Til hjembyen Trondheim med stisykkel

Joda. Jeg er det. Jeg er jo trønder selv. 

Så jeg blir ikke sjokkert når min gamle butikksjef Tom Sæther advarer meg på telefonen i bilen på vei til Trondheim.

Det er seks år siden jeg flyttet fra byen, og antallet sykkelturer jeg har hatt på sti rundt Trondheim siden da, kan sikkert telles på én hånd. Så det er på høy tid med et nytt besøk. Men akkurat denne gangen er jeg litt nervøs. 

For jeg skal skrive om det. Og jeg er strengt tatt inhabil så det griner. 

Det var i Bymarka i Trondheim jeg ble tatt med på min første stitur, hvor jeg ble med på de første fellesturene gjennom forumet på terrengsykkel.no.

Trondheim har i alle år hatt et rikt terrengsykkelmiljø, som i stor grad kan tilskrives det innholdsrike stinettet og nærheten til byen. Og selv om vanskelighetsgraden på stiene tenderer mer mot blått og rødt enn grønt, er stiene noen av de beste i landet. 

Nå som jeg bor i hovedstaden har jeg blitt så bortskjemt med gode stier at jeg nesten har glemt hva syklingen her var, eller snarere hva den er. 

Så jeg møter Tom Sæter og Jørn Almberg på Byåsen Butikksenter en sommerkveld sent i juli. For å få med oss mest av sola som for en gangs skyld skinner over Bymarka, tar vi asfalten oppover mot Gråkallen. Signaturfjellet med radar-lyttestasjoner ruver i Bymarka, og er et bra utgangspunkt hvis man vil få med seg mange fine stipartier. 

– Jeg vet ikke om det har skjedd så mye nytt jeg altså, sier Tom. 

Mon det.

Tom sier det rett før vi svinger av grusveien nesten helt oppe ved toppen av Gråkallen. Selv om vi skal sykle kjent terreng denne turen, er allerede første stiparti ukjent for meg.

«Udbye intro» ligger logisk nok over selve Udbyeløypa, en klassiker i Trondheim for de som kjenner marka. Med utsikt over hele Trondheim, og ned til stiene vi snart skal sykle, slipper vi oss ned på sva og torv. 

Å kalle Udbyeløypa smooth ville vært en fornærmelse mot begrepet smooth.

Likt mange stier i norsk skog er det en kakofoni av stein og røtter i alle retninger, men bare noen meter inne i stien husker jeg hvorfor dette var en av mine absolutte favoritter når jeg bodde her.

Det trenger ikke på død og liv å gå så fort, men å klare å finne flyten i dette rotet kan gi alle og enhver økt selvtillit. 

Men også likt andre stier i norsk skog går den raskeste, ikke beste vei gjennom terrenget.

I fallretningen finner også vannet veien, og i våte perioder er denne stien praktisk talt en bekk. Jeg har glemt hvor interessant «typisk trøndervær» kan være. 

Kobberdammen kjenner jeg igjen, stipartiet som følger også, men Tom har mer opp i ermet, og en avstikker ned mot Tempervollen – som jeg aldri har kjørt  –  følger. 

Stisyklistenes trang til å navngi stier kan få det til å gå i surr for selv den mest drevne på tur.

Men jeg kjenner igjen Lavollen, og vi tar en av de mange stiene som går til Helkansetra. Stikrysset knytter sammen flere av de beste stiene i Bymarka, og jeg blir både glad, varm og jeg tror det er en tåre jeg har i øyekroken når jeg følger bakhjulet til Tom ned Blåbærstien. 

Den er ikke lang, men gjennom alle mine år i Bymarka har den lille snutten lært meg å sette pris på både god teknikk, riktig dekktrykk og riktig mengde returdemping.

Vi tar kjapt av på klassikeren som er Bringebærstien, og den tror jeg vi skal følge. 

Men slik blir det ikke.

Det fine med Bymarka i Trondheim er at du kan legge opp turen etter hva du selv ønsker.

Mini-toppturbasert nedoversykling? Bare å ta asfalten opp til Skistua og ta stiene ned igjen. Cruxefest på kryss og tvers? Bymarka har det. Doseringer og hopp? Etter mange år er endelig Bymarka i ferd med å få sitt eget sykkelanlegg i Nilsbyen, hvor man allerede kan se barnefamilier begynne rekrutteringen. 

– Her har det kommet en del nytt som jeg ikke har pleid å sykle før, sier Tom.

Vi gjør en skarp høyre av Bringebærstien, og inn i et landskap som er ganske utypisk for hvordan jeg husker Trondheim.

