Det var en gang da terrengsykkeldekk var store og grove eller smale og grove. I tillegg hadde vi slicks og semislicks for harde grusveier og trening på asfalt. Da Bart Brentjens vant OL-gull i Atlanta i 1996 startet enn dekkrevolusjon. Terrengsykkelsporten var inne i en vekstperiode. Interessen fra media og sponsorer var stor og konkurransen i rittløypene var hard. I Atlanta skulle sporten endelig få sin mainstream debut foran et stort TV-publikum.
Løypa i Atlanta var knusktørr, hardpakket og temperaturen under rittet var godt over 30 grader. Nederlenderen Brentjens hadde et ess i ermet. Den 190 cm store mannen ledet verdenscupen og hadde kommet som en kanon i OL-sesongen.
Nå er det blitt lov med bukkestyre i Birken. Går det raskere med smalere dekk og styre?
Med en oransje American Eagle-sykkel, med en ramme bygget av Storck og hydrauliske felgbremser fra Magura skulle Bart ta OL-gull. Dekkene han syklet på denne varme dagen i Atlanta var laget i Frankrike og var enn så lenge på prototypstadiet. De hadde små, tette knaster og stort luftvolum. Det store volumet ga Bart flyt over bergpartiene i løypa, mens de små knastene sørget for at han rullet raskt og lett på det faste underlaget. Farten, grepet og flyten holdt til gull og dekkene hadde bevist hva de var gode for.
Hutchinson Python var dekkene som hjalp knallsterke Bart Brentjens til seier. I årene etter 1996 skulle disse dekkene dominere terrengsykkelsporten. De var større enn normale dekk, rullet bedre enn normale dekk og viste seg å være allsidige og relativt motstandsdyktige mot punkteringer. Plutselig kunne terrengsyklister klare seg med 2-3 bar i dekkene i stedet for 3-4 som var vanlig tidligere.
Python-dekket satt en ny standard og laget en ny trend, likevel tok det flere år før dekket ble utkonkurrert både i de internasjonale rittløypene og på stier og grusveier her hjemme. Det lettrullende dekket fra Frankrike var det klare førstevalget til den store stjernen på den andre halvdelen av nittitallet, Miguel Martinez. I Norge ble dekket raskt et favorittdekk for alt fra rask stisykling til løyperekorder og klasseseire i Birken.
Hutchinson Python bød på forutsigbart sidegrep, lav rullemotstand og et barskt utseende. De, for perioden, store dekkene med sine svarte sidevegger så tøffe ut mellom V-bremsene.
Python-dekket var nærmest enerådene på markedet for dekk med volum og lav rullemotstand i årene rundt århundreskiftet. Alle som likte høy fart i terrenget, men mislikte å punktere kunne sette pris på de store dekkene. På begynnelsen av 2000-tallet kom dekket i flere varianter med gule og grå sideknaster. Det kom også etter hvert ut i sin nåværende versjon, Python 2, men etter hvert kom andre dekkprodusenter på banen, mens Hutchinson hadde stått stille.
Pythondekket ble ikke noe dårligere, men andre dekk med tilsvarende volum kom på markedet. Dekk med mykere gummiblanding og dekk som pakker seg mindre i gjørme. Fortsatt er Hutchinson Python et solid, lettrullende og velfungerende dekk til allsidig terrengsykling, men de årene da de var enerådene og revolusjonerende er forbi. Det er uansett klart at Hutchinson startet noe med sine Python-dekk. De la grunnlaget for mange av de dekkene rittsyklister stoler på i dag. Dekk som ruller lett, men som samtidig byr på stort luftvolum.
