Du vet den følelsen du sikkert har hatt, når du har sust nedover en sti i din lokale mark som du synes er skikkelig bra, men så har du også tenkt:

–  Hvis noen bare hadde forma ei dosering her hadde det vært litt bedre …

Eller:

 – Hvis det bare hadde vært en liten kant her, så hadde jeg fått litt ekstra luft under hjulene? 

Akkurat sånn er det å suse ned den første utforkjøringen i Tungvekteren utenfor Arendal.

Bare at alle dine ønsker er oppfylt.

Sist jeg besøkte Tungvekteren var i 2014. Hvor mye kan skje på ni år?

Fryktelig lite, og veldig mye, skal det vise seg. 

Sammen med Anders Gulbrandsen har jeg tatt turen fra Oslo denne septemberdagen, og vi møter Steinar Ytrehus, Rune Rakeie og Ralph Berli.

Omvisningen begynner ikke på stien, men i garasjen til Rune. Garasjen til Rune er noe man kunne ventet å finne i Squamish, Canada.

Her har nemlig bilen måtte vike, forvist til oppkjørselen utenfor.

Langs veggene henger det raker, spader, og hakker.
Og midt i garasjen, en motorisert elektrisk trillebår.

Ja, du leste riktig. 

– Det måtte vi jo ha. Det er det mest effektive innkjøpet vi har gjort. Vi får flyttet på store masser når vi bygger sti, uten for mange tunge løft. Det er et helt genialt redskap, vi måtte jo prøve det, sier Rune. 

Akkurat som stien, er mye av utstyret i garasjen finansiert med midler fra Gjensidige-stiftelsen.

Stiftelsen har støttet prosjektet med midler helt siden det ble startet, og har gjort at det lille stibyggerlauget har utstyr nok til flere, og fortsatt er det dugnader som driver arbeidet framover. 

Pandemien ble en liten boost for stibygger-aktiviteten.
– Det er mye god ensomhetsterapi i å gå rundt i skogen med sag, ler Rune. 

– Under pandemien ble det mest vi i kohorten her oppe i Dråbelia som jobbet sammen. Når restriksjonene lettet etterhvert har vi fått litt dreisen på det igjen, sier Steinar.  

Kjernen av stibyggere er liten.

Men på Facebook-siden Arendal Singletrack inviteres det stadig til dugnader, hvor det dukker opp flere som hjelper til.

Dugnadene foregår gjennom nesten hele året.

Snøfattige vintre pleier å hjelpe, og om sommeren er det ofte for varmt til å stå i solsteiken med hakke og spade. 

– Denne her veit vi ikke helt hvor bra blir, men vi fant ut at vi måtte prøve det også, sier Rune, og viser ivrig fram en mobil fliskutter, før omvisningen går videre til det han kaller en asfaltstamper, som skal brukes til å komprimere massene ute på stien. 

Mekaniske redskaper til tross:

Der de store destinasjonene baserer seg på store byggelag med gravemaskiner, og lager brede, store stier, er det en helt annen metode i Tungvekteren.

Resultatet av all dugnadsjobbingen er nemlig stier du knapt ville tro var tilrettelagt.

Hadde ikke noen fortalt meg noe annet, hadde jeg trodd disse stiene hadde vært her i hundre år. 

Arbeidet begynte i 2010, og stibyggerne var som pionerer å regne da Tungvekteren sto ferdig i 2013.

De var med å sette stibygging på kartet som aktivitet, og siden den gang har faget og entusiasmen vokst enormt i Norge, med store alpindestinasjoner som de mest åpenbare eksemplene, men også i små lokalmiljøer rundt om. 

Men selv om konkurransen har vokst, har ikke Tungvekteren sakket akterut.
Snarere tvert imot.

Det hele virker for godt til å være sant.

Jeg hopper uten å egentlig tenke så mye over at jeg gjør det.

En sving her, dropp ned kant, bæng.

Rett inn i dosering som fører meg inn i to nye kuler som gir luftige svev. 

Stikryssene kommer tett som hagl, og hadde jeg ikke ligget på bakhjulet til Steinar hadde jeg neppe klart å navigere her selv.

Men Steinar forsikrer meg om at de aller fleste stiene leder tilbake til et annet stikryss, som uansett vil ta deg rundt. 

Muldvarpen, 3. Januar, Kila og Instabroa. Halv fire, ti på halv fire.

Det kunne vært skrevet en hel krønike om alle sti-navnene du finner i denne runden.

Noen er ganske selvforklarende, noen krever en liten pause for å ta hele bak-historien.

Pauser blir det flere av.

Å være på tur med trekløveret Steinar, Rune og Ralf er som å ha med seg Oslolosen på Tusenfryd.

De forteller villig vekk røverhistoriene bak de finurlige stinavnene. 

– Her nede har vi Størevelta! 

Partiet har fått navnet etter vår nåværende statsminister.

Under åpningen i 2013 dukket daværende helseminister Jonas Gahr Støre opp for å kaste glans med folkehelsen i fokus.

På sykkel med lakksko gikk det som det måtte gå - over styret, og slik ble navnet til. 

Hvordan stiene har blitt så bra, får jeg også forklaringen på underveis.

Innimellom alle røverhistoriene om stiene prater trekløveret om svinger som kunne vært forbedret, noe vindfall som burde vært fjernet eller et hopp som kunne hatt litt mer sprett.

Veien fra idé til liv er kort, når de alle bor rett ved starten av sti-runden, og har redskaper til rådighet. 

Tilbake på parkeringsplassen i Dråbelia har det kommet enda flere biler.

Nå er det en hel gjeng med unger som holder på i hopplinja. 

– Vi ser at plassen ofte er full, det er bare kjempebra, sier Steinar. 

Mer folk kan det bli fremover.

For det er ikke bare små stisnutter i skogen som står på planen for den driftige sykkelgjengen. 

En stor grusplass nedenfor parkeringen har de fått lov til å disponere til å bygge pumptrack.

– Velosolutions (sveitsisk selskap som bygger sykkelanlegg, red anm,) har tegnet bane, så vi går og sysler med noen planer, men vi mangler bare en bitteliten viktig del, nemlig penger.

– 4,6 millioner for å være nøyaktig, forklarer Rune Rakeie lattermildt. 

Tungvekteren

  • Et av Norges første prosjekter for tilrettelagt stisykling.

  • Åpnet i 2013, kontinuerlig utbedret siden.

  • Nettverk på cirka 20 kilometer med stier.

  • Ulik vanskelighetsgrad på stiene - kan passe alt fra nybegynnere til mer erfarne syklister.

  • Følg gruppen «Arendal Singletrack» på Facebook for oppdatert informasjon.

  • Slik kommer du dit: Sett GPS'en på «Stisykkelbyen Arendal», den tar deg da til utfartsparkeringen i Dråbelia.

Interessert i stisykling? Da bør du også sjekke ut disse destinasjonene: