag. Vi heseblesende dyttende på syklene, og turgåeren raskt av gårde med en gira irsk setter som trekker henne i bånd med tilfeldige kursendringer. At det ikke er flere her ennå henger kanskje sammen med at vi tross alt var tidligere på vei opp enn de som kjører fra Tromsø, men allikevel er det lite som peker til hvor populær toppen har blitt. Vi klager ikke, og setter pris på den relative ensomheten i fjellet på veien opp mot turens bratteste og siste tredjedel.
Utsikt: Riktignok en del av en utstilling i Storsteinnes, som er det nærmeste tettstedet fra Fugltinden.
Fugltinden er et ordentlig fjell, 1033 meter over havet, og med nok av stein og stup rundt seg. Men på samme vis som toppen har en trygg side med tanke på snøskred vinterstid, gjør hellingsgraden toppen oppnåelig med sykkel, om så sittende på sykkelen bare på vei ned.
Etter at vi har unnagjort det seige, men sykklebare midtpartiet, møter vi veggen idet det knekker oppi det bratteste partiet, en tørr, nærmest grusaktig skråning, som vi raskt dømmer uverdig innsatsen som kreves for å prøve å komme seg opp med føttene på pedalene. Herfra blir det trilling videre, opp en tilsynelatende endeløs konkav, og det er her vi også begynner å kjenne at dette er et høyere fjell enn de andre toppturene vi er vant til å gjøre via sykkel rundt Tromsø.
Den eneste flaten: Fugltinden gir mest rett opp eller rett ned. Men rett før det bratteste partiet finnes også det flateste.
Sjarmøretappen bør kanskje kalles noe annet, siden de siste hundre høydemetrene går i det som ikke er langt unna definisjonen på steinur. På vei opp er det ikke innlysende at det vil la seg gjøre å sykle ned, og det er mer komfortabelt å tidvis bære sykkelen på ryggen enn å trille eller løfte den. Men trekkraften fra toppen gir klart utslag, nok til at vi gjør kort prosess med månelandskapet, og topper ut fortere enn tvilen over linjevalg for veien ned rekker å sette seg.
«Sjarmøretappen bør kanskje kalles noe annet, siden de siste hundre høydemetrene går i det som ikke er langt unna definisjonen på steinur.»
Den slake flanken som har gitt oss adgang opp tar brått slutt på toppen, og stupet fra rasteplassen går noen hundre høydemeter. Nok til å at vi ytrer et ooooooooooooooh alle tre, men ikke verre enn at vi setter oss på kanten og ser på Lyngen, mot Tamok og på en overivrig fjellfie-fotograf med imponerende selfiestang. Bo og Kirsten spiser sine velskapte matpakker, jeg restene av den bløte baguetten jeg panikk-kjøpte på bensinstasjonen i Nordkjosbotn på veien kvelden før.
Les også: Stisykling i Kragerø
Endt tjeneste: I Balsfjorden får båtene forlenget liv på land når havet ikke egner seg lenger.
Turen ned av fjellet igjen starter med en veldig kort, men human innføring i sykling i steinete terreng. Lærekurven for uinnvidde må dog være bratt, siden det fort blir både brattere og mer knotete. Men det lar seg gjøre. Konsekvenstankegangen skyves litt til side av trøsten om at et krasj i alle fall ikke vil sende oss utfor stupene, som er i komfortabel avstand. Men humpete er det. Vi tre sykler ned i tre forskjellige tempo, men samles under steinpartiet i enighet om at det definitivt var Type 1 moro. Og som oppturen viste klart, derfra og ned blir det flyt i høysetet.
Ned til det tidligere nevnte midtpartiet går det fort, så fort at jeg får klart for meg et innkjøp av nye bremser med store rotorer. Når jeg stopper for å vente, etter en uplanlagt lang bremsestrekning, lukter det brent bremsekloss så det river i nesen. Bo sykler enkelt og greit bare videre, etter et feilet forsøk på å stoppe, og vi møtes heller i bunnen av bratten.
Ujevnt landskap: Bo Eide og Kirsten Buck Rustad følger svingete sti i terreng under konstant endring på vei ned.
Derfra og ut er det ren fryd, i et terreng som går opp og ned, på smale stier som svinger frem og tilbake. Bo sier noe som «Heheheheheh det er helt hehehehe så gøy heheheh fortsatt langt igjen hehehehe» der han passerer meg, og forsvinner bak en åsrygg, bare for å dukke opp igjen med en støvsky bak seg femti høydemeter lenger ned og noen hundre meter av gårde. Jeg og Kirsten suser etter, og roper noen liknende uforståeligheter til hverandre. De følger kanskje ikke IMBAs standard om jevne overganger mellom teknisk knot og jevne flytstier, men de kronglete innslagene i form av dype bekkefar gir morsom krongling i lav fart, for å gå rett over i rask flytsti på andre siden. At det trekker ut tiden vi bruker på å komme oss ned, gjør også at utforkjøringen føles noen hundre prosent lenger enn den har idet vi kommer inn i bjørkeskogen, og det vi vet blir de siste svingene for dagen.
Les også: Verdien av gode dekk
Stein på stein på stein: Toppartiet på Fugltinden er syklebart for de fleste stisyklister, men ikke helt uten tyggemotstand.
Cruisingen på traktorvegen tilbake til bilene gir mulighet for litt mer forståelig samtale enn de mer basale gledesropene oppe på fjellet, og temaet pensler raskt til hvorvidt det finnes bedre toppturer for terrengsyklister. Jeg har lite til overs for bastante kåringer, men mer enn bare litt farget av de siste timene på tur, ser jeg ikke helt hvor det skulle vært.
Tilrettelagt: Balsfjord og omegn Turlag har lagt klopper i de få våte partiene mot toppen.
