Portrett med Erik Hægstad

Når vi møter Erik i november, har han akkurat fått igjen varmen etter et legendarisk kaldt og sølete cyclocross-NM. På Lierkroa forteller Erik om reisen til startstreken i Snowshoe som begynte på Fiskum. Det lille tettstedet har et aktivt sykkelmiljø, og med Helene Marie Fossesholm på damesiden kan man lure på hva dette stedet har gjort for å fostre opp slike terrengsykkel-kometer. 

Terrengsykling var ikke noe Erik gjorde utelukkende med stor lyst og pågangsmot. Ingen i familien syklet, og det var mest en tilfeldighet at han oppdaget det. Faren som har fulgt ham gjennom hele karrieren og oppveksten beskriver han som «litt lat, rett og slett». Flere ganger var pappa med på treninger som endte i at de snudde halvveis, fordi Erik ikke orket å gjennomføre. Men han var like bestemt på å dra på ny trening, hver gang. 

– Det bare balla på seg, jeg slutta aldri. 

Erik hadde lest en artikkel om NTG i Terrengsykkel, og var fast bestemt på at han skulle dit. 

Der ble han tatt under vingene til Lars Stensløkken, som har vært instrumental i å utvikle flere av de beste terrengsyklistene vi har i Norge i dag. 

– Jeg utvikla meg mye når jeg gikk på NTG. Derfor ble det tungt å gå ut av skolen. Jeg prøvde meg på å studere, men det ble ikke det samme. Etterhvert fikk vi i gang elitelaget på Lillehammer, og da løsnet det heldigvis.  

Eriks fysiske kapasitet har utviklet seg år for år. Men han hadde ingen spesielle forventninger til 2019-sesongen. Den begynte som alltid med treningssamlinger i Spania, og tross et treningsavbrekk på 11 dager i januar på grunn av sykdom, var han helt i rute da de første rittene tok til i april. 

– Hadde du noen følelse av at dette skulle bli sesongen det skjer?

– Ikke i det hele tatt. Sesongåpningen i Haiming i Østerrike var brukbar, men der punkterte jeg. Nals i Italia var kanskje det dårligste rittet mentalt sett. Norgescupåpningen på Fiskum var en tung affære selv om jeg ble nummer tre. Det var først på Rye sykkelfestival at det begynte å løsne i begynnelsen av mai. 

Erik tok med seg noen topplasseringer fra Sverige på vårparten og en andreplass i Terrengsykkelrittet, før treningen til NM begynte. Der tok han en etterlengtet trøye med seg hjem.

– Det var det store målet i år. Petter har jo dominert i NM de siste tre åra. Jeg følte på meg at jeg hadde muligheten. Jeg har driti meg ut og punktert de siste åra. Når jeg klarte å ta den tittelen, ble jeg noen kilo lettere. Årets hovedmål var allerede oppnådd. 

De første verdenscuprittene hadde han bevisst stått over for å sanke UCI-poeng i Skandinavia. Mot andre halvdel av sesongen begynte verdenscupen for hans del, i Andorra og Les Gets. Verdenscupritt er brutalt, og alt avhenger av en god startposisjon. I Andorra startet Erik blant de 50 første, og endte rundt samme sted på resultatlista. I Les Gets tok han seg opp til en 42.plass.

«Flere ganger var pappa med på treninger som endte i at de snudde halvveis, fordi Erik ikke orket å gjennomføre. Men han var like bestemt på å dra på ny trening, hver gang.»

– Formen var stigende og jeg samlet en god del erfaring på de to turene der. Men jeg visste jeg hadde mer inne.

Etter de to worldcupene fulgte en ny treningsperiode hjemme. Forberedelsene til EM og VM tok til. Der stilte han til start med lave skuldre, og var «klar for å krige».  

– Før EM hadde jeg tatt vekk mye av presset på meg selv. Jeg hadde en taktikk som gikk ut på å prøve å ta billige plasseringer. Ikke brenne av for mye tidlig i rittet fordi det kom til å bli varmt der. Og det var det første rittet hvor det løsna. Jeg hadde aldri følt meg så bra som der. 

Fasit i mål: Nummer 21. Fra EM gikk veien videre til verdenscup i Italia, og ny bestenotering; 19. plass. Dette gjorde at Erik kom med i kortbanerittet i neste verdenscup i Lenzerheide. Dette er avgjørende for å få en bedre startposisjon i rundbanerittet som går to dager etter. Med en 11.plass fra kortbanerittet stilte han på andre rekke i rundbanerittet, og kjørte seg opp til nok en bestenotering; 17. plass. Tross et suboptimalt ritt tok han også med seg en 21.plass fra VM i Canada. 

– Eddy sa etter 17.plassen i Lenzerheide at det fysiske hadde vært på plass lenge, men at du har jobbet med det mentale. Hva legger han i det?

– I fjor var jeg siste års U23-rytter. Jeg la nok en del press på meg sjøl før sesongen, jeg skulle vise meg fram og kjempe i toppen. Det gjorde at jeg fikk høye skuldre. Jeg var litt småstressa hele tiden. Jeg tryna, punkterte, røyk kjedet, gjorde mange feil som ikke går på den fysiske kapasiteten. Jeg hadde ikke roen over syklinga. Da gjør man dumme feil.

– Hva har endret seg?

