Petter Fagerhaug og comebacket på terrengsykkelen

– På en god dag har jeg sittet og stirret i veggen, på en dårlig dag har jeg stirret i taket. 

Petter Fagerhaug stirrer verken i veggen eller taket nå, men sitter ved spisebordet. Leiligheten ligger med utsikt høyt over Lillehammer og mye av det fineste sykkelterrenget i Norge. Men Petter Fagerhaug har knapt vært på sykkelen på over to år.  

I inngangen til 2019 pekte alle pilene oppover for Petter Fagerhaug.

Han var en av de mest lovende mannlige terrengsyklistene i Norge på over 20 år.

Han hadde gjort alle de tilsynelatende riktige tingene en norsk terrengsyklist med ambisjoner kan gjøre; skolegang på NTG på Lillehammer, fast plass på landslaget,  en seier i verdenscup U23 som toppnotering.

I 2018 vant han U23-verdenscupen sammenlagt. Prestasjonene ble lagt merke til, og så kom den oppsiktsvekkende proffkontrakten på tampen av 2018 med Correndon Circus, samme lag som sykkelvirtuosen Mathieu Van der Poel den gang syklet på. 

Så ble han borte. 

Våren 2019:

Fagerhaug slet etter den første verdenscupstarten. Treningen stoppet opp, og det samme gjorde sykling med startnummer. 

Så kom diagnosen: Kyssesyke. 

Han ble friskmeldt i september 2019. 

– Ut fra blodprøvene trodde både legene og jeg at det var ok. Jeg var supertent på å sette meg på sykkelen igjen. Så kjente jeg at det stemte ikke helt, men tenkte ikke mye over det. Jeg var nok såppas møkk lei situasjonen, at jeg ville bare komme meg i gang. 

Med friskmelding og en god dose utålmodighet begynte han treningsarbeidet igjen. Men etter kort tid var det full stopp – igjen. 

– Til slutt var det bare flatt batteri. Det er først nå når jeg er ovenpå igjen, at jeg skjønner hvordan det skal være. Det har gått i lang tid, og jeg har vært i så dårlig slag at det har vært vanskelig å skjønne seg selv og min egen situasjon. Jeg har vært tom for krefter, samtidig som viruset har skapt en uro som gjorde at jeg ikke klarte å slappe av. Jeg har vært veldig anspent. 

Når Terrengsykkel treffer Petter hjemme på Lillehammer er det over to år siden våren hvor alt stoppet opp. 

– Hva har du lært av disse årene?

– Da kommer vi  inn på hele toppidrettssatsinga, hva det har vært i så mange år og hva det skal være videre. Personlig, for meg. Folk har sagt «det må være så kjipt», men det har egentlig vært godt å få en fot i bakken. Å komme seg ut av toppidrettsbobla jeg har levd i, og regimet jeg har satt opp. Regimet har gitt mye bra sportslige resultater, det har vært en sportslig opptur. Men det har ikke helt skjedd på mine premisser, eller personlige verdier, sier Fagerhaug.

For Fagerhaug var det en markant overgang å begynne på NTG.

Som ung og motivert utøver er det lett at en del av disse idealene går i huet på en.

– Fram til videregående var jeg på sykkeltur ofte og høydepunktet var å stoppe på mækkern og fylle baklomma med burgere. Å gå fra det til å kjøre et strukturert treningsopplegg er jo en overgang. Og det dro jeg i en ekstrem retning etterhvert. Jeg tror utvilsomt at det er en jobb som må legges ned, men at den kan gjøres på mange måter. Hver og en har sin unike måte, og man må beholde gleden og kameratskapet, og samholdet. Det er lett å bli veldig ivrig. Så tror man at man må trene sånn og sånn, og spise sånn og sånn... Jeg vet ikke hvor mye vi skal snakke om kroppsvekt, det er jo utvilsomt en ting i sykling. Som ung og motivert utøver er det lett at en del av disse idealene går i huet på en. Det blir skummelt. 

– Er det ikke lett å bli ekstrem når tallene er så nådeløse?

– Tallene er sjukt skumle. Det er så lett, for det er så målbart. Og hvertfall hvis du kjemper om å slå gjennom internasjonalt. Da kan man se på computeren hver eneste dag, hvor nærme du var verdenstoppnivået. Heldigvis er terrengsykling så utrolig mye mer enn de tallene. Det er så mye mer du må beherske. Det kan være vanskelig å forstå. Du kan trå så mye watt du bare vil, men når du setter deg på terrengsykkelen må du treffe på girene, klare å finne flyten, kjøre billig, og legge ned små kick på de rette stedene. Om du har så mange watt per kilo i ti minutter, det har ikke en pøkk å si i ett rundbaneritt. Eller, det har noe å si, men det er ikke det eneste. Man glemmer fort det mentale oppi det hele. Trivsel er viktigere enn watt per kilo for å prestere.

