Stisykling i Kragerø

Trærne er bøyd innover fra kysten, mot skogene i Telemark, hvor Thomas jobber som guide på sykkelhotellet Canvas. Nå har han fri, og er med meg på tur.

Jeg snur meg mot havet og vinden, og legger armene i kors. Morgensola over Skagerrak gir meg noen sekunder med uforbeholden ro i sjelen.

Ro trenger jeg nå. Inntrykkene har bombardert meg siden jeg først parkerte bilen hjemme hos Morgan Bakken for litt under et døgn siden. Derfra har det gått i ett. Hele dagen. 

Morgan Bakken har bodd i Kragerø i femten år, og syklet i sju av dem. Frem til nå har han stort sett syklet alene, men det ønsket han å gjøre noe med.

Derfor begynte han å arrangere en stisykkelfestival. Ikke noe nytt med det i seg selv, men Kragerø tilbyr noe de fleste andre ikke gjør – øyhopping. Øyene i skjærgården utenfor Kragerø betjenes av taxibåter og ferger store deler av året.

Derfor står vi på fergekaia i Kragerø en sommerdag i juli. Fellesferien er på hell, og den lille byen som ligger klemt inn under bratte svaberg helt ute ved kysten, later til å nyte godt av en liten pause fra alle turistene som hver sommer invaderer de små gatene.

Nå er det ikke verre enn at vi fint kan trille på syklene gjennom sentrum for å se oss rundt mens vi venter på at ferga BF Jesper skal komme.

Vi er de eneste syklistene på ferga til Skåtøy, som ellers bare har 5-6 biler, og flere til fots.

Vi setter fra oss syklene på bildekket, og går opp for å nyte overfarten og se oss rundt. Morgan forteller om stisykkelfestivalene han har arrangert. Så langt har de ikke trukket mer enn 20-30 personer. Nå ønsker han at flere syklister skal komme. Stiene trenger det, mener han.

– Selv midt på sommeren når sentrum og strendene koker av folk, treffer jeg lite folk på stiene her ute. Og problemet er at stiene gror igjen, forteller han.

Når ferga legger til kai på Skåtøy tar det ikke mange meter før vi er inne på sti, og jeg skjønner hva han sikter til.

Langt gress og buskas med dugg fra natten gjør fottøyet vått, og det er vanskelig å se hvor stien går i alt buskaset.

Men den er der.

Handlingsregelen blir å følge bakhjulet til Morgan, for å unngå ulumskheter som vil drive meg av stien. I skyggesidene er svabergene grønnsvarte av mose og alger. Vi sykler vekselvis på støvtørre stier i solgløtt, før vi sekundet etter er på forrædersk glatte steiner og røtter.

Stiene går opp og ned av små bekkefar, mellom gigantiske steinformasjoner.

Og nede i ett av disse søkkene får Morgan selv smake på underlaget.

Noen avkappede stokker uten bark som er utplassert som et tappert forsøk på en klopp, har vridd seg og ligger på skrå med fartsretningen. Hvis såpe hadde hatt en lyd ville den hørtes slik ut, og Morgan tumler gjennom buskaset foran meg og kameraet mitt.

Nå som selv guiden har blitt taklet sykler jeg ekstra vaktsomt.

Fra et lite toppunkt hvor vi så vidt får utsikt over landskapet, ligger de små åsene som lag på lag i et naturfoto innover i landet. I sør rundes åsene av mot vannet og Skagerrak, med den langstrakte øya Jomfruland i forgrunnen. Vi vender styrene ned mot turstiene som går gjennom skogen, og fortsetter. 

Tyskerne satte sitt preg også på kysten langs Telemark under andre verdenskrig.

Langs den gruslagte kyststien passerer vi restene av gamle kaserner. Bare grunnmurene står igjen, og trappene i betong gir en liten variasjon til turen. En av utallige småkneiker tar oss opp til et nytt punkt med utsikt over skjærgården. 

Jeg er for opptatt av bølgene og den blå himmelen til å få med meg at underlaget jeg sykler på brått skifter karakter.

Det er den samme borrelåslignende lyden fra dekkene, men svaet er borte, og erstattet av betong, eller sement som noen ville kalt det. Og brått er bare bakken borte. Jeg må vrenge hjulet unna for å ikke gå hodestups ned i en skyttergrav.

Hadde jeg kommet sjøveien for 75 år siden ville jeg sikkert ikke sett det, men de betonglagte høydedragene skjuler både skyteskår og ammunisjonslagre.

I den stekende sommervarmen haster vi innom kafeen på Skåtøy.

Blant barnefamilier og pensjonister får vi trykt i oss en pizza, og får med oss en is og en cola på vei ned til taxien. Begge deler går ned på høykant på brygga hvor taxibåtene legger til. Konseptet med taxi på vannet virker fjernt, men nokså sjarmerende. Taxibåtene er det flere av, og man kan ringe dem og bli hentet på kort varsel, hele sommeren, forklarer Morgan.

Kort varsel blir det, og vi må styrte colaen på vei ned til brygga.

Ute i havgapet er det mye vær, og truende mørke skyer velter mot oss fra øst. Tordenskrallene gjaller etter lysglimt der inne på fastlandet. Og midt ute på havet, i en 30-fots taxibåt, sitter jeg med sykkelen og ispinnen min i saltsprøyten og tenker at livet ikke kan bli mye bedre. 

