Fra Storlien til Oslo på sykkel

– We’re kicking around the idea of some sort of fatbike adventure in Norway some time. Med «we» mente han ham selv og Runar Båtevik, en norsk syklist han hadde syklet sammen med i Bolivia noen år tidligere. Jeg er ikke sein å be.

– Jeg har en håndfull turer jeg har planlagt til sommeren, hva om vi slår de sammen til en tre uker lang tur? 

– Sounds great!

«Foran oss har vi tre uker fylt med stisykling: Gjennom Jämtlandsfjellene, bortover Hedmarksvidda, langs Lillehammerfjellet og innover lavlandets skoger til operahuset i hovedstaden»

Noen måneder senere hopper Joe, Runar og jeg av toget på Storlien stasjon i Sverige, klare til å realisere vinterens kollektive sykkeldrømming. Foran oss har vi tre uker fylt med stisykling: Gjennom Jämtlandsfjellene, bortover Hedmarksvidda, langs Lillehammerfjellet og innover lavlandets skoger til operahuset i hovedstaden.

1. akt. Grått og vått.

– Det blir bedre bare vi kommer oss over passet og ned til stidelet på den andre siden, prøver jeg meg med og angrer allerede på at vi ikke gikk for alternativet over Blåhammaren. Stien, som så så lovende ut nede i furuskogen, smuldrer opp foran øynene våre og snart tråkker vi i myr, krangler oss gjennom kratt og triller syklene over lange snøflater på vei opp mot fjellpasset der framme. Jämtlandsfjellene er gjerrige på temperaturen og gir blanke i at vi er i slutten av juni. To skarve plussgrader og sludd midt på dagen? Welcome to Scandinavia.

Det blir heldigvis bedre på den andre siden av passet. Mye bedre. Vi treffer på en sti og følger dens bølgende, brede grusdekke over morenene nede langs elva. Lett. Dette kommer til å bli bra. Jeg legger meg tidlig, fortsatt vissen etter pakkinga et par dager før og bare én skarve times søvn før togturen til Trondheim. I to-tida på natta ligger jeg og skjelver med feber og vond hals. Steike.

Morgenen er en grå kopi av gårsdagens to varmegrader, vind og regn. Kroppen er dvask og halsen kranglete. Jeg har mest lyst til å bli i posen, men professor Bikepacking er bortimot ferdig pakka før jeg i det hele tatt har gnidd søvnen ut av øynene. Det er bare å karre seg ut. Jeg er jo tross alt reiselederen.

«Vi dytter syklene opp fjellskråningen, lusker over tvilsomme snøbroer, jabber gjennom myrer, sykler et og annet sva og krangler oss gjennom lyngen. Det går ikke fort, men det går framover.»

Utpå dagen siger Sylanmassivet fram som en skygge i tåka foran oss, som om noen har dumpet de bratte bergene rett ned på de runde, myke Jämtlandsfjellene. Vi stikker innom Sylan fjellstasjon, klemt oppunder de ruvende fjellene, får oss litt munngodt og varm drikke og sovner nesten ved bordet i den lune hytta. Ute venter nok et fjellpass og vannrett snøvær. Snøen er halvråtten. Vi får ganske tydelig demonstrert forskjellen i flyteevne på 35, 65 og 82 millimeter brede felger og tilsvarende tjukke dekk. Som innehaver av de feiteste hjula blir jeg ivrig. Overivrig. Forhjulet slår rett igjennom snøen på vei ut på et svært snøfelt. Det går som det må: Jeg flyr over styret som skutt ut av en katapult før jeg helt skjønner hva som skjer. Gutta bak meg er greie og sparer meg for den verste latteren.

2. akt. Strandsykling

Sylsjön er regulert. Med lav vannstand er det duket for strandsykling. I starten går det lett ute på de svære flatene av grovkornet sand og grus, men snart blir steinene større og sidene ned mot vannet brattere. Vi veksler mellom den utydelige stien på nordsiden og den steinete stranda. Myrhøl eller skranglete rullestein? Vi finner aldri fasiten. Til gjengjeld finner vi en nydelig leirplass i vestenden og runder av Sverige med bål i den vindstille sommernatta.

– Jeg er spesialist på dette området, sier legen Runar og holder den ene hånda omtrent midt på brystet og den andre i navlehøyde.

– Godt å høre, tenker jeg, da er vi i hvert fall i trygge hender om vi skulle få sykkelstyret i magen.

