Barfrostsykling på Rødtinden

Det er dermed med en viss grad av bekymring jeg morgenen etter setter meg inn i bilen for å plukke opp Håvard og Bo, etter å ha spist frokost og drukket kaffe mens jeg så ut av vinduet på de noen og tyve centimeterne tørr løssnø som har lagt seg i løpet av natten.

Håvard setter seg inn i bilen først, og er i upåklagelig humør. Han er oppriktig gira på å komme seg på tur. Jeg tilskriver det at han har gjenfunnet stisykling for bare noen turer siden, og har en flunkende ny og fin GT.

Jeg støtter all entusiasmen hans og ja, det er jo nydelig vær, og ja, det er jo samme barfrosten som vi syklet på i forrigårs under snøen og joda, det er ikke så farlig med piggdekk som ingen av oss har montert, mens jeg tenker på alle røttene og steinpartiene som jeg husker fra tidligere turer på Rødtinden og som nå ligger skjult under florlett pudder, ventende på en overmodig søring som ikke har skodd seg etter forholdene.

Bo er nestemann. Han har montert piggdekk. Min bekymring synker ikke. 

Vintersykling trenger ikke være komplisert. Se bare denne episoden av Terrengskolen hvor du får tips til å gjøre sykkelen klar til vinteren. 

Ut fra parkeringen ved skistadion er det bare noen få centimeter snø, resten har blåst av sted, og jeg aner en optimisme hos meg selv. Den rives dog i stykker idet vi går ned en liten bekkedal for å krysse det som akkurat idag ikke helt lever opp til navnet Storelva, der det virker som all snøen har blåst nedi. Vi vasser opp av halvmeteren pudder og sykler og går videre om hver andre.

Der Rødtinden gjør slutt på anmarsjen og tar på seg oppoverbakker seige nok til at det er greiere å trille, dukker de første røttene opp. Det har allerede vært nok folk forbi til at stien er gått opp og de verste fellene jeg så for meg ligger ute i dagen. Det lysner til sinns. 

Men mørkner til over oss. Et nytt snøfall melder sin ankomst i vest med mørk, mørk himmel og en horisont som heldigvis er skjult av Rødtinden. Hadde vi sett veggen av snø på vei, hadde vi nok snudd. Eller ikke. 

– Det e forskjell på dumskap og dårskap, e det ikkje? spør Håvard retorisk.

Jeg er usikker på hvilken side han mener vi befinner oss. Vi møter tre studiner som har pakket seg inn med plastposer for å skli ned fra fjellet. Selv om de beskriver det som mer vondt enn artig, med mer hardfrosset underlag enn myk akebakke, lander jeg på at i alle fall jeg befinner meg nærmest dumskap. Vi går videre, til applaus fra noen turister med nordamerikansk aksent som mumler noe med «looks dangerous». 

– Ja, nei, sier vi og tusler videre. 

Bo sier noe om at bygene i Tromsø alltid er ganske korte og forbigående idet det begynner å snø tett. 

– Det e sånn som man les på sånn Home Is Where The Heart Is-kort. «Himmeln e alltid blå bak skyan,» repliserer Håvard noenlunde tørt.

Vi nærmer oss det som utgjør skitoppen, ikke fordi det er så teknisk eller stupbratt videre til en klatretopp, men fordi det er så flatt og kjedelig at man ikke gidder å traske randoskiene bort til det høyeste punktet. Vi passerer en gjeng toppturister, dog uten ski, som sitter i store dunjakker rundt et bål. De peker og ler, om enn mer med undring enn av hån.

Jeg mumler noe bannskap i skjegget, men nikker høflig tilbake. Vi enes om at å sitte på toppen og vente på bedre vær er kjedelig, og går heller til den litt høyere toppen som ligger et sted i den hvite grøten foran oss, i et slags innfall av trivialisering av de faktiske forholdene og optimistisk overgivenhet. 

Usikker på hvilke klær du skal bruke for å sykle vinterstid? TV-serien Fatbikefeber har svarene. 

Svosj? Foff? Jeg er usikker på hvordan man kan skrive lydeffekten av piggfrie sykkeldekk som feier bort knusktørr snø oppå stålis, men det er i alle fall lyden som oppstår idet jeg finner en bekk på det som utgjør en slags flate før de siste små stigningene før turen toppunkt.

Jeg lander i alle fall ganske mykt, og hadde vi ikke vært midt inni en snøbyge med tilhørende nullsikt, skulle jeg ha memorert stedet og med det husket hvor jeg skulle trå veldig varsomt på vei ned. Men men. Hva kan gå galt, tenker jeg ironisk for meg selv.

Idet vi har ti høydemeter og kanskje femti meter igjen til toppvarden, lysner det. Utsikten fra toppen på Storbogtinden, som turmålet faktisk heter, over de mest alpine fjellene på Kvaløya, er temmelig spektakulær. At Store Blåmann, den høyeste og kanskje mest gjenkjennelige toppen i området, stikker opp av skyene som på en friluftsinfluensers ihjelredigerte Instagrampost, skader heller ikke, og vi blir stående og oie over omgivelsene. I alle fall jeg og Bo, som er innflyttede søringer. 

Inntil vi ser at det bygger seg opp en ny byge litt sør for oss, og vi innser at tiden tilgjengelig for nedturen kanskje ikke  gir oss de største marginene. Vi pakker sammen, biter tennene sammen og setter i gang nedover. Den første kneiken ned igjen er litt kronglete, generøst dekket med steiner som vi i alle fall kan se der vi gikk opp. Det går fint. Vi kommer oss ned alle mann. 

Det var gøy! Det var faktisk gøy? Det var det? Var det gøy?

Jeg klarer ikke å skjule hverken overraskelsen eller undringen over at det gikk bra, men vi ruller videre. Bo med sine piggdekk avdekker bekken med den forræderske stålisen, og vi kommer oss forbi, over eller rundt den og befinner oss fort nedenfor, på Rødtindens toppunkt. Snøbygene kommer fort, så vi setter bare fart videre. En ganske korrekt beskrivelse, siden dette er turens bratteste punkt, og jeg og Håvard altså ikke har piggdekk. 

God idé.

Håvard heier på seg selv idet han setter i gang med litt cruxing over dagens største rot. 

Dårlig idé! Dårlig idé!

Bak roten er det en islagt sving. Til Håvards komfort er torven i bakkant fortsatt relativt myk, og han gjør en landing mer elegant enn stupet over styret skulle tilsi mulig. Idet vi kommer over kloppen som utgjør inngangen og nå utgangen til Rødtinden og ut på grusvegen, kan vi puste ut og trille tilbake til bilen. 

Hjemme henger jeg sykkelen på plass i stativet, litt i stuss på om jeg skal preppe skiene eller skifte til piggdekk. Jeg skifter til piggdekk.

Og tenker at denne høsten ikke er over ennå, selv om snøbygene utenfor forsøker å overbevise om noe annet.