– For meg har det vært en del sider som har vært for drøye på trening, på kosthold, livsstil, og hele pakka. Den strikken begynte å tynes allerede før jeg ble sjuk. Så kom sjukdommen og smellen.

Det har skapt veldig mye hodebry for legen min i Olympiatoppen.

Etter den falske friskmeldingen høsten 2019 begynte en prosess med å finne ut hvor problemet lå for Petter. 

– Jeg tror at kroppen kapitulerte. Og slik har det egentlig vært fram til nå. Det har vært vanskelig å se det. «Nå går det bedre» har jeg sagt flere ganger, selv om det har vært små forskjeller. Null energi og masse stress i kroppen. Vi har ikke visst hva det har vært for noe. Vi har vært innom alt mulig rart av hypoteser, og jeg har blitt undersøkt i hue og rævva. En periode trodde vi kanskje det var utbrenthet, siden jeg hadde mange av de symptomene. Jeg har hatt store problemer med å sove, det har vært utrolig slitsomt. Jeg tror jeg skjønner veldig godt nå hvordan det er å være ME-syk, kan du si. Det har skapt veldig mye hodebry for legen min i Olympiatoppen. Hadde det ikke vært for han, er jeg litt redd for hvordan ting hadde sett ut.

Etter x antall prøver over lang tid kom Fagerhaug og Olympiatoppen i kontakt med infeksjonsleger på Rikshospitalet i Oslo.

– Mellom dødssyke pasienter syntes legene denne casen virket interessant, og vi fikk tilgang på blodprøvetaking- og analyser der. De så plutselig at det fortsatt var en mengde kyssesyke-virus igjen i blodet. Det var veldig lavt, men det var det som skapte trøbbel. Det var så små mengder at man ikke klarer å registrere dem med helt vanlige blodprøver, sier Fagerhaug.

Så hva bruker man tre år med sykdom og lite aktivitet på?

Petter peker på stor bokhylle. 

– Det var ikke så mange bøker i den hylla før jeg ble sjuk. Og jeg har tatt opp fag fra videregående. Jeg har pint meg gjennom det, men har vært for å ha noe å gjøre, og ikke råtne. Det har vært ålreit. 

«Løpe eller dø», av Killian Jornet. «Start with Why» av Simon Sinek. George Orwells «1984» og Hararis «Sapiens». Klatreførere og bøker om «How to achieve happiness».

Det er nok av tunge bøker og store tanker i hylla, men det er Stein P. Aasheims biografi om Vegard Ulvang Petter Fagerhaug drar fram og legger på bordet. 

– Det er mange som er flinke i Excelark, det er alltid godt å få fasitsvar, men han typen her, han er et forbilde, sier Petter og peker på forsidebildet hvor Ulvang sitter på en hest i fullt turutstyr med stor sekk og ski stroppet på ryggen. 

– Hvorfor?

– Du ser jo.. dette bildet tror jeg var rett før et OL-gull. Han har vært på masse turer, gjort mye som han har fått mye motstand for, men prestert som rakker’n. Han elsker å være ute i naturen, det viktigste budskapet hans er å ha det morsomt ute. Han er en type som inspirerer mye for retningen min framover. 

– Jeg ser flere turbilder enn treningsbilder her.

– Hehe ... Det er det her som blir en retningsveileder for meg. Etter en sesong tok han en tur over Grønland, og mista 12 kilo, så var det rett til Hawaii etterpå på en sponsorsamling. Han har vært mye på Finnmarksvidda, padla kajakk og stått på. Og fått tid til litt større ekspedisjoner. 

– Dette har betydd mye for deg?

– Ja, veldig. Folk har ulike gleder, men man må ta vare på gledene sine. Det gir jo motivasjon. Og motivasjon er viktigere enn trening. Ser du i hyllene, så har du svaret.

Siden januar 2021 har det sett lysere ut for Petter.

Nye prøver i april 2021 viste at det ikke var igjen kyssesykevirus i kroppen. Men han er ennå ikke tilbake der han var, og langt unna å være i full trening.

Aktivitetsnivået har vært så lavt som gåturer i nabolaget, men han har gradvis begynt å prøve seg fram, og har vært på fjellturer på opptil flere timer. 

– Hvordan skal du forholde deg til å sykle igjen nå? 

– Nyte reisen, skape opplevelser og minner, og gjøre de tingene jeg synes er gøy. Bruke tid på turer i fjellet til fots, ski, sykkel, klatre, og jeg har fått opp øya for elvekajakk. At hele livsstilen innebærer at jeg bruker mer tid også på de tingene. 

Det må være høyt tempo, men jeg må nyte mer

– Hvordan skal du forholde deg til de nådeløse tallene?

– Så lenge det å sykle verdenscuper står på agendaen min, nytter det ikke å dra på grønlandsekspedisjon i mai. Men jeg skal ha drypp av flere ting inn i toppidrettslivet. Jeg må finne mer tilbake til tingene jeg alltid har syntes har vært gøy. Samtidig som det skal sykles noen intervaller. Jeg kan si det sånn; det må være høyt tempo, men jeg må nyte mer. Det bunner ut i hva toppidrett skal være. Slik jeg ser på det nå, tror jeg det er mulig å prestere på et veldig høyt nivå, men at man gjør en del sprell på veien. 