3. akt. På gjengrodde stier

– Altså, det skal være merket sti her. Jeg kikker ned på kartet, myser mot GPS-en og kikker vantro foran meg. Joda, det er riktignok et avskallet, rødt t-merke på en stein der framme. Men sti? Nei. Ikke et lite tråkk en gang. Ingenting. Null og niks. Hvor lang tid kan det ta å trille syklene halvannen mil over fjellet uten antydning til sti? Vi har friske forsyninger fra Stugudalen dagen før og tar sjansen: Vi dytter syklene opp fjellskråningen, lusker over tvilsomme snøbroer, jabber gjennom myrer, sykler et og annet sva og krangler oss gjennom lyngen. Det går ikke fort, men det går framover.

«I dagevis har jeg sagt at det vil bli bedre etter hvert. Runar og Joe har bare nikket og smilt, tenkt at jada, på et eller annet tidspunkt må han jo få rett uansett, krummet nakken og kjørt på.»

Endelig oppe på Klinkenhåmmeren bretter landskapet seg ut foran oss. Fjellene ruver rolig  i horisonten til alle kanter. Og langt der nede, ved enden av de langstrakte snøflatene, dukker det opp en sti som en lysebrun stripe over det mørkegrønne fjellet. Vi slipper oss utfor snøflatene, slår inn på stien og jubler om kapp nedover i retning Aursunden, som blinker blankt langt der borte i sør.

4. akt. Slitasje og brekkasje

– Hva har skjedd med hånden din? spør jeg Runar. 

Jeg ser ham gå med underarmen pekende rett ut og hånden hengende slapt ned foran seg i det tidlige morgenlyset.

– Har fått betennelse i extensor-musklene, svarer legen. 

Så det er det de heter, tenker jeg og tar tak i styret med hånda opp-ned ute i tuppen for å avlaste min egen, betente underarm. Den daglige ristingen og hamringen gjennom styret begynner å sette sine spor.

Vi rir inn i Røros på jernhestene, litt som scenen i en western-film der cowboyene rir inn mellom trehusene i hovedgata i bortgjemte utposter. Folk stopper opp, må bare kjenne på dekkene, sier «hå-hå» og gliser mens de rister på hodene og labber videre. Vi kikker litt på syklene vi også, lurer litt på hvordan det står til etter en uke med skrangling over fjellet. Det er da Cruz oppdager det: Styrefestet på styreframspringet er sprukket! En amerikansk professor i filosofi har antakelig privat sykeforsikring, men likevel. Vi ser for oss skremmende dyre tannlegeregninger og kjeveortopedi for viderekommende om metallet hadde gitt endegyldig opp. Den lokale sykkelsjappa kommer til unnsetning og har heldigvis et styreframspring som passer.

5. akt. Komfortgram og Hedmarkske flytstier

– Skal du ha med den? utbryter jeg. 

Cruz, den samme karen som i all vennskapelighet har harselert med at jeg ikke har kuttet skaftet på tannbørsten, kjøper en halvflaske whisky og heller den på en drikkeblære før vi triller ut av Røros. Det har en slags logikk. Gram er nemlig ikke bare gram. Å spare 300 gram på en lettere sykkelramme betyr normalt null og niks for turkomforten. Å spare 300 gram på dunposen, er en helt annen sak. Det ender lett opp med kalde netter og lav trivsel. Dunposer måles ikke i gram. Og åpenbart ikke whisky heller. De måles i komfortgram. Og komfortgram må man være varsom med å spare på.

«Vi kommer oss opp bakken med verdigheten i behold begge to, prøver en anelse påtatt å ikke virke andpustne, rister løs i beina og nakenbader i et vann rett ved veien.»

En slapp dag med lite sykling og overnatting på hotell i Røros ser ut til å ha gjort halsbetennelsen og de timelange hostekulene på natta til historie. Beina er overraskende friske og vi kan rumle i lagtempo til Os og siden sørøstover og opp til Narjordet og første fjellpass etter Røros. Der blir liene kledd i bjørkeskog fort for bratte til sykling. Det betyr dytting. Igjen. 

– Bikepushing is the new bikepacking, kommer det tørt fra professoren. 

Han er absolutt inne på noe. Svetten legger seg snart som en våt, seig hinne over oss. Myggen og knotten melder sin ankomst, og det er bare å lange ut om vi skal ha håp om å unnslippe plageåndene.

I dagevis har jeg sagt at det vil bli bedre etter hvert. Runar og Joe har bare nikket og smilt, tenkt at «jada, på et eller annet tidspunkt må han jo få rett uansett», krummet nakken og kjørt på. Men det er sant nok: Etter nitide studier av kart og flybilder hadde jeg faktisk høye forventninger til området mellom Røros og Sølen. Og det innfrir. Som bare det. Snart tynner bjørkeskogen ut og de første forsiktige vindstøtene blåser blodsugerne tilbake i skogen igjen. Stien er en gyllen stripe av grus og småstein, smygende oppover flatt, vennlig fjell svøpt i matter av lyng og lav. Vi svinger forbi Elgspiggen, ruvende som en diger kremtopp midt i de slake fjellviddene rundt oss og har fortsatt en uendelighet av opplevelser ventende foran oss. Men ikke Runar. Han må videre, har andre avtaler. Cruz og jeg ser ham forsvinne over bakkekammen i morgensola mens han tviholder på bukkehornstyret på den steinete stien. Så slipper han seg ned i dalen til grusveien som skal ta ham ut av fjellene og til nærmeste togstasjon seks mil unna.

En stund seinere triller Joe og jeg etter, bare avbrutt av et kjapt avbrekk mens Cruz forhandler en budrunde på et hus sammen med kona i USA på telefonen. Midt på fjellet. Velkommen til det 21. århundre.

Stien nede i Spekedalen er av det humpete slaget, men snart er vi ute på seterveiene langs Sølna og kan cruise fram til neste to-tre mil lange stiparti som skal ta oss over Misterfløyet og fjellet og ned i Rendalen. En dag som de fleste så langt på turen. Det er lite dramatikk. Ingen heroiske prestasjoner. Bare pedaler som tråkkes og skritt som gåes. Og hele tiden litt nærmere Oslo. Vi vet hvor vi skal, men ikke hvordan stien er. Ja, eller om det i det hele tatt er sti:

– Ikke igjen? 

Jeg stirrer oppgitt foran meg. Røde merker? Jepp. Sti? Overhodet ikke. To–tre mil uten antydning til sti er ikke aktuelt nå. Det gjør ikke noe. I hvert fall ikke så mye, for dette er jo litt av moroa: Å ikke helt vite hva som venter. Vi skal uansett møte turkompisen Joe Newton oppe på Venabygdsfjellet om et par dager. Han skulle egentlig vært med helt fra Storlien, men en lei luftveisinfeksjon ville det annerledes. Nå er han mer enn klar for å bli med på sykkelkalaset.

Det blir grusvei i stedet. Den er adskillig mer samarbeidsvillig og tar oss raskt med opp over tregrensa, til slake fjellvidder omkranset av kjegleformete fjelltopper og en helt grei leirplass midt i det hele, komplett med mygg og vakker solnedgang.

6. akt. Bakketempo og bare rumper

I Rendalen henger vi utenfor den lokale dagligvarebutikken en god stund, trykker i oss det vi kan av mat og provianterer for en uke før vi skal gyve løs på Rondanestien neste dag. Planen er å sykle stien fra A til Å. Hver bidige millimeter. I hvert fall de 33 milene som ligger utenfor rekkevidde av Rondane nasjonalpark og sykkelforbudet der inne. Men først må vi spise en haug med asfaltmil på tjukksyklene. 

Joe Cruz er hard på en sykkel og har åpenbart et godt utviklet konkurranseinstinkt. En 25 år lang terrengsykkelkarriere med flere podieplasseringer snakker for seg selv. Han tråkker løs på den svingete, bratte stigningen opp fra Rendalen med full trøkk, reiser seg og danser lett i pedalene. Se for deg en av de Colombianske klatreekspertene, så har du ham, ja, rent bortsett fra at han ikke tråkker en snerten landeveissykkel på seks-sju kilo oppover asfalten, men tjukke stålrør, feite gummidekk og små sykkelvesker fylt til bristepunktet med mat, tøy og leirutstyr. Jeg henger meg på, glemmer mitt sedvanlige kjas om «slow and steady», for jeg vil jo ikke komme til kort her, om jeg så skal svi for det resten av dagen.

Vi kommer oss opp bakken med verdigheten i behold begge to, prøver en anelse påtatt å ikke virke andpustne, rister løs i beina og nakenbader i et vann rett ved veien.

7. akt. Newton

Utpå ettermiddagen neste dag kan vi klatre opp over tregrensa igjen. I horisonten dukker den lange kroppen til Newton vinkende opp. Han har ekstra slange og ny kjede til sykkelen min. Og en øl til hver av oss. Jeg blir brisen etter en halv boks. Så gir vi oss endelig i kast med Rondanestien alle tre, skrangler oss opp en bakke og triller innover på den steinete stien. Newton er full av energi, har krefter i bøttevis og spretter opp første bakke som troll av eske. Cruz og jeg humper etter i litt mer ydmykt tempo etter over halvannen uke med lange dager på sykkelsetet.

