Da alle drømte om platehjul på terrengsykkelen

Kanskje var det norgeshistoriens dyreste punktering vi var vitne til den dagen på Oslos østkant. Hjulet som Andreas hadde ødelagt i et for kort opphopp til trebrua var et legendarisk Tioga Disc drive bakhjul. Terrengsykkelhistoriens mest myteomspunnede komponent den dag i dag, var ikke bare ekstremt dyrt, det var også nesten umulig å få tak i. Ikke bare var det myteomspunnet, det var også spunnet av gullfargede kevlartråder. Kun noen få hjul-trollmenn visste hvordan et slikt hjul kunne bygges. 

Klassiker-spalten her på Terrengsykkel ble nesten startet opp ene og alene på grunn av Tioga-bakhjulet. Både Odis låseholker og Chris Kings styrelager har påvirket terrengsykkelhistorien i større grad, men Tioga Disc Drive troner øverst på alle nittitalls-syklisters liste over komponentene de aldri hadde, men alltid ønsket seg. Lyden dette bakhjulet lagde over skogbunnen er slik jeg tenker meg det høres ut når alle brikkene i livet faller på sin riktige plass. Lyden av så perfekt flyt og harmoni det er mulig å få på en halvdemper.

 Artikkelen fortsetter under bildet

Det unike bakhjulet debuterte i søkelyset under historiens første VM-ritt i Purgatory i Colorado. John Tomacs unike Yeti-sykkel med karbonramme og bukkestyre hadde dette hjulet. Fra da, og i mange år fremover var John Tomac og Tioga Discdrive-bakhjul selve symbolet på det kuleste i terrengsykkelsporten. Discdrive var for det aller meste som et rent proffprodukt å regne. Tomac brukte opp en hel del slike hjul, og vår egen nittitalls-helt, Rune Høydahl brukte også platehjulet fra Tioga hyppig i tiden før skivebremsene overtok. 

Platehjulet hadde unik konstruksjon, og tilsvarende unik funksjon. Dette gjorde at vi trodde og mente at dette var mer enn det ultimate jåleri. 

Dette hjulet gjorde deg raskere, garantert. At det gjorde deg kulere var opplagt.

Discdrive-hjulet var komplisert ingeniørkunst. Få kunne bygge og gjøre service på dem. Du kunne bruke hvilke nav og felgringer du ville. Platene erstattet eikene. Men platene var ikke bare stive plastplater. Selve hjulet ble holdt sammen av tynne kevlartråder som måtte tres i nav og felger, gjennom kanaler i fiberplatene. Konstruksjonen gjorde at hjulet fungerte som en støtdemper i tillegg til at det ga retningsstivhet og den fabelaktige lyden.

Toppen av lykke var å kombinere et høylydt nav fra Hügi (som senere ble kjøpt opp av DT Swiss) med platene fra Tioga. Tikkelydene i navet ble forsterket av platene. I tillegg kom suselyden hjulet skapte selv da det skar gjennom vind og terreng på vei til verdenscupseiere både i utfor og rundbane. Det hele gikk opp i en høyere enhet, en kakofoni av terrengsykkelgodlyd som aldri senere har blitt matchet.

Selv i 1994 lå prisen for et komplett bakhjul et sted mellom 10 000 og 20 000 kroner, hvis du i det hele tatt klarte å få tak i et. At de som faktisk hadde erfaring med dem, proffene for det meste, snakket om hyppig retting og en del trøbbel med brudd betød lite.  Det var beskrivelsen av den smule fremferden og det psykiske overtaket lyden ga ved passering gjennom feltet, som ble husket.

I terrengsykkelhistorien har det ikke vært noe utstyr som har hatt statusen til platehjulet fra Tioga. Fortsatt i dag vil alle som drev med terrengsykling mellom 1990 og 1996 kunne innrømme at et slikt hjul kunne ha endret livet til det enda bedre. Mange var villig til å ofre armer og bein for lyden, følelsen og beundringen hjulet ville ha lagt til tilværelsen.