Denne høsten gikk sømløst fra sensommer til barfrost, tenkte jeg tilfreds for noen uker siden. Høsten var litt mindre våt, kald og kjip enn vanlig, og gikk raskt fra varmt nok til å sykle på tørre stier med vindjakke til kaldt nok til å unngå sølesurfing. Siden da har jeg brukt all ledig tid til å seile av gårde på tromsøstier med borrelåsfeste mot de bredføtte dekkene, og ennå ikke hatt behov for å skifte til piggdekk. Isflekkene har ennå til gode å bli for mange eller for omfattende, og bare i noen få tilfeller ligger de overraskende til.

Dessuten har jeg hylskreket meg ferdig med overraskelsene, nå vet jeg hvilke svinger å ikke legge meg ned i, og det kan bare gå bra fra nå. Spesielt kult blir det i morgen, å druse ned Rødtinden, folkefjellet på Kvaløya utenfor Tromsø, som ser tusenvis av besøk hvert år, om ikke hver måned. Det er dekket av torv, og nå som alt er frosset behøver man ikke bekymre seg over slitasje mot dekket eller at det er litt brattere enn ideelt for flytsykling.