I et intervju på Terrengsykkel forteller Petter Fagerhaug en tung historie om en forrykende karriere som strandet i sykdom og en såkalt «smell».
Landslagssjef Eddy Knudsen Storsæter har fulgt Petter Fagerhaug lenge.
Han forteller om en ung utøver han møtte som hadde overtenning på å bli god.
– Vi har hatt veldig god kontakt i alle år, så sånn sett er ikke det han deler intervjuet nytt for meg. Jeg møtte han første gang i 2013 eller 2014, og det er som han forteller selv, han hadde overtenning, det var nesten litt galskap. Jeg prøvde å bremse og roe han ned, men det er noe med at man av og til må erfare det som formidles, før man skjønner det.
– Hva vil du trekke fram som viktig i intervjuet?
– Helheten er det viktigste. Det er viktig å alltid ha en hobby som opptar deg ved siden av syklinga. Om det er gitar eller sjakk eller hva som helst. Når man er ung og sykler på et sånt nivå tar nesten skole og trening all tid. Det kan bli så seriøst at det nesten går galskap i det. Jeg prøver å oppfordre utøverne til å sett av tid til å gjøre andre ting.
Jeg sitter med en følelse av «kunne vi gjort noe annerledes?»
– Hvordan skjer denne oppfølgingen? Er det på én til en-nivå, eller i grupper?
– Det er begge deler. Jeg prøver alltid å spørre utøverne hvordan de har det ellers. Trening og konkurranse er én ting, men hvordan har du det som menneske? De som lykkes i idrett har ofte en plan for den biten – å ha det bra med seg selv. Jeg tror nok at alle vi som var rundt han kunne vært flinkere til å sette ned foten. Skjerpe det litt, i den forstand at man får beskjed om å sette bort sykkelen og dra på kino. Jeg sitter med en følelse av «kunne vi gjort noe annerledes?» når utøvere får det så tøft. Det er ikke det at jeg skammer meg, men litt mer at jeg er forbanna over at jeg ikke fikk det til.
– Petter peker på utfordringer rundt ernæring og vekt i sykkelmiljøet. Dette har det vært stort fokus på i flere idretter den siste tiden – kan du si noe om hvordan dere jobber med dette på landslaget?
– Det er nok som i en del andre idretter. På World Cup-delen av landslaget er det bra oppfølging, med oppfølging av ernæringsfysiolog og lege. Vi hadde foredrag med ernæringsfysiolog senest nå i januar med alle de 26 rytterne på landslaget. Det er tynt, men det er hvertfall noe. Men på klubbnivå er det nok et tynnere opplegg. På skoler som NTG og Wang er det yngre utøvere som får oppfølgning, men det blir jo ikke skreddersøm på det eller så tett oppfølging som man kanskje alltid skulle ønske. I vår idrett er vekt en prestasjonsfaktor, helt opplagt.
Den største utfordringen jeg ser er at foreldre blir stressa på at resultatene skal komme fort
– Hva er ditt budskap til ivrige foreldre som har barn og unge som satser?
– Skal du bli god, så må du ha ivrige foreldre, som kjører deg rundt og støter deg. Men den største utfordringen jeg ser er at foreldre blir stressa på at resultatene skal komme fort. Noen er mer opptatt av resultatene enn prosessen. Jeg er jo far til tre gutter selv, og det var ikke resultatene vi hadde fokus på. Det viktigere at man trives med det man driver med, og har fokus på det lange løpet hvis man skal bli bedre.
– Hva slags dialog eller oppfølging har du og landslaget med Petter nå framover?
– Det er den medmenneskelige kontakten, som vi har hatt hele veien. Vi har invitert han med på aktiviteter for å vise at vi bryr oss. Han var med på samling i Spania nå nylig, det fungerte utrolig bra, han begynner endelig å tåle trening bra igjen. Nå har han tett oppfølging med legen, og vi har en veldig god dialog på det. Det vil bli Petter som tar større ansvar etterhvert, han får stort eieransvar for det, akkurat som han har ønsket.
