Stibyggeren Jan Fasting

Ute er det kald januarvind. Det er springflo og obs-varsler. Inne i styrhuset fylles en liten kamin med små bjerkekubber. Tungvekteren, Arendals etter hvert landskjente stinettverk, ligger få minutters kjøring unna. Tjue kilometer flyt og moro, bygget av lokale entusiaster. Tidlig i januar er den fortsatt snøfri og tilgjengelig. 

Fasting var på stien senest i går.

– Jeg liker ikke å pumpe jern. Da gjør jeg heller vedlikehold på stiene. Det gir en bonus i tillegg. Gleden av å bygge en perfekt sving, for eksempel. 

Eventyret startet da Jan Fasting og Arendal Singletrack i 2011 fikk 700.000 kroner av Gjensidigestiftelsen for å bygge stier for terrengsyklister. Det ble kilometer med lekne stier. Og det ble flere gjennomarbeidede søknader, med dertilhørende hyggelige utbetalinger.

Hovedsløyfer, sammenkoblinger, kloppede myrer, broer, north shore-elementer, hopp, og doseringer. Så omfattende har området blitt, at du skal stå på om du vil teste alt på én dag. Legg til klubbhus, utleiesykler, samarbeidsvillige grunneiere, èn av dem smurt og betalt med fulldempet sykkel, og en tilfreds idretts- og fritidsetat.

– Da vi hadde bygd i to år ringte bygartneren. «Jeg må bare si tusen takk». For hva da? spurte jeg. «Jo, vi har fått én telefon i uka fra brukere av løypenettet deres, som vil takke kommunen. Vi får så sjelden skryt at jeg ikke orket å innrømme at det var disse sykkelfolkene som har bygget».

Muligens er presset på Arendals bymark fortsatt for lite til at brukergrupper kommer i ordentlig klinsj. Og det hjelper at sørlendingen er av det konfliktskye slaget, muligens kun slått av asiater, ifølge Fasting. Men Tungvekteren brukes, overraskende nok, i størst grad av joggende og gående. 

Mulighetene for utskjelling burde være til stede. 

– Skal stibygging være bærekraftig må vi unngå konflikt. Blir det krangel, så ryker samarbeidet med det offentlige. Og du får ikke private sponsorer. Det hele startet med at vi gikk til kommunen. Vi ga dem en orientering om konfliktnivået rundt de større byene i Norge. Vi fortalte at vi er 20 som sykler sti i Arendal. Om ti år er vi 400. Da blir det konflikt. 

Med mindre vi får et eget område.

Jan Fasting har gjort det til en levevei å se sine prosjekter sjøsatt. Helt siden han som 16-åring guidet folk i jolle rundt Svalbard. Hjemme på Sørlandet satte han opp 14-dagers sykkelturer med utenlandske klienter. Han oppsøkte Nordisk Film og presenterte seg som «tilrettelegger i norsk natur» og pådro seg tolv sesonger som ruteansvarlig og sikkerhetssjef i tv-suksessen «71 grader nord». Og etter fem-seks år har kreditorene fortsatt ikke vist seg ved Canvas-teltene, trass i at Fasting investerte i elleve mongolske nomadeboliger i seilduk, på pæler i vannet, med egen kokk, og guider. Og skulle selge luksuriøse all-inclusive-stisykkel-ferier i nistepakkelandet Norge.

Så da stisykkelgjengen pakket ned sine kart og forlot kommunehuset i Arendal i 2011 pekte alle tomler i etaten rett opp. «Bruk gjerne maskiner, men gi beskjed. Og rydd opp etterpå». Etter fire år kunne Tungvekteren i 2015 kalles et nettverk. Syklistene har rangen, men det anslås at 70 prosent av brukerne ikke sykler. De rusler eller løper. I dagslys og kveldsmørke. Barnefamilier, hundeeiere, orienteringsløpere, joggere med hodelykt. 

Det påvirker hvordan de utvikler stiene.

– Folk opplever at vi har kloppet myrene, bygd broer over bekkene. Vi unngår å designe punkter hvor det kan oppstå farlige situasjoner. Vi lager ikke en nedkjøring som ender ut rett i lysløypa. Folk skal oppdage hverandre tidlig. Når vi lager hopp, lar vi være å bygge gap så du kan trille over hoppet. Da kan 50-åringene sykle ok, og de ferske dauer ikke på første tur. I tillegg kommer noen sløyfer med høyere doseringer og hopp, og der havner ikke så mange turgåere.  

