Hvorfor ble Birken så stort?

 Tone Lien, da 25 år, kom inn som rittleder etter det første rittet i 1993. Hun tok til jobben som sulten, nyutdannet siviløkonom fra BI. En datter på to år og en mann som reiste mye som skihopptrener hindret ikke Lien fra å gjøre Birkebeinerrittet til en gigantisk grasrotbevegelse. I en periode styrte hun over 3600 frivillige og håndterte over 400 lønns- og trekkoppgaver for ymse stillinger.

– Jeg reiste rundt til klubber og bedrifter. Jeg drev med masse misjonering og fortalte at Birkebeinerrittet var en lang sykkeltur som alle kunne fullføre med litt trening. Det var veldig viktig for meg å få med mosjonistene. Hele tiden jobbet jeg bevisst med media. Jeg søkte gjennom deltagerlistene etter gode historier og lette etter kjendiser som jeg kunnebruke som ambassadører. Jeg var full av energi, ung og uredd, og med mange ideer, forteller hun om hvordan hun bygget opp suksessen år etter år.

Først begynte Lien med å rydde opp i en del rot som var oppstått fra start.

– Det var litt uorden i både økonomi og en del avtaler var ikke spikret, sier hun om sine første dager på jobb.

Allerede i 1995 ble rittet fulltegnet til det som var taket den gang. 5000 deltagere startet iBirkebeinerrittets tredje år.

– De neste årene økte vi taket med 1000-1500 deltagere for hvert år. Målet var ikke flest mulig deltagere, men å levere kvalitet år for år, forteller Lien. Denne planen var med på å skape riften om startnummer som Birkebeinerrittet raskt ble kjent for. Rittet ble utsolgt i god tid før rittdagen, år etter år.

– Vi jobbet målrettet med de gruppene vi ønsket å ha med, og startet samarbeidet med Birkebeinermagasinet og andre magasiner. Jeg tipset media aktivt om storyer og vinklinger, med fokus på mosjonistene.

Som eneste fulltidsansatt fra start måtte rittleder Lien håndtere det meste. Fra telefoner fra skadde deltagere på fjellet, til kjefting om manglende seeding, og fjerning av kyr fra traseen.

– Jeg var ikke noe syklist selv. Jeg hadde bodd i Afrika i oppveksten så jeg var heller ingen skiløper, men jeg prøvde likevel å identifisere meg med hva jeg selv ønsket meg i rittet. Vi la vekt på det sosiale og var opptatt av at det skulle skje hyggelige ting langs løypa. Vi delte ut rosiner i Rosinbakken, hadde en hulder som dukket opp i løypa, og fant på ting som gjorde det morsomt å delta. Det var lange dager og mye helgejobbing. Datteren min var ofte med på jobb, forteller Tone.

Tross fokuset på mosjonistene valgte Birkebeinerrittet å arrangere prøve-VM i terrengsykkelmaraton i 2004 og VM i 2005. VM i terrengsykkelmaraton ble først arrangert i 2003. Birken var tidlige på banen og arrangerte historiens tredje VM-ritt i disiplinen. Birken var regnet som verdens største ritt i sitt slag og kjent internasjonalt da det ble presentert for pressen under maraton-VM i Bad Goisern i Østerrike i 2004.

– Vi hadde noen gode norske profiler da, forteller Lien om avgjørelsen om å arrangere VM.

– Vi ønsket å vise og løfte frem terrengsykling som en ukjent sport i Norge. Vi ønsket å spre sporten. Vi hadde ressurser etter ti år med stor vekst, og ville bidra der vi kunne til terrengsykkelsporten, sier hun.

Prøve-VM-løypa i 2004 brukte starten fra Rena som senere har blitt brukt i Ultrabirken, og som også ble brukt i VM i 2005, men bortsett fra det ble løypa lagt helt om til VM-rittet. 2004-rittet huskes for sludd og tåke på høyfjellet, og en løype med mye gåing. I 2005 ble VM-rittet syklet i det ekstra terrengpartiet fra start, for så å følge den vanlige Birkebeiner-løypa fra før Skramstadsætra. Ved passering mållinjen ved Håkons Hall, gikk VM-syklistene ut av Birken-løypa og inn i en lengre terrengrunde rundt Lillehammer.

