LYNGEN
Lyngsalpene i nord drar hvert år tusenvis av skiturister med toppturski til seg, men har ennå ikke et stort turiststempel selv om det hele året er mulig å få store naturopplevelser i den lille fjellkommunen. Du kommer til Tromsø med fly, så er det lettest å ta turen videre med leiebil. Det finnes mange overnattingsmuligheter, blant dem et stort antall campingplasser.
Lyngen er en av mange avsidesliggende norske kommuner uten flyplass, uten nevneverdig befolkningsantall eller infrastruktur. Men likevel med en internasjonal status så høy at mange ordførere ville gitt hele kommunebudsjettet for å nå samme antall spaltemeter i ledende livstilsmagasiner.
Om stedsnavnet ringer en bjelle, er kimingen med stor sannsynlighet koplet til høyalpin skikjøring – uten heisanlegg. Om du er av den hardføre typen kanskje også vinterklatring. For det er disse to aktivitetene som Lyngen så til de grader har blitt kjent for.
Nok til at de store mediehusene besøker den lille fjellkommunen hver vinter, med påfølgende artikler som lovpriser lyset, skikjøringen, utsikten, havet og tidvis været.
Sommerstid er det stillere fra den smale og tinderike halvøyen som stikker opp nordover fra E6, mellom Tromsø og Storfjord kommuner. Mens Lofoten tyter over av bobilturister og cruisepassasjerer, er det lokalfergen til Olderdalen som står for anløpene til Lyngseidet, og bobilistene bidrar til kommunekassen via en pølse eller kanskje en lunsj på Statoilen på Lyngseidet.
Den inntektsgivende skisesongen varer lenge i Lyngen, men ikke evig, og mens vinterklatringen er storartet, er det løst fjell som dominerer i kontrast til Lofotens dønn faste granitt. Her er det ikke landskapsarkitektonisk prakt i form av nasjonale turistvegprosjekter eller en gang full dekning av halvøyen fra bilsetet.
Patrik Jonsson er en som ser verdiene i Lyngens uoppgåtte form. Stigen Vertshus, som det het frem til Patrik og hans partner i dobbel forstand, Henrika Lønngren tok over driften, ligger med utsikt over Lyngseidet, noen meter under og sørover fra kafébalkongen.
Magic Mountain Lodge – nysatsingen krevde nytt navn, gad vite – har blitt noe av en institusjon for fjellfolk med sans for Lyngen, og resonnerer godt i Stavanger så vel som Zermatt.
Sist jeg så Patrik, var han svimmel etter et durabelig krasj under endurorittet Skibotn Stifestival. Den oransje Sweet-hjelmen mangler fortsatt skjermen, men dra-på-fjeset og den aktive syklingen ned fra Skihytta bærer ikke preg av frykt for nye smeller.
At turen opp til Skihytta og ned igjen er den første stien Patrik ønsker å vise, er ikke så rart. Den lille, røde hytta er plassert litt over trehundre høydemeter og bare et par kilometer fra Lyngseidet.
Stien når du med litt rolig sykling langs fylkesvegen, og den er syklebar oppover det meste av tiden. Stien, som de har bygget på, reparert og forsterket, går videre oppover fra hytta, og lyngsværingene har planer klare for å bygge videre på arbeidet de har startet. Tanken er en langstrakt sti oppunder Rørnestinden, et velkjent skifjell.
Men dagens eksisterende sti er seg selv nok. Skihytta er i tillegg et utmerket snupunkt, der den ligger med utsikt mot Storfjorden og Nordnesfjellet og en terrasse spesielt innbydende for de av oss som har vært smarte nok til å ta med en øl i varmen.
D3S_8643
Til forskjell fra mange av stiene rundt om i distriktet, er det ikke flytsti på torvbunn med en og annen stein og rot kastet inn. Her er det ordentlige steinpartier, rotknot og tidvis bratt nok til å rettferdiggjøre utforsykkelaktig styrevinkel og vandring på stisykkelen.
Patrik og kompani seiler aggressivt av gårde, mens jeg, dårlig akklimatisert til terrenget etter noen år på Tromsøs tilnærmede stuegulv til stier, sakker akterut.
Heldigvis er jeg hedersgjest, og vertene venter pliktskyldige etter hvert krongleparti. Som aldri blir såknotete at moroa slutter. Stien bruker terrenget godt, og selv om det ikke er mange høydemeter, bruker vi tid på å komme oss ned, jeg blir overrasket av morsomme partier jeg ikke husket fra veien opp, og i bunnen har jeg lyst til å snu og gå for en runde til.