Tåtøy ligger som en skillevegg skvist inn mellom fastlandet og Stabbestad-halvøya. Når vi går av taxibåten på kaia får jeg følelsen av å ha syklet meg inn i noens hage ved en feiltagelse.

På den lille øya ligger husene skviset tett sammen. Beina mine har ikke mye valg – vi går rett inn i en klatring opp mot trærne som ruver høyt der oppe. Det høyeste punktet på øya er i følge Morgan 96 meter over havet.

Etter å ha prøvd å holde tritt med han i dette skjærgårdsterrenget nesten en hel dag, føles det mer som 960. 

I enden av den bratte grusklatringen tar vi inn på stier som ligger på hyller innunder den bratte åsen, forbi Tåtøy hovedgård, og jobber oss opp mot toppen.

Tåtøy er selve kroneksempelet på hvordan syklingen i området er.

Fra utsiktspunktet med det klingende navnet Høgda får vi et lite vindusgløtt mot skjærgården og øyene i solnedgangen. Morgan leder an, og det er som å skli ned en rutsjebane på beina, halvt oppreist, halvt sittende. Det går unna i en helvetes fart, og frykten kjemper en indre kamp mot iveren etter å følge Morgan.

Så er det bråstopp.

Stien går fra -18 til +18 grader helning. I den ellers så fredelige skogen brytes stillheten av tre bakgir som synkront vrenges 4-5 hakk, og setepinner som smeller opp fra nederste posisjon. Pulsen rekker akkurat å gå opp fra skyhøy til enda høyere, før vi har nådd en ny kolle, og det nok en gang bærer nedover. Rullende terreng, som aldri tar slutt.

Vi jager, banker på.

Morgan ligger der framme og leder oss som en hare foran jakthunder på høygir.

«Det blir en Stabbestad spesial etterpå.»

Solen går snart ned, og muskelfibrene mine er tynnslitte. Vi rekker akkurat siste ferge tilbake til fastlandet, og jeg blir sittende på fergedekket og kontemplere over hvordan et område som er så lite kan by på så mye moro. Og hvorfor traff vi ikke en bråte med stisyklister der ute? 

– Det blir en Stabbestad spesial etterpå, sier Morgan tidlig neste morgen.

For de uinnvidde er Stabbestad spesial en type is, oppkalt etter halvøya Stabbestad som ligger sør for Kragerø.

Vi kunne tatt både ferge og båt hit fra sentrum også, men logistikken og rutetider vil det til at vi tar bilen ut denne morgenen. Etter en halvtime på idylliske landeveier gjennom tett skog langs sjøen kommer vi til slutt til fergekaia på Stabbestad, og kiosken hvor du kan kjøpe Stabbestad spesial.

Men det må vente. Kiosken har ikke åpnet, og vi har ikke slitt oss ut. Ennå. 

Stien begynner bare noen meter fra fergekaia og går på små høydedrag mellom myrpartiene, hvor sivet damper i varmen fra morgensola. Det virker som å være et øde landskap, men mellom trærne dukker det stadig opp små, forlatte hytter og småbruk.

Råtne trekonstruksjoner og rustne landbruksredskaper.

Jeg blir nesten litt skremt når vi plutselig møter et eldre ektepar. Det virker ikke som om de har forventet å treffe noen her ute heller.  Disen og tåka letter da vi kommer ut på skjæret på sørenden.

Det er befriende stille. Det eneste som bryter lyden av bølgene som slår mot de svarte, polerte svabergene, er ei enslig snekke på vei ut fjorden.

Ved Strømtangen fyr tar vi en pause i sola.

Snekka vi hørte tidligere runder en holme og får selskap av en og annen seilbåt. Mennesker på land ser vi ikke.

Fra fyret på østsiden av halvøya bærer det opp på et nytt høydedrag, hvor vi tar ei ny pause. Det sies ikke mye i den lille gruppa på tre. Stillheten skyldes mye at vi er slitne. Men kanskje mest at det beste å gjøre på et slikt sted er å nettopp nyte stillheten.

Herfra er ikke kyststien særlig farbar, forteller Morgan.

Det blir til at vi følger et gammelt tråkk som går parallelt lenger inne i landet. Det er nesten i overkant strabasiøst. Stiene er flotte, men det føles som nybrottsarbeid for hvert tråkk. Busker og furutrær pisker meg i ansiktet, kratt river opp leggene. Vi jager opp og ned små koller, inn i mørke skogspartier, og ut på soltørkede svaberg. 

Overgangen til sivilisasjonen blir brå, da vi triller mellom boligene ved Kragerø Resort, og den tilstøtende golfbanen.

Det er som en Sim City er konstruert inne blant svaberg og fuktig skog. Hyttene, eller husene som de med rette kan kalles, ligger strødd i landskapet.

Hver minste kvadratmeter er utnyttet til det fulle, hvor enn det er flatt nok til å bygge er det satt opp ferdighus. Det mest absurde er garasjene. Til forveksling lik små lekestuer, men i hver og en av dem er golf-cartene parkert. Hvitkledde 60-åringer ser rart på oss når vi triller forbi.

Det er en helt annen form for friluftsliv vi legger bak oss i det asfalten bikker ned mot sjøen.

Ved fergekaia på Stabbestad verker beina. En Stabbestad spesial går ned på høykant, men jeg klarer ikke mer sykling nå. Vi må gi oss for dagen, men det er like greit. Jeg kan godt komme tilbake neste sommer.