– Men dagen vil komme? Og konfliktene?

– Ja, selv i Tungvekteren. Om ti år er det ingen som husker hvor stiene kom fra. Det er et spørsmål om tid. Folk krasjer. Kanskje er vi 150 med stisykkel i arendalsområdet nå, og vi har mange tilreisende. Men vi bygger slik at syklistene aldri kommer nedover i 30 km/t rundt en krapp sving. Vi bygger sånn at vi slipper å sette opp fareskilt. Til nå har ikke en eneste turgåer kjeftet på oss. 

Bank i bordet.

Arendal Singletrack, med sitt sjumanns arbeidende styre Østkanten Hydrauliske Setepinneforening, har blitt gode med håndredskaper. Og de raker til seg. Til sammen over to millioner kroner i støtte. Det har blitt lagt merke til.

– Det er klart det har ført til misunnelse. Vi er ikke engang registrert som et idrettslag. Samtidig har vi lagd et stinettverk som har blitt en døgnåpen, gratis møteplass i skogen. Et tilbud som gir akkurat så mye motstand som brukeren legger inn, sier Fasting, som ikke har fått negative reaksjoner fra andre sykkelmiljøer.

– Tvert imot. Vi har hjulpet andre med å få gjennom deres søknader.

Før jul kom siste støttebeløp, nye 400.000 kroner fra Gjensidigestiftelsen, til prosjektet «Skogen som møteplass». Stier skal vedlikeholdes. Det snakkes om klubbhus med badstue, dusj og garderober. Stirydding i nye områder, som Hisøy og Åsbieskogen. Verktøyprodusenten Fiskars sponser økser, hakker og spader. Nylig var Fasting & co hos bedriften Kebony og hentet ett komma fem tonn svindyrt, værbestandig trevirke, andresortering, til sponsorpriser.

– Vi har tenkt langsiktig, unngått bråk og bygget opp allianser. Vi begynner mer å likne et idrettslag enn et stibyggerlaug. Vi har en stall på 15 utleiesykler, som fornyes hvert år. Vi selger dem og det går rundt. Utleiedelen virker best på middelaldrende menn, dessverre, men damene kommer også mer og mer. Jeg tenker 20 prosent av syklistene er damer, forteller Fasting. 

Det måtte en alvorlig ulykke til før Jan Fasting oppdaget sykkel. Han ramlet stygt i Forsvaret og knuste hofta. Under opptreningen kjøpte han sykkel.

– Jeg festa det ødelagte beinet til høyrepedalen, så det ble med rundt. Jeg sykla mest flatt, men det ble litt kjedelig. Så dro jeg ut i skogen. 

Og dermed var kursen satt. Han startet sitt første guidefirma i 1989, og trykket brosjyrer med sykler og kajakker.  Men som turarrangør og guide gjorde han, ifølge seg selv, den samme feilen igjen og igjen. 

Han gikk hardt ut. For tidlig. 

I 1989 kjøpte han tjuefem Peugeot Orient Express-sykler og tilbød fjortendagers-turer på gamle ferdselstraseer langs aksen Kristiansand-Fyresdal. Joda, det kom noen utlendinger. Noen år senere prøvde han seg som turguide med ti sett randoneeski og -støvler. Det var events her og firmastunts der. Men det var «71 grader nord» og moderne friluftsliv på fjernsyn som åpnet nye muligheter.

Helårs guidevirksomhet har vært den røde tråden. Nytt i 2017 er å teste stistykkel-seilas i Nord-Norge med «Gazellen». Første ukes-booking er på plass i august.

– Vi starter i Evenes og sykler Riksgränsen-Rombaksbotn. Siden blir det blant annet Verdenssvaaet og Lofoten. Alt basert fra båten. Jeg vil unngå å bli avhengig av transport på land. Jeg snuser litt på øyer utenfor Finnmarkskysten også.