Lyngen ligger høyt på listen over kommuner med høye fraflyttingstall. Og om kommuneøkonomien skulle virke dunkel, er det ingenting mot scenarioene som kan skisseres i kontekst fra det nevnte Nordnesfjellet, på andre siden av Lyngenfjorden. Den bratte fjellsiden føles overhengende for forbi- og underpasserende på E6, men for beboere langs fjorden er det konsekvensene av et ras som virkelig overskygger.
Flodbølgen som vil kunne dannes, er regnet å kunne dekke det meste av Lyngseidet, med en oppskyllingshøyde på opptil 45 meter. Det kan selvfølgelig gå vesentlig lettere til verks, med lavere alvorsgrad, selv om media er mest glad i å beskrive det bildet som ligger nærmest filmen Bølgen. Uansett er det ikke tvil om at Nordnesfjellet er en aktpågivende faktor for Lyngen og stedsutviklingen der.
Ikke at det hindret David Skirnisson i å flytte til Lyngen. Den trøndersktalende, islandske expaten, med karakteristiske dreads og en matchende, rastafargekoordinert Intense, er en av de lokale ildsjelene som engasjert prater om Lyngen og omegns potensial som helårsdestinasjon.
Mens vi sakte beveger oss oppover langs Storelva mot Rottenvikfossen – et lite grasiøst navn som fossen virkelig ikke fortjener – kommer David med anekdoter og betraktninger om Lyngens fremtid, alle beskrivende hans dedikasjon mot hjemkommunen.
Enten temaet er det noe luftige forslaget om å bygge et hotell inn i Goalsevarri eller den lokale rikingen Ola O.K. Giævers heliskivisjon, er det ikke tvil om hvor David står.
Vi tar en avstikker opp mot Rottenvikfjellet, på en sti der det ikke er særlig hensiktsmessig å gjøre annet enn å trille sykkelen oppover - og prate om hvordan denne stien kan koples sammen mot Lyngseidet med litt pleie.
Stien er smal, med innslag av røtter, men i hovedsak bestående av fin jordbunn. Her og der har de lokale pokalene bygget litt, en dosering her, et steinbed der. Det er tydelig at nedturen vil bli artig.
Samtalen dreier seg inn på Lyngenlam, siden det blir flere og flere av ullkladdene langs stien. Disse er noe av en delikatesse takket være det gode beitet fra den mineralrike berggrunnen.
På vei ned skal jeg ønske dem alle til slakteren, siden jeg planter forhjulet mittgalt over en rot, etterfulgt av at jeg planter hånden min i etterlatenskapene fra et av disse brekende individene med tilsynelatende mageproblemer. Men stien er altså prima, og i bunnen tar vi til venstre oppover Storelva.
Lyngenløftet er navnet på stedsutviklingen Lyngseidet jobber med, som skal fremme næring, trivsel og bolyst. Arkitektgruppen Cubus fra Bergen gjør en stedsanalyse for Lyngseidet, med en omvandling i tankene for byrommene, der nærheten til sjøen fremmes, og brukermedvirkning fra befolkningen står sterkt.
Arbeidet i Lyngenløftet er et av tegnene på at Lyngen tar seg selv i kragen, og Magic Mountain Lodge har vært med i prosessen. Terrengsyklingen er ennå ikke et produkt i seg selv i Lyngen, men det er et av punktene som har havnet på tavlen som en mulig inntektskilde sommerstid.
Optimisme kan lett slås ned på som naivt, men samtidig; Trysil er ikke akkurat sentralt plassert heller.
Rottenvikfossen er flott, og kulpen den faller ned i, idyllisk nedenfor en gresslette med utsikt mot Kåfjordfjellene, innbyr sterkt til bading. Selvfølgelig er det ingen av oss som biter på. Vel har David på seg en singlet, men dette er Nord-Norge, og vannet i kulpen kommer fra en isbre.
Vi nøyer oss heller med å slippe på ned mot elven, og huier av gårde på den konstant svingende stien, til vi brekker ned den bratte grusbakken mot bilparkeringen ved Vardovollen.
Vel tilbake på Lyngseidet er det IPA og potetgull ifra baren, med utsikt mot Nordnesfjellet. Det virker å ha mistet noe av dunkelheten.
