Selv om det å pakke lett og bare ta med seg det aller mest nødvendige er noe vi mennesker har gjort på tur i uminnelige tider, ble «ultralight backpacking» for alvor popularisert av fjellklatreren og langdistansevandreren Ray Jardine i USA på 1990-tallet.
Datidens moderne materialer gjorde det mulig for ham å få vekten av turutstyret sitt, minus mat, ned mot utrolige 4 kilo. I dag presser enkelte vekten enda lavere.
Og som alltid når noe kan måles og veies, går det sport i å være blant de ekstreme. På 2000-tallet dannet enkelte som bekjente seg til ultralett pakking noe som sett utefra mest av alt minnet om en sekt, der yppersteprestene så det som sin hellige plikt å rakke ned på alle utstyrslister som ble presentert på ulike forum dersom utstyret ikke var lett nok etter deres standard. Det kunne liksom ikke bli lett nok, og stadig nye påfunn og løsninger ble brukt for å tyne vekten videre nedover.
Den amerikanske ekstremvandringsmannen Andrew Skurka var blant de fremste representantene for ultralett pakking og prøvde stadig nye ting i kampen om å gå lengst mulig på kortest mulig tid (en av hans mest imponerende turer var da han gikk den 11 000 kilometer lange The Great Western Loop i USA på 208 dager, et gjennomsnitt på 53 kilometer per dag).
Slik kommer du i gang med bikepacking, steg for steg.
Å urinere mens han gikk var en helt naturlig del av det å spare tid. Han eksperimenterte med å droppe regnbukser, tok bare med én gryte som han og turkompisen byttet på å spise ut av og droppet mellomlaget på overkroppen på en tur.
Men etter hvert ble det åpenbart for Skurka at han hadde nådd et punkt der det ekstreme jaget etter å få utstyret lettest mulig begynte å minske framdriften. Utstyret var samlet sett lett, joda, men det var også dysfunksjonelt, i hvert fall i forhold til litt tyngre utstyr, eller rett og slett savnet, fordi han hadde lagt det igjen hjemme. Da han droppet regnbuksene for å spare vekt, ble han tvunget til å slå leir og krype i le for å unngå hypotermi i iskaldt regnvær.
Slik kan du gjøre sykkelturen mer spennende med overnatting.
En genser som mellomlag under regnjakka ville også motvirket hypotermi (og gir også mer varme enn en lett dun- eller fiberjakke under regnjakka). Vekten som ble spart ved å bare ha med én gryte kom i skyggen av at måltidet nå tok lenger tid, tid de egentlig ville bruke på å gå.
Supertynne barduner sparer noen få, stakkarslige gram. Til gjengjeld kan du regne med å bruke masse tid på å forsøke å knyte opp alle de knutene som uvegerlig vil oppstå. Selvsagt mens det underkjølte regnet fryser fast til bardunene.
På et eller annet tidspunkt når du altså en grense, der det å pakke lett går så mye ut over komforten at det påvirker framdriften negativt.
Hvor den grensen går, er personlig. Og sterkt væravhengig. Andrew Skurka kalte det «stupid light».
Latterlig lett. Ikke gå i fella.