Frodig, grønn mose og en trollsk skog som blir stadig mørkere. Solskinnet vi forlot på Gråkallen når ikke fram her inne, men det går helt fint. Stien utgjør en mørk stripe i de lyse grønnfargene, og det er bare å følge på. 

Jeg er litt usikker på hvor jeg har vært når vi til slutt treffer Bringebærstien igjen, men det er helt underordnet. En sånn type moro kan jeg ikke huske å ha hatt i Bymarka før. 

På turen merker jeg at noe har skjedd i Bymarka, så dagen etter får jeg med meg entusiasten Preben Simonsen på tur. Han er en av de aktive NOTS-sjelene i byen, og har vært med på flere fellesturer og dugnader. Sammen tar vi turen mot Høvringberget og Garnison-stien. 

– Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt denne stien til en nybegynner altså, sier Preben når vi dytter syklene de siste meterne opp mot Høvringberget.

Jeg kan saktens si meg enig, for når jeg ser ned ser jeg flere røtter enn jord, og røttene går i alle retninger.

Men ikke overalt.

Noen partier har blitt utbedret på et stibyggerkurs, og siden jeg flyttet fra byen har NOTS-miljøet blitt mer aktivt. Preben forteller om flere partier som har blitt utbedret med både steinsetting og klopper. 

NOTS-gruppa for Trondheim på Facebook som han er aktiv i, har også fått bra med trafikk, og han ser stadig flere nybegynnere på tur.

Studentbyen tiltrekker seg ofte yngre som vil ha muligheten til å kombinere studiene med sykling. Når pandemiproblemene forhåpentligvis roer seg, har han håp om å dra i gang fellesturer for å vise frem flere stier enn bare de mest trafikkerte. 

Høvringberget og Garnisonstien er en fryd hvis du liker tekniske utfordringer, men jeg konkluderer som Preben med at det kanskje ikke er den ultimate nybegynnerstien. 

– Hvor ville du anbefalt en nybegynner å dra da?

– Det er generelt mye bra i området rundt Helkanseter altså, svarer han.

Så vi vender syklene oppover igjen, og tar oss tilbake til den tidligere nevnte setra. Stien jeg syklet dagen før viser seg å bare være en av mange stier i området som er hakket snillere enn en del annet. 

Jeg har akkurat rukket å pakke sykkelen i bilen og skal til å dra, når en sykkelkompis fra Oslo ringer.

– Ja, hvordan var det da?

– Vel. Etter å ha reist ganske mye rundt om i landet pleier jeg å si at Oslo er den beste byen for stisykling i Norge. Men Trondheim er neimen ikke dumt heller, altså. Jeg må stikke herfra nå igjen, så jeg har litt Bymarka blues. 

– Du kan ta alle dagens måltider ute

Bjørn Vindvik kjøpte sin første terrengsykkel i 1994, og har syklet i Bymarka i Trondheim siden. Han finner stadig nye stier, og setter pris på markas hytter med servering. 

– Noe av det beste med Bymarka i Trondheim er nærhet. Nesten uansett hvor du bor i byen er det lett å komme dit. Og det finnes fine stier både for nybegynnere og erfarne syklister. Og man kan lette holde på en hel dag, en favoritt for meg og kona mi Randi, er å dra ut tidlig om morgenen og ta alle måltider «ute».

– Hvordan ser en sånn tur typisk ut?

– Man kan starte med soloppgangen på St.Olavsspranget, sykle sti til Lavollen og ta omelett og vaffel til frokost der, for så å kanskje sykle mot Gråkallen og til Elgsethytta til lunsj. Så kan man ta stier i retning Granåsen før man vender tilbake igjen til middag med karbonade eller tacobuffet på Grønlia. Når vi drar på disse turene er det ikke nødvendigvis den raskeste veien vi velger. 

– Hvilke stier bør man absolutt få med seg i Trondheim?

– Av de mer kjente stiene er det fint å starte på toppen med Gråkallen, jobbe seg ned Udbyeløypa, via Tempervollen, over Geitfjellet og ned Våttkammen. 

– Hva hvis man føler seg litt mer eventyrlysten?

– St.Olavsspranget er et fint turmål. Å sykle dit på Lykkjstien via Damhaugen er en av de fineste og mest varierte stiturene vi har i Bymarka.

Stisykling i Trondheim

Majoriteten av stisyklingen i Trondheim gjøres i enten Bymarka på vestsiden av sentrum, eller Estenstadmarka på østsiden. I denne reportasjen ser vi på Bymarka. Marka har et rikt nettverk av stier, og det er flere markastuer hvor du kan få servering, som Grønlia, Skistua, Elgseterhytta med flere. Gode utgangspunkt for turer kan være parkeringsplassen ved Baklidammen, eller Byåsen Butikksenter. 

Se også gjerne Stipatruljens besøk til Trondheim