Gunn-Rita Dahle forsvarte VM-gullet fra Østerrike året før, mens Thomas Frischknecht matchet gullet han tok i Lugano i 2003. Selve rittet ble etter målgang beskrevet av proffene som todelt. Først et ni mil langt grusritt, så 25 kilometer med rundbanelignende sykling. Flere tusen tilskuere heiet på syklistene ved passering Lillehammer og inn mot mål.

I årene etter VM fortsatte det vanlige Birkebeinerrittet å vokse. Men med gjørmerittene 2009 og 2010 fryktet mange en knekk i populariteten. Årene var preget av store mengder regnvær, dyp gjørme og kalde temperaturer. Mange ble syke og opplevde at syklene ble ødelagt.

– Det er flere dimensjoner med været. Vi ble overrasket over hvor lite klær enkelte hadde på seg, og med seg i sekken, sier Lien.

– Mange hadde med seg telefonkataloger, melposer, og bly i sekkene, uten å tenke på hva de faktisk trengte over fjellet. Kanskje ble sekkereglene for rigide slik at deltagerne sluttet å tenke selv, spør hun.

LES OGSÅ

Slik pakker du sekken til Birken

Her får du vår ekspert Øyvind Aas' beste tips til pakking av sekken til Birkebeinerrittet. Det er mye taktikk underveis i rittet. Det ligger også litt taktikk i pakking av sekk og antrekk.

Lars Ragnar Manengens samling med Birkensykler

I anledning Birkens 25-årsjubileum, viste Lars Ragnar Manengen oss sin samling av sykler spesialbygget for å komme først over fjellet i Birkebeinerrittet.

Regelen om sekk på minst 3,5 kilo har vært en del av Birkebeinerrittet fra start, men fokuset på innholdet som kom etter 2009 kan ha blitt for strengt, mener hun.

– Birkebeinerrittet skal være en fin tur, og man skal ha ansvar for seg selv. Folk bør bestemme selv hva de tar med i sekken. Det er voksne folk som deltar tross alt. Jeg tror de strenge kontrollene ødela litt etter 2009 og 2010. Folk opplevde at de måtte tømme sekken med underbukser og BH-er ved målgang. Det hadde ikke jeg likt selv, sier hun.

Kanskje var det begynnelsen på nedturen, selv om deltagerantallet var høyest i 2011? I 2013 sluttet Tone Lien som rittleder for Birkebeinerrittet.

Hun ønsker ikke å blande seg inn i hva nåværende organisasjon gjør, og har ikke fulgt med på rittet i detalj de siste årene. Hun har likevel noen ideer om hva som skal til for å snu den negative trenden. Ikke bare for Birkebeinerrittet, men for norske terrengritt forøvrig.

– Mosjonistene er de viktige og man må ut å misjonere, hele tiden. Kanskje har den store deltagelsen i norske terrengritt, og i Birken spesielt blitt en sovepute? Kanskje ble vi så

populære at vi glemte grasrota? Halvparten av alle deltagerne i Birken var nye hvert år, så man kan ikke slutte å jobbe med rekruttering, sier hun. Hun tror ikke konkurranse fra Strava og løping er blitt for stor, og har tro på at Birkebeinerrittet kan oppleve vekst igjen.

– Det må kanskje skapes vekst på andre områder. Kreative løsninger må til. Kanskje kan noe gjøres med el-sykler, eller bysyklene lik de jeg bruker til og fra jobb i Oslo der jeg bor nå. Må alle begrensningene være der? Regelen om at bukkestyre er forbudt for mosjonister for eksempel, trenger vi kanskje ikke lenger? Vasaloppet er fortsatt i vekst og Birken er et enkelt ritt som alle kan gjennomføre. Det kan være mulig å snu den negative trenden, sier hun.