Det er lettere enn fryktet å sykle Rondanestien, men tyngre enn vi kunne håpet. Annet er det kanskje ikke å forvente når man sykler en sti tilrettelagt for fotturister. Etter noen dager med humping, dytting, vassing og krongling estimerer vi forholdet mellom labbing og sykling til omtrent 1:3. Kanskje det til og med er litt høyt satt? I så fall må vi skylde det optimistiske overslaget på omgivelsene, for flott, det er det: De tørre lavmattene fra fjellene i øst er byttet ut med frodige fjellvidder og langstrakte myrer. Akkurat myrene kan to ganger Joe styre sin begeistring for. Greit nok at vi har hundrevis av meter med smale klopper å more oss med, ja, det går nærmest sport i å sykle lengst uten å være nedi med foten eller tumle utfor plankene og ned i gjørma, men det er også en hel del myr uten klopper. Det betyr dytting. Masse dytting. Så mye dytting at det begynner å komme en og annen syrlig kommentar. Jeg føler meg nødt til å nevne at dette tross alt er plan B. At vi egentlig skulle syklet gjennom Grimsdalen til fjellene i vest og rundet av moroa med kjerreveier på Hardangervidda, men at den rekordseine snøsmeltingen veltet om på alle planer. Det hjelper, men bare litt.

Det som virkelig hjelper er utforkjøringene på barnålsti ned fra fjellet. Vi tar en omvei innom Elverum for proviantering, får oss en bedre middag, før vi gyver løs på stiene i skogbrukslandet sønnafor neste dag. Selve skogen er kanskje ikke det mest opphissende med ranke, rette furutrær, nærmest som kloner, men stien, mann, stien: I et par salige timer slipper vi humping og dumping, rumling og tumling og nyter Østlandets mykeste barnålstier iblandet en og annen kjerrevei.

Og det var det. Det blir sakte stadig mer kavete og knotete, som om landskapet vil ha litt balanse i tingene igjen. Snart går vi mer enn vi sykler. Knotten kommer tilbake. Bekkene er få, og når vi først snubler over dem, er de svartbrune og smaker metallisk av myrvann. En brigadesjef i Oslo brannvesen byr på en øl ved en hytte vi kommer forbi, en liten opptur for tørre ganer i solsteiken. Vi slår leir i et knotthøl.

Alt er visst større i USA. Kanskje det er derfor myggnettet til Cruz har så store masker? Myggen blir igjen utenfor, men knotten inviterer seg selv inn på besøk. 

8. akt. 419 gram

Så langt har vi kunnet forsvare å sykle Rondanestien. Det har tross alt vært vesentlig mer sykling enn dytting. I dag snur det. For alvor. Vi labber tre og en halv mil i den varme, stillestående lufta som trykker over oss. Stien er steinete, svingete, trang og kranglete, gjemt vekk under blåbærlyng og gress, og da vi nå og da prøver oss på å sykle, går det ikke lang tid før vi smeller inn i steiner skjult under de lysegrønne bladene.

Vi kunne selvsagt bare slått inn på grusveiene, men da hadde vi jo ikke syklet Rondanestien. Så da stien bestemmer seg for å klatre opp et fjollete berg, følger vi etter, dytter syklene opp bratte, bregnekledde lier, tumler over toppen høyt der oppe, bare for å ramle ned i skogen på andre siden kort etter. Også selv om det gikk en flat, fristende skogsbilvei i samme retning nede i dalen.

Gjennomsnittsfarta for turen er farlig nær gåtempo. Moralen er sviktende.

– There’s a pedal! utbryter Cruz mens vi triller opp nok en bakke.

Jeg snur meg og ser ham holde en pedal opp i lufta. Han har rett. Det er en pedal. Min pedal.

– Godt at han la merke til den i lyngen, tenker jeg. 

Og kanskje nesten like godt: Nå kan jeg endelig ta igjen for alle kommentarer gutta har overøst meg med fordi jeg har tatt med en diger skiftenøkkel. Jeg fant nemlig aldri fastnøklene i stresset før avreise. Da ble det 419 gram svensk dødvekt fra Bacho i stedet, liggende langsmed skrårøret på ramma som kjølsvinet på en skute. Her og nå er disse 419 grammene likevel tett på å være verdt sin vekt i gull, for ingen av de andre har med seg fastnøkler heller.

«Vi tar teppefall med kafé-gjestene ute på den hvite granitten som tilskuere, men selv om vi smiler det vi kan, er det ingen applaus. Jeg tror jeg trenger en dusj.»

