Vi må anta at det meste av innovasjon i terrengsykkelbransjen er velment. De fleste produsentene av både ritt- og stisykler ønsker å lage produkter som gjør sykkelopplevelsen bedre, og som kan sikre dem trygge arbeidsplasser. På begynnelsen av nittitallet var kranklageret og krankarmenens kobling med kranklagerakslingen et område som skapte stor frustrasjon, både blant syklister og bransje. 

Datidens kranklager hadde konisk, firkantet aksling. Et firkantet hull i krankarmene var utformet slik at du måtte bruke real makt for å få skrudd dem inn på akslingen. Som regel fungerte dette bra, en stund. Men fikk du først slark mellom aksling og krankarmer tok det ikke lang tid før både aksling og hull i krankarmen ble runde i kantene. Et økende problem da bransjen bragte lettere og lettere alu-krankarmer til markedet. Kantete og lette CNC-freste alu-armer så kule ut, men var mykere enn kaldsmidde armer. Metallurgene hos Shimano i Japan var tidlig ute med en løsning. Deres Octalink-teknologi, lansert i 1993, bestod av en rund krankaksling med åtte utfreste spor ytterst på akslingen. Disse sporene passet inn i tilsvarende spor i krankarmen. Kranklageret hadde solide kule- og nålelager i velkjent japansk kvalitet.