Petters etterlengtede vendepunkt

Han har stått på denne startstreken før, og da tok han sin første verdenscupseier.

Når han nå står her igjen – er det starten på et nytt kapittel?

Det er ingen selvfølge at Petter Fagerhaug (25) skulle stå på startstreken i Nove Mesto igjen.

Et av Norges største sykkeltalenter på lang tid var på en enorm reise mot verdenstoppen. 

Helt til det sa stopp. 

Det som lenge var et uforklarlig sykdomsbilde satte karrieren ikke bare på vent, men helt i limbo. 

Fra å være en av de raskeste rundbanesyklistene i verden, havnet Petter i en tilværelse hvor han enkelte dager slet med å komme seg ut døra, og ble liggende å stirre i taket.

Kyssesyken gjorde at kroppen hans kapitulerte, og for mange idrettsutøvere kan en slik diagnose bety slutten på karrieren. Dette skapte stor frustrasjon og fortvilelse for den sultne konkurransemannen.

• Les hele historien: – Jeg har vært i så dårlig slag at det har vært vanskelig å skjønne seg selv og min egen situasjon.

Gradvis har han tatt stegene fra å bare ha krefter til en spasertur i nabolaget, til å stå på pallen i NM. 

Presset til det ytterste

– Tallene er sjukt skumle.

Det sa Petter til Terrengsykkel i 2022 når han fortalte om et fokus på tall og prestasjon som gikk han helt til hodet: 

– For meg har det vært en del sider som har vært for drøye på trening, på kosthold, livsstil, og hele pakka. Den strikken begynte å tynes allerede før jeg ble sjuk. Så kom sykdommen og smellen, sa han da. 

• Landslagssjefen: – Jeg sitter med en følelse av «kunne vi gjort noe annerledes?» 

GOD FORM: Under Rye Terrengsykkelfestival på Langsetløkka fikk publikum se Petter Fagerhaug tilbake i toppen av resultatlista. Foto: Kristoffer H. Kippernes.

Når han nå er tilbake på sykkelen, har det vært med et helt annet fokus enn da han vant verdenscupen sammenlagt for U23-ryttere i 2018. 

– Det har vært veldig godt å komme i gang. 

– Har du følt at du har vært før eller etter skjema?

– Jeg har egentlig ikke hatt planer, jeg har bare tatt det på sparket hele veien.

Etterlengtet vendepunkt

– Når følte du at det løsnet?

– Det var nok når jeg var på samling i Spania før jul, og avsluttet med en treningssamling med landslaget. Da kjente jeg at det begynte å bli morsomt å sykle med dem, fordi jeg hang noenlunde greit med. Jeg fikk noen gode signaler gjennom vinteren, om at det var litt mer å rutte med. 

– Jeg har ikke kjørt noen test på mange år nå. Jeg bruker ikke wattmåler heller. Det vil si, jeg har en i kranken, men bruker den ikke. Det eneste den fungerer til, er som ekstra batteri til girhendelen min hvis den går tom. 

– Jeg tar egentlig det meste på følelse nå, og har litt oversikt over hva jeg har trent. Jeg kan gå inn og se historikken med langøkter, hardøkter, timer og sånn. Men jeg har forsøkt å gjøre det så simpelt som overhodet mulig. Jeg tror ikke jeg hadde vært så mye klokere med mer data. 

Avgjørende støtte

Han har fortsatt å jobbe med to nære støttespillere; Professor i Idrettsfysiologi Bent Rønnestad på Høgskolen i Lillehammer, og Petter Sørensen, som er lege på Olympiatoppen. 

– De har vært en enorm støtte for meg både før, under og etter sykdommen. De skulle nok helst sett at jeg brukte mer tall i treningen, men jeg vet at de har full forståelse for at jeg gjør det på denne måten. Det er ikke nødvendigvis slik at det skulle gå an å komme tilbake fra sykdommen med en kropp som skulle være mottakelig for trening. De er nok bare veldig glade for å se at jeg har kommet meg tilbake, og sammen prøver vi å holde beina på bakken selv om det har vært en positiv trend den siste tiden.

– Er det det du prøver på også? Holde beina litt på bakken? 

– Ja, egentlig. Nove Mesto var helt vanvittig. Det var en stor lettelse å komme tilbake, og kjenne at jeg hadde mye å kjøre med.

– Å være der en del år etter min første U23-seier - jeg følte at ringen ble slutta og jeg fikk satt et lite punktum.

– Nå er det tilbake i hverdagen, og det er ikke sånn at jeg tar av på noe som helst måte. 

Imponerende opphenting

Fra startposisjonen som nummer 125 helt bakerst i feltet, tok Petter starten med ro, og begynte å plukke plasser. 

Det gjorde han i et sånn tempo at han til slutt endte på 33. plass, og dermed beste nordmann. 

Og han gjorde det i løypa hvor han tok sin første verdenscupseier i U23. 

– Jeg stod egentlig helt bakerst, jeg hadde vel bare fem syklister bak meg. Feltet var veldig tett, så hver gang jeg prøvde å bevege meg fremover i starten, var det som å stikke hånda inn i et vepsebol. 

Løypa i Nove Mesto har fått skryt av både Petter og andre norske syklister, og etterhvert som rittet kom i gang, fant han åpninger. 

– Jeg hadde aldri helt oversikt over hvor mange jeg passerte. Man blir nok litt sånn i koma underveis i et ritt, jeg hadde hvertfall ikke helt oversikt. Jeg gikk på en blemme, jeg trodde bare vi skulle sykle seks runder, men så var det jo sju. Så når jeg kom ned mot mål og trodde jeg var ferdig, så jeg plutselig andre syklister på vei ut på ny runde.

Fra Nove Mesto gikk turen videre til Nilsbyen og Trondheim, og norgesmesterskapet. Fra før har Fagerhaug tre norgesmestertitler bak seg. 

Petter endte rett utenfor pallen i rundbanerittet, og i kortbanerittet på søndag tok han gullmedalje.

– Det er første NM siden jeg sluttet å konkurrere. Det å sykle NM og være rett utenfor pallen på rundbane, og så komme på pallen i kortbane det….det var vanvittig deilig.

– Å få kjenne på det å sykle fort igjen, og føle seg sterk. Det er… det er starten på et nytt kapittel. 

Når Terrengsykkel snakker med Petter på telefonen er det fortsatt bare slutten av mai, og han er på vei ut på dagens treningsøkt.  

Sesongen er bare så vidt i gang. 

– Jeg har ikke spikret en konkret plan for øyeblikket, jeg sitter her og finner ut av ting. Jeg skal bruke litt tid på å finne ut hvor mange ritt jeg skal sykle, og hvordan treningsperiodene skal bli. 

– Men flere ritt blir det?

– Jeg skal sykle flere ritt. 

– Det blir nok en god sommer og høst, tror jeg.