De siste årene har Fasting i tillegg vært hotelleier. Da TVNorge-samarbeidet opphørte i 2011 hadde drømmene en stund kretset rundt blanke svaberg i Indre Telemark. I tjue år hadde Fasting ledet grupper av mennesker på tur. Han visste hva som krevdes. Og han visste hva som manglet.

– Jeg har ofte gitt fra meg 80 prosent av omsetningen til et overnattingssted. Skal man leve av dette over tid, så man tenke som man gjør med danskebåten. Du må eie senga, du må eie baren og aktiviteten, sier 53-åringen, som kom i kontakt med den handlekraftige grunneieren Per Kveim i Nissedal.

Ideen om et stisykkelhotell i ødemarken tok form. Canvas Hotel ble etablert to kilometer fra bilvei, mellom Nissedal og Drangedal, og tilbyr 100 kilometer stisykling på sva og tilrettelagte stier. Kveim har gjort det meste av grovarbeidet i terrenget og eier 10 prosent. Fasting tar seg av resten. 

– Men veien har vært mye lengre enn jeg trodde. Vi har vært helt på randen av konkurs. Det er ikke kultur i Norge for å betale hva det koster. Det er mye dyrere å drive våre telthotell-senger enn byhotell-senger.

Leirsjef Fasting har regnestykkene klare.

– Dra til Chamomix. Finn et greit hotell, be om tre måltider om dagen, lei deg guide. Får du det for 2.500 kroner døgnet? Nei, du gjør ikke det. Men det gjør du altså på Canvas.

Likevel, prisene han setter gir knapt bærekraft. Fasting håper på drahjelp fra en ny prestisjefylt kunde. Amerikanske Trek Travel, som lover deg «ikke bare sykkelferie, men en ny definisjon av hva sykkelferier skal være», har innlemmet Canvas Hotel på en eksklusiv liste av 5-6 destinasjoner i Europa. Og amerikanerne vet hvor prisene på luksus-stisykling skal ligge.

– De tok våre priser uten et kny og doblet dem, haha. Så, vi får se! Jeg håper vi kan øke prisene våre litt etter hvert. 

– Du sier du ofte har vært for tidlig ute. Har dere truffet med Canvas Hotel?

– I fjor merket vi nedgang i firma-markedet. Men i år er vi tilbake. Det blir all time high. Tiden jobber for oss. Vi begynner å bli fullbooket for 2017-sesongen. Det er bare enkelte helger og midtukedager igjen, sier Canvas-eieren.

Men flere telt blir det ikke. Det er plass til tjue deltakere. Event-veteran Fasting vet ett og annet om gruppedynamikk.

– Det er plass til tjue rundt et bål. Sitter du vet et langbord med mere enn tjue stykker, kan du ikke lenger kommunisere på tvers. Det blir klikkete. Men er det maks 20 så ristes man sammen og allerede lørdag kveld er man en stor vennegjeng.

– Et nytt Canvas Hotel, da?

– Det blir aldri flere rundt dette bålet. Kanskje kunne vi laget noe nytt fem mil unna. Men det skapes også terrengslitasje. Kundene våre er bare 30 prosent av brukerne på stiene. Resten kommer tilreisende og de tar ikke alltid like mye hensyn.

– Oi, har vi en gryende konflikt her?

– Tja, vi er på grensen av hva stiene og terrenget tåler. Du kan ikke kloppe all skogbunn og alle myrer. Om våren er stiene sårbare. På rette tidspunkt kan 100 syklister ødelegge stien for resten av sesongen. Men, altså, gjørmehull? Javel. Det er jo spor etter glede. 

Seks år i Indre Telemark. Jaktterreng. Fugl og vilt. En rekke grunneiere involvert. Mange tilreisende på grove stidekk. Canvas-historien har likevel vært forskånet for heftige stikonflikter hittil.

– Vi fikk med oss grunneierne, tegnet opp traseene og ga alle angremulighet. Og så har vi ikke laget permanent merking. Alt kan tilbakeføres. Vi snakket med lokale jaktlag og ble enig om hvor vi skulle holde oss unna. Det gjelder å ha respekt for andre brukere, og forstå at deres bruk er like viktig som din.

Hvor mange kilometer sti for syklister har han på samvittigheten? 20 i Arendal. Canvas-prosjektet skilter med 100.  

