Opplev tidenes grensekryssing med sykkel

Det er konklusjonene mine, der jeg står tilbake ved bilen, innerst inne i Signaldalen i Troms.

Og ingen av konklusjonene stemmer med noen av mine ellers temmelig rigide krav til god terrengsykling. Men turen vi nettopp har unnagjort gjør meg definitivt villig til å justere fordommene mine. 

Turen starter dagen før overnevnte holdningsendring, etter en halvannen times kjøring fra Tromsø i Eriks tilårskomne SAAB.

Vi står ved den romslige utfartsparkeringen ved Rognli gård, og legger IPA i sekkene, stropper sovepose på styret, justerer trykk i dekk og dempere og gjør klar til overnattingstur oppe i fjellet.

Turen er en populær og velkjent fottur, som også har blitt populær hos terrengsyklister, og passerer DNTs Gappohytta videre inn til Pältsastugan, en liten fjellstue en mil inne i Sverige.

Ennå i skogen: Brorparten av turen til Pälstastugan foregår over tregrensen. Motbakkene, derimot, er mest brutale blant trærne.

– Det ante meg på samtalen i bilen at dette kunne bli tungt.

Erik påpeker det åpenbare mens han forsøker å tette luken opp til Henriette i bakkene opp fra Rognli. 

Henriette og Erik har ikke vært på tur sammen før, og Henriettes tempo peker til at turene hun snakket om i bilen ikke var spaserturer.

Starten er ganske brutal, der det som begynner som en traktorvei følger Paraselva slakt oppover bare noen hundre meter før vi stanger inn i den første solide motbakken. Som viser seg å holde det gående i flere hundre høydemeter. Vi går av syklende og triller.

Henriette sykler videre.

Paraselva går fra trivelig elvedrag til fossefall etter fossefall, og selv om vi ikke ser det ennå, ruver Bárrás, eller Parastinden, over oss og granskogen og den etter hvert mer og mer glisne bjørkeskogen. Den trekantede pyramiden er et markant landemerke, som følger oss hele veien til Gappohytta. 

Etter hvert slaker det ut og vi kan holde oss på syklene hele tiden.

Som tidligere nevnt er det ikke sti vi ferdes på, i alle fall ikke av den edle, enkelsporede varianten. Trafikk til turisthyttene og reindriften har foregått en god stund med firehjuling, og med det er det dobbeltspor hele veien. Vanligvis er jeg ikke spesielt entusiastisk for det jeg er vant til å kalle traktorvei, men her er det teknisk nok til at utfordringene kommer en etter en.

Hadde jeg vært engelskspråklig ville betegnelsen social singletrack vært en passende betegnelse, der vi sykler side og side på hver vår tidvis kronglete sti, tidvis flytsti. For puristene finnes for så vidt en sti litt til siden for oss, men den egner seg best for nedturen, siden store steiner er et fast innslag.

Vi lar den være, til fordel for jevn fart og et minimum av bannskap.

– Faen.

Du er her: Skiltet forteller det ikke, men den mest spektakulære delstrekningen er rett rundt hjørnet.

Erik har på et tidspunkt fått behov for forbrems, og funnet at det blir en permanent løsning.

Når han slipper hendelen, holder klossene allikevel godt fast i rotoren. Et enkelt fiks med luftekit tilgjengelig, men i vårt tilfelle er det en avbrutt tur og et par timers ferdsel til nærmeste fullgode løsning.

Vi skviser bremseklossene tilbake, og Erik konkluderer med at forbrems er en redundans han sikkert klarer seg uten. Oppoverbakken vi har unnagjort blir en heidundrandes utforkjøring på veien tilbake, men det er først i morgen. Ingen grunn til bekymring.

Planen vår er å sykle inn til Pältsastugan i kveldslyset, og tilbake til bilen i morgenlyset. Riktignok henger det sammen med at jeg har stått for både planlegging og bæring av tungt fotoutstyr, men idet det gylne kveldslyset bader fjellene rundt oss i gull, klager ikke Erik og Henriette.

Selv ikke når jeg for femtende gang ber dem repetere en liten strekning fordi det er for fint til å ikke dokumentere grundig. Selv om vi nærmer oss åttehundre høydemeter og det begynner å bli kveld, er det fortsatt varmt, og vi har følelsen av å ferdes fra postkort til postkort.

Nord-Europas lengste morenerygg: Vi mener esker.

Veien består altså av to spor med jevn avstand til hverandre, men underlaget er sterkt varierende. Fra rullesteiner ved elvekryssinger til torvbunn, og med et par innslag av death tech der alt som er stroppet på syklene får sprette klingende rundt. På flaten før den siste stigningen til Gappohytta jevnes det helt ut med fin morenegrus, og vi cruiser mot en spisepause og påfyll av vann midtveis ved den norske turlagshytta. 

Vi er på ingen måte alene i fjellet, men siden vi har kommet opp relativt sent på dagen er det først her vi møter andre folk. Gappohytta har 24 sengeplasser, og er i seg selv et finfint turmål, noe som preges av at alle sengeplassene er bemannet for kvelden.

Vi skal uansett videre, og begynner å innse at tanken om å ha følge av kveldssolen ikke gir oss den største marginen. Ingen av oss har med lys utover spinkle hodelykter, så vi durer videre, i enighet om at kameraet kan få ligge i sekken de neste ti kilometerne. Noe jeg til en viss grad respekterer.

