Harald (67) syklet en av verdens hardeste sykkelturer

En slik langtur stiller store krav til forberedelsene, og Aas begynte som man ofte gjør, på internett.

– Det er ganske mye informasjon å hente på internett, men det er også omtrent like mange ulike råd der som det er skribenter. Jeg leste mye om turen og bestemte meg for å starte i månedsskiftet juli/ august og avslutte sent i oktober.

– I august er det sommer og behagelig temperatur i Canada og Montana og Wyoming, i september kommer høsten med vakre farger i Colorado og i oktober har den verste varmen gitt seg i New Mexico. Det burde være et perfekt tidsvindu. Men turen går opp til 3600 meters høyde og man må være forberedt på både regn, haglebyger og temperaturer ned til minus sju grader. Så det gjelder å være godt forberedt, både når det gjelder å ha med seg et ok telt og en varm sovepose, sier Aas.

Pakk lett

Det finnes flere grener innen bikepacking – både de som går for "fast and light", og de som heller drasser på noen gram ekstra for å ha litt mer komfort underveis på turen.

– De som sykler fortest har knapt med seg noen ting, de dropper kokeutstyr, spiser energibarer og hva de måtte komme over av mat som gir energi. Et vanlig oppsett for dem som sykler fortest er en liten pakksekk foran på styret, flaskeholdere for vann som er festet på gaffelen, en rammeveske som fyller triangelet i rammen og en seteveske festet til setepinnen, forteller Aas.

Selv gikk han for et tyngre oppsett (se faktaboks)

• Vurderer du langtur med terrengsykkelen? Vi har testet stativer fra Aeroe, som lar deg frakte med bagasje - også på fulldempere.

– Hva er utfordringene med å sykle denne turen?

– Først og fremst er den lang og med mange høydemeter. Det høyeste passet man skal over er Indiana Pass i Colorado på 3632 meter over havet. Høyden betyr også at det kan bli kaldt, særlig om natten der temperaturen kan droppe ned til seks-syv kuldegrader.

– I tillegg kan det bli regn, det opplevde vi særlig i New Mexico av alle steder, der hvor jeg egentlig hadde ventet at det skulle være tørr ørken. Varme var et større problem enn kulde. I flere uker hadde jeg temperaturer på cirka 35 grader i skyggen. Det gir utfordringer både med hensyn til å få i seg nok væske, men også med hensyn til å spise – i tillegg til at man blir slapp.

Bjørneterreng

Ruten går mest på avsidesliggende grusveier nesten uten trafikk eller stier. Bjørn kan være en betydelig større utfordring enn trafikk. Ruten går gjennom noen av de områdene som har tettest bestand med grizzlybjørn i hele USA og de kan være aggressive, særlig om man treffer på en binne med unger, forteller Aas.

– Som syklist på øde skogsveier er man også særlig utsatt fordi man risikerer å komme overraskende på bjørnen uten at de hører at man kommer. Derfor sykler mange med en bjørnebjelle på sykkelen som hele tiden gir litt lyd. Og så har man med bjørnespray til å beskytte seg med dersom det skulle oppstå en farlig situasjon. Det er en pepperspray som har bra effekt om man klarer å vente helt til bjørnen er cirka en meter fra deg. Det er altså siste skanse.

• Colorado Trail er en annen kjent, etablert rute, som i hovedsak går på sti.

Ikke ensomt

Fordelen med å sykle det som er en etablert rute, slik som The Great Divide, er at du antakelig vil treffe på andre som er ute i samme ærend. Harald Aas traff flere andre syklister underveis.

– Det medførte at det ble en mye mer sosial tur enn det jeg hadde forestilt meg. Ved leirplassene traff jeg ofte igjen folk jeg hadde truffet tidligere og det ble til at vi syklet sammen en dag eller to. I to perioder syklet jeg også mer fast sammen med en annen «Great Divider». Men jeg syklet også flere uker alene og mange netter nøt jeg å kunne slå opp teltet under stjernene og uten annen lyd enn prærieulvene som ulte og sang i mørket.

– Trafikk er et minimalt problem på denne turen i og med at vi mest syklet på øde skogsveier og stier. Stort sett var folk også veldig flinke til å ta hensyn, og veldig hyggelige. Mange ganger opplevde jeg at folk stoppet for å spørre om alt var ok, om jeg trengte vann etc., eller de stoppet bare, åpnet kjølebaggen og rakte deg en kald cola. De visste godt at det ble satt pris på, særlig når temperaturen var 35 grader, sier Aas.

– Var det lett å finne mat, drikke, overnatting, og sykkelservice underveis, eller er dette en skikkelig ødemarks-rute?

– Ruten gjennom Rocky Mountains. Store deler er øde skogsområder og flere steder er det cirka 20 mil mellom hvert sted hvor det er mulig å proviantere. Da gjelder det laste opp med mat for to-tre dager. Men ofte er det er også tettsteder hvor det er små landhandler hvor man kan proviantere, eller en bensinstasjon eller et lite overnattingssted hvor det er mulig å kjøpe snacks eller en burger.

– Jeg hadde med meg et lite kokeapparat, en liten jetboil, slik at jeg kunne koke havregrøt og kaffe om morgenen og et varmt måltid om kvelden. Jeg lærte meg også å sette skikkelig pris på energibarer på denne turen. Særlig en type, Clifbar, var fantastisk når bena begynte å gå tomme for energi.

På turen var vann et konstant tema.

– Jeg hadde med meg vannfilter og filtrerte konsekvent alt vann som jeg tok fra bekker og små vann. Likevel klarte jeg å pådra meg en giardiainfeksjon ... Det varierer veldig hvor lett det er finne godt vann. I ørkenområdene i Wyoming og New Mexico er dette en stor utfordring og man anbefales på enkelte strekninger å ha med seg 8-10 liter vann, avhengig av varmen. Det å gå tom for vann i slike områder er krise, for å si det mildt.

– Fra tid til annet kom jeg også innom litt større tettsteder/byer med rundt ti tusen innbyggere. På flere av disse stedene var det utmerkede sykkelbutikker med verksteder. Og det beste av alt – når du syklet Great Divide fikk du topp service.