– Denne sesongen tok jeg steget opp i eliteklassen. Jeg klarte å senke skuldrene og ta presset av meg selv. Jeg har ingenting å tape, jeg er yngst i klassen. Det er én ting. Og så er det det mentale i hverdagen. I fjor var jeg mer ustabil mentalt. Jeg hadde mindre tro på meg selv. Hvis ting i hverdagen ikke gikk akkurat som jeg hadde tenkt, kunne jeg bli ganske irritert på meg selv og grave meg ned. Det kunne være småting som at jeg kanskje surra og ikke kom meg ut på trening for eksempel. Man kan si hva man vil om mental trening, jobbe med så mange psykologer du vil, og få så mange tips du vil. Men til syvende og sist er det bare deg selv som kan gjøre jobben. Det handler om å bestemme seg for at du vil gjøre en forandring. 

– Skjedde det på et bestemt tidspunkt?

– Jeg hadde et par samtaler med en psykolog på Olympiatoppen i fjor, og før sesongen i år. Det var ikke sånn at jeg fikk noe konkret å jobbe med. Det jeg fikk mest igjen for, var å åpne alt for en helt ukjent person. Han kjente meg ikke, så jeg måtte fortelle alt og fikk litt perspektiv på hele greia. Og så har jeg jobbet med hverdagene, og har klart å gi mer faen. Jeg jobbet med å være mer sosial og positiv. Etter hvert fikk jeg ting mer på avstand og et mer avslappet forhold til alt jeg driver med. Det er summen av alle disse tingene som har gjort at jeg har klart å bygge mer selvtillit, og blitt mer moden.

– Har du et aktivt forhold til dette nå? 

– Nå har flyten vært bra lenge. Jeg får tilbakemeldinger på at jeg har blitt en litt annen person, som er mer avslappa og tar meg selv mindre høytidelig. Og jeg har det mye bedre med meg selv. 

Tilbake til Snowshoe i september. Når navnet til Erik ropes opp, gjør ikke kommentatorene på RedBull TV mye ut av det. Navnet er ukjent for de fleste internasjonale tv-seerne. For norske terrengsyklister og fans er det nesten utrolig å se den norske trøya på fremste linje. Erik for sin del, er skikkelig nervøs. Men ikke for rittet. Han har nemlig planlagt et lite stunt. 

– Vi hadde pratet mye om det på forhånd, at jeg måtte gjøre ett eller annet kødd på startstreken. Det kom flere forslag fra Lars og de andre gutta på laget, men jeg bestemte meg ikke før rett før start. Før jeg ble ropt opp, tok jeg masse vann i munnen. Når jeg kom fram på streken, satte jeg flaska til øret og spytta, så det skulle se ut som jeg spruta vann gjennom huet. Jeg var jo pissnervøs for det, ikke for at jeg skulle fram og stå på første rekke. Når jeg fikk gjort unna det, var jeg helt rolig. Da var det bare å stikke ut og sykle litt. Jeg har aldri hatt rittnerver så bra under kontroll som den dagen.

Startskuddet går, og i en støvsky raser rytterne ut blant gjerdene. 

– Jeg visste det ville bli kaos. Vi trodde det kom til å sprekke opp, men det gjorde det ikke. Visste at jeg måtte posisjonere meg i den gruppa, jo lengre bak man sitter jo tyngre er det. Og det klarte jeg greit. Og så gikk egentlig bare rundene. Jeg måtte klype meg i armen halvveis i rittet når jeg fortsatt var med i teten. Med 3-4 runder igjen, begynte jeg virkelig å merke kjøret. Så gjør jeg en god vurdering. Slapp meg litt ned, bruker en runde på å komme meg litt, hadde kjørt litt over evne litt for lenge. Følelsen ble bare bedre og bedre. Jeg klarte å hente meg inn igjen, og så ut på siste runden dunka jeg på det jeg klarte, og kjørte fra de jeg var med. 

Fasit i mål: niendeplass, og et snaut minutt opp til vinneren Lars Forster. «shaking his head in disbelief», sier TV-kommentator Rob Warner når Erik sykler over målstreken. 

Ikke bare er resultatene til Erik fra 2019-sesongen historiske. Han har også etter alle solemerker vært med på å sikre en norsk plass i OL i Tokyo neste sommer. Til tross for at det er hans egne resultater som er medvirkende, tar han det ikke som en selvfølge å få stille til start i det olympiske mesterskapet. 

– Hvem som stiller på det tidspunktet er det ikke noe jeg får gjort noe med, det er den som er best på det tidspunktet og uttaket er fair uansett. det er ikke sikkert, men nå tyder alt på at vi har en plass. Det er mye som kan skje før den tid. Det er jeg rimelig klar på, det er en prosess som skjer da. Jeg har selvfølgelig en ambisjon om å reise dit. Men jeg går ikke og tenker for mye på det. Det er langt fram og mye kan skje. Kommer jeg meg til OL, så er det en kjempeopptur.

En av hans argeste konkurrenter til en slik plass er en treningskamerat fra Lillehammer. Og mens Petter Fagerhaug har fått mye oppmerksomhet, har Erik snarere vokst fram i skyggen av treningskameraten. 

– Han har vært en viktig inspirasjon for meg, og det er både spesielt og kult at nå som Petter har slitt med sykdom så har han kunnet dra inspirasjon av mine prestasjoner også. Jeg har jo vært litt i skyggen av Petter, men jeg har heller ikke hatt resultater som har vært i nærheten. Han har vært den soleklart beste lenge, det er naturlig at den beste får oppmerksomheten. Men det er veldig kult at jeg har klart å ta et steg opp. Og den oppmerksomheten jeg får nå er jo bare en konsekvens av jobben som er gjort.