La meg bare være ærlig. Jeg synes det har vært en vanskelig tid etter at koronakrisen lukket landet.
Det handler ikke bare om frykten for selve viruset, men om følgevirkningene for hele samfunnet.
Ikke nok med at halve landet har vært stengt ned, inntekten smuldrer mellom hendene på noen hver og at vi plutselig er tvunget til å distansere oss fra hverandre.
På toppen av det hele har hjelpe meg folk flest fått øynene opp for nærnaturen. Folk, som før holdt påske på hytta, på Gran Canaria eller reiste på storbyferie, har nå begynt å frekventere nærskogen vår i hopetall. Det er et mareritt.
– Jeg sager opp så vi har til i morgen tidlig også, sa jeg, litt sånn tøft for å vise jentene at far er en sånn villmarkstype som kan planlegge for alle eventualiteter.
Hvor skulle familien vår dra på påsketur nå? Uten bil er vi avhengig av offentlig transport eller sykkel for å komme oss litt avgårde. Koronaen utelukket offentlig transport, så da måtte det bli sykkelen. Det var i og for seg helt fint, vi elsker jo å sykle, men spørsmålet var hvor skulle vi sykle.
Skiløypene i høyden var fulle av halvråtten snø, og nærskogen var jo stappfull av pølsespisende påsketurister – helt utelukket for sånne villmarkstyper som oss, som vil ha skogen for oss selv. Vi tok sjansen og sneik oss inn i nabokommunen Øvre Eiker på sykkel, og, jeg skal innrømme det, med et lettere fordomsfullt håp om at det ville være færre folk på tur der.
SKOGENS RO: De beste eventyrene er de kortreiste eventyrene! Eller..? Foto: Mikkel Soya Bølstad
Vi kom tidsnok fram til å få satt leir før skumringen la seg over skogen. Uten å ha møtt et menneske. Vi var jo tross alt i Øvre Eiker. Snart skulle bålbrenneren lyse opp i mørket, men først måtte vi ordne ved. Jeg fant en haug med pinner og satte i gang med å sage dem opp i sirlige, små biter, akkurat passe til brenneren.
– Jeg sager opp så vi har til i morgen tidlig også, sa jeg, litt sånn tøft for å vise jentene at far er en sånn villmarkstype som kan planlegge for alle eventualiteter.
Da jeg fornøyd hadde fått laget en pen haug, hentet jeg fram stoffposen med gryta og tok grytelokket av for å fiske ut bålbrenneren. Gryta var tom.
Av en eller annen grunn (antakelig svært god, siden jeg er en sånn villmarkstype som er god til å planlegge for alle eventualiteter), hadde jeg ikke lagt bålbrenneren på plass i gryta etter forrige tur. Gode råd var dyre. Hva nå?
BLIR DET FYR? Glemmer man essensielt turutstyr kan gode råd være dyre. Foto: Mikkel Soya Bølstad
Etter en stund kom jeg på at jeg jo egentlig var en sånn villmarkstype, og at det vel strengt tatt gikk an å tenne et godt, gammeldags bål i den dunkle granskogen vi hadde slått leir i.
Vi ble mette, denne kvelden også. En fin kveld, i nabokommunen, jeg skal innrømme det.
Men da perleugla forsøkte å synge oss inn i søvnen under stjernehimmelen, kunne jeg likevel ikke la være å tenke på at de hemmelige favorittstedene i vår egen nærskog nå kanskje var oppdaget og stappfulle av telt og hengekøyer og pølsebål, og jeg sverget stille for meg selv at jeg aldri, aldri mer skal holde foredrag eller skrive tekster om at eventyret venter rett rundt hjørnet, bare du får øynene opp for det.