Fra Gappohytta er det litt varierende terreng, blant annet den eneste bløte strekningen. Jeg velger en egen rute, noen titalls meter unna Erik og Henriette, og belønnes med gjennomvåte sko og sokker. Litt opp og ned på berggrunn gjøres på måfå, siden sporene fra ATVene for en gangs skyld ikke har bitt dypt ned i underlaget, sammen med det svinnende dagslyset.

Allikevel er det ikke et problem, siden landskapet og dalføret peker oss tydelig i retning av turens mest spektakulære innslag: Nord-Europas lengste morenerygg. 

I alle fall er det den kalles.

En esker er avsatt av smeltevann under breen, mens en morene er avsatt av breens bevegelse, enten langs kantene, i enden eller under breen. Mens eskeren er avsatt av utsmeltet materiale under breen. Og ryggen vi sykler på et par kilometer etter å ha forlatt Gappohytta, er altså en esker. Men ikke for det, det er et like fascinerende landskapselement uansett, og den doble flytstien vi rauser over balanser på toppen av den.

Lyset holder seg akkurat i live lenge nok til at vi akkurat får rullet inn til Pältsastugan med noen minutters margin før mørket tar over. 

Vil dere ta badstue må dere hugge egen ved! Hyttevertinnen holdt på å rive hodene av oss!

I strid med introduksjonen: Hyttevertinnen, trivelig, gjestfri og glad.

De første vi møter på Pältsa er et par damer som etter eget vitnesbyrd har unngått en sikker død bare takket være den iherdige vedhuggingen de er i ferd med å runde av mens vi leter etter ølene våre. Vi setter ølene fra oss og går til hyttevertinnens lille hytte et steinkast unna for å betale for oss.

Ingen av oss har vurdert relevante skrekkfilmer som særlig naturtro. Men ingen av oss ser grunn til å utfordre skjebnen heller. 

Hyttevertinnen er dog trivelig og hyggelig, og beklager at prisen nok kunne vært litt lavere. Hun trøster oss med å gå gjennom fasilitetene, blant annet en håndvask bestående primært av en rusten hermetikkboks, og badstuen – med klar beskjed om at hun ikke orker å holde tritt med vedhugging til å holde alle besøkende rett under kokepunktet inni den lille boden bak stugan.

Vi er uansett mest gira på kald øl. 

Vel inne får vi småpratet med noen av de andre gjestene, signert hytteboken og spist litt. Her er det bare kommet nok folk til at hytta er halvfull, og vi får hver vår brede seng med varm dyne og pute.

Morgenen etterpå starter før solen kommer seg opp, og vi er først oppe. Ikke alle andre på sovesalen tenker å bruke morgenlyset aktivt. Og at min iPhone mener vi er i Finland - Treriksrøysa er bare et par kilometer unna - og dermed setter i gang alarmen en time for tidlig takket være tidsforskjellen, gir meg ingen nye venner blant Pältsastugans besøkende denne gangen.

Vi kommer oss i alle fall opp etter hvert, kickstarter dagen med en espresso hver, og begynner å laste sekker og sykler igjen. 

Faen.

Hytteliv: Kaffe og hyttebok. Øl og stearinlys ute av fokus i bakgrunnen.

Eriks Reverb-setepinne står fast i nedre posisjon, og vil ikke opp igjen, samme hvilke mekaniske triks vi forsøker oss på, inkludert rå makt.

Syklene har stått ute i noen minusgrader over natten, og selv om vi alle har Reverb-pinner, har Erik åpenbart færrest karmapoeng, og må i tillegg til en og annen flaksende utforkjøring med bare bakbrems tilgjengelig, tråkke oppoverpartiene stående eller sittende håpløst lavt. 

I tillegg til mine fordommer tidligere nevnt, er jeg heller ikke glad i å gå tur-retur samme strekning. Men akkurat her og nå gleder jeg meg som om det var en helt ny sti jeg bare har hørt gjetord om. Morgensolen har dukket opp, og den har selskap av tett morgentåke.

Det betyr at nede i hver lille forsenkning i landskapet synker temperaturen brått og drastisk. Det blir hustrig, men samtidig flott, med frossen dugg på steiner og vegetasjon og et spesielt morgenlys. Og hver gang vi kommer opp på toppene langs eskeren igjen, varmer solen oss opp.

De ti kilometerne eskeren strekker seg går raskt unna, i ren fornøyelse. Spesielt for Erik, hvis Reverb også har tinet opp, tidsnok til at han har kunnet nyte turen uten at knærne har desertert.  

Vi tar en rask pause på Gappohytta igjen, før sjarmøretappen tilbake mot bilen. Flaten bikker nedover litt etter litt, og dobbelstiene blir røffere, og til slutt går det raskt nedover. Vi møter flere stisyklister på vei oppover, og i alle fall jeg og Henriette rekker å rope hei etter dem, mens Erik er mer opptatt av å overleve.

Forbremsen hans, til forskjell fra setepinnen, ble ikke imponert av hverken varme eller dagslys. 

Den varierte utforkjøringen kan beskrives som eviglang, og armer og bein får kjørt seg nok til at idet vi ruller ut på gressletten ved Rognli gård er det ikke en helt uvelkommen avslutning.

Men den følelsen tar fort slutt, i alle fall for to av oss. Med en unntaksvis takk til motorisert ferdsel i utmark.

Tidenes_grensekryssing_Kart