– Jeg tjuvrydda faktisk ei mil i Nordmarka på 90-tallet. Det var i den tiden da turgåerne stanset og syntes dette så artig ut. Så kom det 15 centimeter vandring og hastigheten på stiene økte. Dermed ble syklistene truende for mange.

– Hva er løsningen?

– På etablerte stier er vi tilbake til budskapet fra Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS). Gjensidig respekt. Vis hensyn. Men i tillegg mener jeg vi må bygge stier, legge til rette. Da tilfører vi en ressurs.

Debatten om sti og sykkelferdsel går høyt mange steder på nettet, ikke minst i sosiale medier. Fasting foretrekker å finpusse skogbunnen fremfor resonnementer i forumtråder.

– Jeg er en digital analfabet og blir lett kvalm av nettroll. Stibygging er for meg også en positiv rekreasjon. Jeg bygger stiene slik jeg vil ha dem og lar andre bruke tid på debatt. 

– Du skal få sjansen nå: Hva er din melding til aktørene i pressområder som Oslo-marka?

- Det er én aktør man må bli enig med, nemlig Skiforeningen. De har musklene, og kunne sammen med NOTS gått inn og løst noen av konfliktene. Se på New Zealand, hvor det er satt i system. Der er det merket hvem som rangen på stien; ridende, fotturister, syklister eller motorsyklister. Når de med forkjørsrett kommer, må andre flytte seg. Sett av to kvadratkilometer til et stibyggerområde. Tenk hvor kult! Det hadde blitt de reneste og tørreste stiene i hele Nordmarka. I Tungvekteren i Arendal har syklistene rangen, men vi har et annet klima på stiene her enn Oslo og Bergen. Stisyklister anno 2017 og tradisjonelle turgåere er som olje og vann. For enkelte representerer vi en gjeng «Harley-motorsyklister» som brøler forbi folk mens de rusler i skogen på vei til sin søndagsgudstjeneste. Slik er det bare.

«På rette tidspunkt kan 100 syklister ødelegge stien for resten av sesongen. Men, altså, gjørmehull? Javel. Det er jo spor etter glede.»

Fasting er ihuga motstander av forbud. Og i nasjonalparkene går det rette veien. Nylig åpnet Miljøverndepartementet for å fjerne forbudet mot sykkel i nasjonalparker og landskapsvernområder. Han mener det er rett vei å gå. Det er ikke reinsdyrene som er truet. Det er det lekende mennesket som er truet.

Fasting mener dessuten at den største av alle stibyggere i kongeriket, Den norske turistforening (DNT), har sovet i timen. 

– De har 20.000 kilometer merket sti, og kan ikke sette seg tilbake og vente på at myndighetene skal regulere. Sykle her? Ikke sykle der? Nå kommer det 10.000 nye brukere av fjellet, og da kan ikke den største aktøren late som om de ikke kommer. De eier hyttene, de eier stiene.

Fasting mener DNT burde kloppet en del stier og tilrettelagt for stisykling i de områdene som er egnet. 

– Syklistene kommer uansett. Og nå har regjeringen sendt et tydelig signal om hvilken vei man ønsker seg. For asfalt har vi vegvesenet, DNT er stivesenet. Da får de gå til departementet og si at «vi trenger en million kroner til å kloppe myrene», hvis man er redd for blomstene.

Tungvekteren i Arendal skal bli enda større. Det er fortsatt koller. Det er ledige teiger.

– Vi fortsetter å bygge til vi ikke orker mer. Men nå blir jo bymarka i Arendal rasert av ny E18. Som rekreasjonsområde vil store arealer miste mye av sin verdi.

Det ringer i en telefon. Skipper Fasting plukker fram mobilen, går mot vinduet og lar blikket gli utover mot Galtesund og friere farvann. Det sysles med nye stier i Arendal, nye områder. Men ikke uten at Fasting er involvert. 

Ildsjeler er i gang i skogene der de bor. Et møte skal holdes senere på dagen. Det blir på Fastings fartøy «Gazellen».

– Vi kan støtte hverandre så lenge vi ikke bygger stier som lager konflikt. Ingen uoversiktlige og raske nedkjøringer. Krasje med en barnefamilie på bærtur? Det er ikke bra, sier stibyggeren.

- Da er det bom stopp i støtte for alle.