Teppefall i hovedstaden

– Can you please move your foot from my finger? spør nonnen, sittende på huk ved siden av oss, for det er vel bare nonner som kan svare så behersket når man tråkker dem på fingeren. 

Dessuten har Rondanestien slått seg sammen med Pilegrimsleden idet vi nærmer oss Eidsvoll. Jeg rødmer, mumler noe usammenhengende på engelsk og flytter foten vekk fra fingeren og kartet som vi har studert sammen for å finne en alternativ rute til henne over fjellet.

Romeriksåsene er rufsete i starten. Det betyr mer dytting. Og da vi endelig kan begynne å sykle, går frihjulet i navet til Newton fyken. Det er nesten ikke til å tro. Vi får dyttet ham og sykkelen til Nittedal, der den lokale sykkelreperatøren hos Glømmi Sport neste morgen redder oss fra å snuble rett før mållinjen på turens siste dag.

Vi tromler tilbake til Hakadal igjen, vingler inn i Nordmarka og runder av tre ukers sykkelskrangling med hyggelige stier på gammelkjente steder rundt Øyungen og over Fagervannstoppen. Fra Maridalsvannet leier Akerselva oss trygt ned til Operaen.

Vi tar teppefall med kafégjestene ute på den hvite granitten som tilskuere, men selv om vi smiler det vi kan, er det ingen applaus.

Jeg tror jeg trenger en dusj.

Etappene/Ruten

Vi syklet i gjennomsnitt knappe fire mil om dagen. Det er neppe en distanse egnet til å imponere særlig mange. Likevel: Å sykle og labbe på kronglete sti, og noen ganger uten sti, tar tid. Særlig med turstæsj og mat for opptil seks dager pakket på sykkelen. Enda mer for ivrige fotografer. Dem var det noen stykker av på denne turen.

Listen under gir en oversikt over de ulike etappene med start og slutt i kjente og mindre kjente lokaliteter i tillegg til en kortfattet beskrivelse av underlaget.

Dag 1. 24 km. Storlien–Ulvåtjärn. Asfalt, terreng og sti.

Dag 2. 26 km. Ulvåtjärn–Miesehketjahke. Fin sti, lange klopper og snø.

Dag 3. 28 km. Miesehketjahke–Sylsjön. Knallsti.

Dag 4. 15 km. Sylsjön. Strandsykling og kaving og knoting på myrlendt sti.

Dag 5. 37 km. Sylsjön–Tjønnvolltjønna. Proviantering i Stuggudalen. Sti, grus, asfalt.

Dag 6. 28 km. Tjønnvolltjønna– Jamtbekken via Klinkenhåmmåren. Grus, sti og tumling utenfor sti.

Dag 7. 31 km. Jamtbekken–Røros. Proviantering og overnatting på hotell.

Dag 8. 35 km. Røros–Sigarbekkhøgda. Asfalt og fin-fin stisykling på fjellet.

Dag 9. 35 km. Sigarbekkhøgda–Elgspiggen. Eventyrlig stisykling over slake fjellvidder.

Dag 10. 49 km. Elgspiggen–Strupbekken. Steinete sti, kjerreveier og grus langs Sølensjøen.

Dag 11. 66 km. Strupbekken–Torstad via Øvre Rendal og Atna. Proviantering. Grus og asfalt.

Dag 12. 48 km. Torstad–Dørmyrin. Asfalt og første stistrekk på Rondanestien. En del stein.

Dag 13. 29 km. Dørmyrin–Indre Trolldalen. Variert sti med en god del dytting.

Dag 14. 31 km. Indre Trolldalen–Øver-Åstvatnet. Over Goppollen. Variert sti fra knall til knot.

Dag 15. 34 km. Øver-Åstvatnet–Øyungen. Vått, myrete, men til tider også fin-fin sti.

Dag 16. 35 km. Øyungen–Snippkoia. Som en danske ville sagt: Det var langt mellom snapsene.

Dag 17. 50 km. Snippkoia–Bjørnbekken. Magisk utforkjøring og proviantering i Elverum.

Dag 18. 37 km. Bjørnbekken–Gransjøen. Fra eventyrlig sti til grei sti.

Dag 19. 33 km. Gransjøen–Gammelsaga. Labbing og kronglete herk for spesielt interesserte.

Dag 20. 64 km. Gammelsaga–Lyholen på Romeriksåsene via Eidsvoll. Grus, asfalt og sti.

Dag 21. 44 km. Lyholen–Nittedal. Fra tumlesti til grei sti og asfalt.

Dag 22. 49 km. Nittedal–Operaen via Hakadal. Asfalt, grus og knallsti i Nordmarka.

Totalt 828 km.