Petter Fagerhug sliter med sykdom: – Jeg kan godt forstå at kyssesyken ødelegger mange idrettsliv

Les også portrettintervjuet vi gjorde med den sympatiske terrengsyklisten i 2019. 

Du var syk store deler av sesongen 2019: Hvordan er det med deg nå?
– Jeg er fortsatt ikke tilbake i trening etter kyssesyken. Kroppen fikk seg en real omgang i løpet av sommeren, men jeg ble friskmeldt allerede i september. Da begynte jeg med veldig lett trening, og holdt på med det i to måneders tid, før jeg fikk et tilbakefall i slutten av oktober. Helt siden da har kroppen vært ute av spill igjen, men heldigvis kan jeg endelig se lys i enden av tunnelen nå. Det er utrolig digg.

Hvilke ambisjoner har du for 2020?
– Å komme meg tilbake i slag, og ha det gøy på og av sykkelen. At kyssesyken skulle sitte i så lenge hadde jeg ikke trodd, derfor har jeg etterhvert innsett at 2020 vil handle om opptrening. Det har vært rart hvor lite kroppen tåler etter en slik runde når den er i høyspenn og forsøker å reparere seg selv. Bare gåturer på en time har vært nok til å slå meg ut. 

Tror du at du vil klare å komme tilbake til det nivået du hadde før du ble sjuk?
– Det var en overraskende god følelse jeg satt med da jeg syklet den første rulleøkta i slutten av februar, så kroppen har ikke helt glemt hva sykling er. Hvor lang tid det vil ta å komme tilbake på gammelt nivå, er vanskelig å si. I 2020 vil fokus være å bygge seg opp og bli klar til å trene godt igjen. Jeg tror det skal være mulig å stille til start på Cape Epic i 2021 og være tilbake i slag, og helst litt bedre. Det er i alle fall et mål.

Hvor langt er det dit fra der du er nå?
– Et godt stykke. Siste onsdag i februar ble første sykkeløkt gjennomført: 30 minutter på rulla og under 100w i snitt. Det gikk overraskende bra, og det var helt utrolig digg med 30 minutter på rulla.

«Bare gåturer på en time har vært nok til å slå meg ut»

For å gå litt tilbake i tid, når oppdaget du at du hadde kyssesyken, og hvordan merket du det?
– Etter å ha startet fjorårssesongen med å sykle firedagersrittet Costa Blanca Bike Race i Spania i månedsskiftet januar-februar, bar det videre til det åtte dager lange etapperittet Cape Epic i Sør-Afrika mars. Etter Cape Epic ble det en liten hvileperiode hjemme, før jeg dro i gang med oppkjøring til verdenscupen i slutten av mai. Etter seks-syv uker med et temmelig hissig treningsopplegg, var det til slutt ganske tamt det jeg leverte da jeg ankom verdenscupen i Albstadt i Tyskland og deretter i Nove Mesto i Tsjekkia i slutten av mai. Etter de rittene bar det hjem, og kroppen sa fort i fra om at nå trengs det hvile: jeg ble syk. Til å begynne med hadde jeg en bakteriell infeksjon, men så slo kyssesyken ut. 

Hvor lenge hadde du følt deg dårlig eller «ikke i form» før du fant ut at du hadde kyssesyken?  
– I oppkjøringen til verdenscuprundene i Albstadt og Nove Mesto var jeg som nevnt hissig på grøten. Men signalene fra kroppen om å roe ned ble overdøvet av motivasjon. Det førte til at rittet i Albstadt ble beintøft, jeg fikk meg en lærepenge, men kroppen skrek etter hvile. Videre bar det til Nove Mesto, og da var jeg slakt. En times rolig sykkeltur var ganske tøft. Jeg husker jeg sa til team manageren et par dager før rittet: «jeg tror pokker’n ikke jeg klarer å stille til start i helga». Da fikk han seg en latterkule, og trodde jeg prøvde meg på en dårlig spøk. Men på smått mirakuløst vis fikk jeg et ålreit løp den helga. I ettertid ser jeg at jeg skulle stått over. Så reiste jeg hjem til Norge og jeg ble syk, men kyssesykeprøvene slo først ut en måned senere.

Hva opplevde du som det vanskeligste i sjukdomsperioden?
– Det har vært seigt. Å våkne med to kokosnøtter i en hals av piggtråd og hovne øyelokk som knapt lar seg åpne, er bokstavelig talt til å sette morrakaffen i halsen av. Akkurat den fasen sto bare på noen uker. Det siste halvåret har i mer eller mindre grad bestått av lite søvn, dårlig konsentrasjon, lav tiltakslyst og mye tid på sofaen. Det er et stykke unna livet som toppidrettsutøver, men det har også gitt nyttig lærdom, for det er jo ikke helt sunt når ting går veien i lang tid, slik det har vært for meg sportslig sett fram til nå. Tidligere har jeg sluppet billig unna sykdom. Å få kyssesyken har åpnet øya mine for hvor heldig man er når man kan drive med idrett og har en kropp som tåler det den tåler. Det har gitt meg litt forståelse for hva motgang innebærer, og ikke minst mye mer sympati og respekt for andre som sliter med sykdom og skader. At Tobias Johannsen har slitt med vond knær i lang tid, og at Erik Hægstad også fikk kyssesyken, er kjipt. Men jeg håper vi kommer sterkt tilbake alle sammen om ikke lenge.

I ritt sykler Petter Fagerhaug på en Canyon Lux - den har vi tatt en nærmere titt på. 

Føler du at det er ting du burde gjort annerledes?
– Jeg kan godt forstå at kyssesyken ødelegger mange idrettsliv. Selv med et godt apparat rundt meg, har jeg likevel tøyd strikken et hakk for langt, gang etter gang. Og aldri blitt klokere av skade. Jeg har vært slapp og sliten og ligget på sofaen noen dager, og så kvikna til og begynt å være i aktivitet. Da har jeg kanskje hatt fire-fem dager med gåturer på en times tid, eller noen minutter i klatreveggen. Men bare det har vært for mye, og jeg har endt rett på sofaen igjen. Hadde jeg klart å bruke hodet og roet ned litt på aktiviteten for å sørge for stabilitet, så ville nok sykdomsavbrekket vært triveligere. Derfor er mantra i slike situasjoner å å ta det helt ekstremt rolig, trappe opp veldig gradvis med mål om stabilitet, og bruke tid på andre ting enn sykkel. Det skulle jeg forstått mer av da jeg ble syk.

Har det vært noen lyspunkter underveis, utover dyrekjøpte erfaringer?
– Uten lege Petter Sørensen, og flere i helseavdelingen hos Olympiatoppen, ville en kjip sykdom vært enda kjipere. De har gjort sitt beste for å holde meg i øra når jeg ikke har klart det selv. I tillegg har laget mitt, Alpecin-Fenix vært støttende hele veien. En slik medmenneskelighet hadde jeg ikke forventet i proffverden. Det var en stor positiv overraskelse.