– Er det et kontrollspørsmål man kan stille seg eller barna sine, dersom de vil satse?

– I det siste intervjuet jeg hadde i Terrengsykkel før alt dette, sa jeg vel «så lenge det er gøy». Det var mye som var gøy. Men så var toppidrettslivet mitt innenfor rammer jeg skjønte jeg at jeg ikke ville leve i. Det er skummelt når man har så mye motivasjon, at man ser seg blind på alt mulig rart. Støtteapparatet ønsker jo å legge til rette for at utøvere når målene sine. Men man skal være så utrolig bevisst på hvilke signaler man gir. Det gjelder hele miljøet rundt syklinga. Når man møter på folk som driver med sykling, er det ikke rent sjelden man får slengt de kommentarene mot seg «nå ser du tynn ut i kjakan». For unge så skaper det noen bilder som ikke er bra å ta med seg, det skjer noe i underbevisstheten. Mitt beste råd er å bare finne noen som kjenner deg virkelig godt og som tar vare på deg. Som veit hvem du er og hva du står for, og kan veilede i riktig retning. Jeg har bare hatt så lyst, så trua, og glemt litt hvem denne gutten er oppi det hele. Om det hadde vært mulig å dytte meg i en annen retning? Det tror jeg faktisk ikke, det måtte en smell til. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har hatt foreldre som har stått og dytta meg i en eller annen retning, de har alltid backet meg. Å skape noe selv, stå i det selv, og bane sin egen vei. Jeg har dratt strikken litt for langt, gått på en smell og gjort noen erfaringer. 

Comeback?

– Du har vært «ute» i nesten tre år. Tiden går fort i toppidrett, hvordan har du ikke blitt mer stresset av å stå på sidelinjen?

– Det er nok de erfaringene som er gull verdt. Og jeg tror det var suksessoppskrifta inn mot 2019.  Rett før jeg ble sjuk, begynte jeg å gi litt mer blaffen. Jeg satt i Sør-Afrika og bygde sandslott og gikk på slakkline og hoppa trampoline mellom etappene i Cape Epic. Treningsmessig var det ikke store forandringer, men et stort steg at jeg klarte å slappe mer av. Jeg ser at de mentale tingene har mye å si for prestasjon. To år med sjukdom anbefales. Det gir deg noen erfaringer som du ikke får ved å sykle og jage topplasseringer år ut og år inn. 

– Nå skal du prøve å sykle litt mer, blir det å ta det helt som det kommer, eller har du en konkret tidsplan? 

– Umulig å si rett og slett. Ta 2022 som opptrening og være tilbake igjen i 2023, det er et håp. Får jeg til det, er jeg veldig fornøyd. 

– Fremover nå, hva er dealen med laget, forbundet? Har du en plan?

– Ja, jeg har en delvis plan. Men ingen kontrakt med laget lenger. Ute derfra. Og landslaget støtter meg. Når jeg er tilbake i trening så er jeg inne i varmen. Jeg stabler på plass personlige sponsorer og er i ferd med å få spikret et opplegg. Det er nok det som vil være en base fram til 2024. 

– 2024 ... det høres ut som du har en plan?

– Nå handler det om at jeg må få kroppen opp å kjøre. Jeg må bare smøre meg med tålmodighet. 2024 er et fint perspektiv, da kan jeg begynne å trene og få tenning. Så fort den kommer, tror jeg ikke veien er så lang tilbake. Det å være herre i egen satsing tror jeg er viktig slik situasjonen er nå. Ha friheten til å både kunne være syklist, men også la mennesket få vokse og finne retningen sin. 

– 2024 er et OL-år? 

– Hehe, så klart er det et OL ... OL har aldri vært noen stor motivasjon, men det vil jo være det naturlige høydepunktet. Om det er verdenscup eller OL er ikke så nøye for meg. 

– Holder du tanken åpen for at dette også kanskje ikke går? Slipper du den tanken innpå deg, eller er det uaktuelt?

– Det er lett å tenke «kommer kroppen noen gang til å bli bra?» Det tror jeg alle som har vært i en sånn situasjon spør seg om. Men så kjenner jeg at når kroppen lystrer og tenker, shit det er håp. 

– Hva er målet nå? Bli like god? Er det en følelse du jakter, eller sammenlagtplassering?

– Jeg gleder meg til å jobbe for å bli bedre. Men ikke bare innenfor rammene hvor jeg sitter og banker på rulla i kjelleren fra oktober til mars. Gleden av å sykle fort, og være i god form er der, men veien vil være litt annerledes. Når kroppen er klar og jeg kan sette meg på sykkelen igjen ... med litt trening vil jeg være ganske lett antennelig. Jeg tror de erfaringene jeg tar med meg tilsvarer ganske mange watt.