En stisykkeltur til Stormheimfjellet

Som gjør det vanskelig å klage, nesten uansett hva man driver med.

Men når vi som stisyklister står i bunnen av en endt topptur nesten uten å ha fått syklet sti, burde kanskje stemningen være litt mer dempet enn det vi gir høylytt uttrykk for der vi ruller den siste nedoverbakken til bilen. 

– Stormheimfjellet? Eh. Eeeeeh, sier Bo. 

Men som vanlig er han ikke vanskelig om å overbevise om å bli med på tur, siden tur er tur og værvarselet ikke har skyer å by på før det har gått flere dager.

Stormheimfjellet er et 1222 meter høyt og - med ski som fremkomstmiddel – veldig populært toppturfjell utenfor Tromsø.

Med sykkel er det ikke en like intuitivt valgt destinasjon. Om man ser på det via satellittbilder er det en sti der, for all del, men den varer bare hundre høydemeter eller så, etter å ha smalnet fra den grove traktorvegen den starter som.

Derfra er rutevalget opp til deg selv opp og ned. Ikke uten videre en suksessoppskrift for kresne stisyklister som vi med årene har blitt. 

Og der vi triller syklene oppover og oppover i det som vinterstid og også nå på sensommeren føles som en eviglang bakke mot en falsk topp, og det er over en time siden vi så stien diffusere seg ut i lyngen, er det ingen av oss som tror dette blir en tur for annet enn bildenes skyld.

En lang tur sådan. 

Stormheimfjellet fra nord er en eneste lang motbakke, og slak nok til at man vinterstid kan nå toppen uten å havne i skredterreng.

Med en høyde godt over tolv hundre meter blir det dermed gitt at det tar sin tid å komme seg opp.

Og med en utsikt mot Lyngenfjellene som er spektakulær fra 200 meter over havet og resten av veien opp, blir det en del bilder på veien. Ingen av oss har innetid, og det blir ikke mørkt før om noen uker, så det er greit.

Med unntak av melkesyren. 

- Vanligvis ville æ ha vært hjemme og ferdigspist nu, men her e æ altså fortsatt.

Sier Kirsten, mens hun masserer melkesyre ut av lårene sine på turens første av flere rastestopp.

Det er unektelig seigt å gå, men for de av oss som har vært her på ski tidligere er det en trøst i å vite at toppen på slutten kommer raskere på enn psyken ellers tillater en å tro.

Den siste toppflanken er illusorisk eviglang, spesielt etter de to falske toppene vi har passert. 

Men vi topper nå ut, og etter litt mat, applaus til utsikten i alle retninger og diskusjon om sporvalg nedover, er vi klare.

Tror vi.

Underlaget de første par hundre høydemetrene er av det lett ambulerende slaget, løse steiner oppå løse steiner.

Med innslag av store steiner og små dropp som kommer brått, samt et par snøfelt som vi krysser på helt andre, og langt dummere plasser enn vi planla på veien opp.

Det går, og i grunn ganske bra. Med mestringsfølelse som større gevinst enn flyt, kanskje. 

– Her kan man med fordel ligge unna når det er vått.

«Stormheimfjellet er et 1222 meter høyt og - med ski som fremkomst-middel – veldig populært toppturfjell utenfor Tromsø.»

Bo påpeker skiftet i underlag, og jeg er usikker på om han tenker på naturvern eller personlig sikkerhet.

Begge deler gjelder, i alle fall.

De løse steinene er passert, nå er det mose og torv om hverandre, lett plassert oppå steingrunn, som gjelder. Å slite på underlaget er like enkelt som å skli og tryne. Vi har sluppet unna begge deler. 

– Øøøøø-umph!

Kirsten planter forhjulet i et ugreit plassert mellomrom mellom to steiner, og flyr over styret med en hard og brå landing.

Jeg rekker å se for meg legehelikopteret lande før hun setter i gang sin nærmest varemerkede og velkjente latter.

Videre nedover, altså. Med hvert vårt sporvalg. 

Rundt 800 moh. finner jeg en liten ryggformasjon på fjellet som smalner og smalner inn i en S-form, og lar hele verden få vite hvor fornøyd jeg er med å dundre ned den med et slags positivt ladet primalskrik.

Underlaget har gått over til solid torv, og konsekvenstankegangen har gitt litt slipp, både på naturens og kroppens vegne.

Vi møtes igjen der stien begynner, og gjør kort prosess med både den og traktorvegen den til slutt smelter inn i og cruiser lett tilbake til bilene for fortjent brus, sjoko og debrief.

Uventet er det altså ikke at turen var fin.

Men at vi er enige om å komme tilbake igjen neste år og kanskje også hvert år der igjen, ville jeg derimot ikke trodd.