Har distansert seg fra «sirkuset»: – Lei av alt hysteriet

Vestavik har syklet mange steder i verden de siste årene. I 2024 var han i Chile for både Red Bulls «Anytime» og «hans egen Sandscape Eternal». Alaska har imidlertid lenge vært et sted 26-åringen har sett mot.

Men å gjøre det var ikke noe som var planlagt lenge i forveien.

– Jeg tror det var sånn to uker før. Vi sa bare «Ok, dette gjør vi», sier Vestavik lattermildt.

Og til tross for at han like før avreise fikk beskjed om at han måtte operere ryggen, fløy Vestavik og gjengen i Blur Media til Anchorage i juli i fjor sommer. Og deretter «et par timer ut i fjellheimen derfra, til en lodge».

– Jeg vet jeg faktisk ikke [hvor vi var]. Vi bare fløy ut. Så liksom mer på farger på fjellet og sånn enn å tenke på hvor vi var.

– Hva var det som gjorde at det i utgangspunktet ble Alaska?

– Jeg synes Chile var veldig kult, men jeg liker mer det nordiske. Så det føles mer som hjemme å være i Alaska. Så har det alltid vært det kuleste stedet i ski- og snowboardfilmer når jeg vokste opp. Og det er det jo fortsatt. Så å få sykle der hadde vært helt sjukt, ikke sant? Alaska har alltid vært veldig inspirerende for meg, men det er ikke før det siste året det virkelig har gått opp til meg at jeg kan sykle der.

Etter å ha bestemt seg for at de skulle dra, tok Vestavik kontakt med noen lokale ski- og sykkelguider han hadde fulgt på Instagram i noen år, fikk dem til å fly ut og ta litt bilder i området, mens Vestavik satt hjemme og studerte Google Maps.

– Det så jo veldig kult ut, men vi ante jo ikke om det ville gå, for ingen andre hadde jo syklet der før. Så det å sitte igjen med så mye footage vi har nå, 23 minutter med film, hadde vi liksom ikke ... Altså, man kunne jo drømme om det, men vi reiste jo til noe veldig ukjent, så det var vanskelig å planlegge også.

Ny tilnærming

I filmen er det flere steder og renner Vestavik sykler, som like godt kunne vært kjørt på ski.

Mysen-mannen trekker frem ski- og brettkjørere som Tanner Hall og Travis Rice som inspirasjonskilder gjennom årene.

Og skikjøring hadde han i bakhodet når de speidet etter steder å sykle.

– Det er veldig væravhengig der ute. Det blåser, er tåke, og vi visste ikke hvor mange sjanser vi fikk. Så jeg valgte å bare sykle linjene én gang, i stedet for å sykle dem flere ganger for å få best mulig shots.

– Er det første gangen du har skutt på den måten, med å bare sykle en linje en gang?

– Ja. Jeg gjorde det litt i «Anytime», men det er litt den der ski-tilnærmingen, da. Det er liksom noe med det ene sporet du ser der, som jeg syns er så kult, at du har liksom bare den ene sjansen.

RENNER: Her er det nok mange skikjørere som også kan se for seg å droppe utfor. Foto: Ale Di Lullo / Red Bull Content Pool

Foto: Ale Di Lullo / Red Bull Content Pool

Foto: Ale Di Lullo / Red Bull Content Pool

– Tenkte du på akkurat det, når du valgte de linjene du ville ta? At det her ser ut som noe som kunne vært kjørt på ski?

– Ja ja, det er jo helt klart inspirert av ski og snowboard. Jeg ser mye mer på ski og snowboard enn jeg ser på sykling. For meg så ser det jo litt ut som ting jeg har sett i skifilmer og sånt. Når jeg flyr i helikopter, så er det jo sånne ting jeg ser. Da er det noen i meg som bare vil sykle ned der.

Mer ekstremt enn Chile

Da de ankom Anchorage, fikk de en dårlig start på oppholdet. Alt av kamerautstyr og sykler dukket ikke opp. Med strålende vær ved ankomst, fryktet de at de vanligvis skiftende værforholdene kunne gjøre at de mistet vinduet sitt til å filme.

– Vi brukte de dagene til å fly og scoute. Egentlig hadde vi tenkt å reise rett inn og sykle. Men jeg tror det hjalp oss veldig, for da syklene kom, hadde vi en liten plan på hvor vi hadde lyst til å dra.

– Men det er veldig vanskelig å planlegge der. Det er så skiftende vær og veldig mye vind. Det er egentlig hovedgreia. Når du står opp må du egentlig bare se hvor du kan fly.

Han forteller at det hele ble veldig intenst. Man må alltid være på, sjekke været og se hvor du kan fly.

– Og når du er på vei fra en linje til en annen, ser du jo også konstant ut av vinduet for å se om du finner noe nytt. Du er alltid søkende. Så det er jævlig kult, men du blir ganske sliten etter et par uker med det.

– Og hvordan er det å gå fra helikopteret til å faktisk stå der på toppen. Det er jo litt forskjellige perspektiver man ser det fra?

– Det å skjønne perspektiv fra helikopter er noe jeg fortsatt kan lære veldig mer av. I starten så ser jo alt perfekt ut, men så begynner du å fly litt sånn nærmere, og så tenker du «ok, kanskje det droppet der er 4 meter høyt?» Og så lander du og så er det egentlig 20 meter høyt. Det er litt mindfuck, for du har ikke noe i sammenligne med. I skogen bruker man gjerne folk eller trær, mens det er veldig vanskelig å skjønne hvor stor en stein er.

– Hvordan var den syklingen i Alaska sammenlignet med Chile og andre ting du har gjort tidligere?

– Jeg vil si jeg fant bedre linjer i Alaska. Og mye av det er nok også fordi jeg har lært bedre det med perspektiv og å se ting fra helikopter. Lært mer hva jeg skal se etter og hva man skal velge å bruke tid på da.

– I Chile så var det mye som var helt likt, mens i Alaska så var det veldig mye forskjellige jordfarger. Som også gjør det vanskeligere på en måte, for du må lære alle de fargene. Men noe av den jorda jeg fant, er noe av den beste jorda jeg har syklet.

– Hvor ekstremt var Alaska sammenlignet med Chile da?

– Jeg vil si Alaska var mer ekstremt. Men det handler også om hvordan det ser ut. Jeg synes alt ser mye mer dramatisk ut. Og det at det er så skiftende vær. At det er bjørner som sleper rundt der. Vi så masse grizzlybjørn.

– Syklingen var nok mer gnarly i Alaska. Det var det jeg var på utkikk etter – å finne mer terreng. Fordi høy hastighet og store dropp, det har man jo sett mye av, og det er gøy det, men jeg følte jeg dro dit for å finne det unike terrenget. Fordi sånne raske, store facer som vi kjørte i Chile, det så vi masse av i Alaska også, men vi valgte å ikke kjøre det.

Les også

Klar for nye prosjekter: – Er på et jævlig bra sted

2024 ble et intenst og svært innholdsrikt år for Brage Vestavik med filmer og ryggoperasjon. I 2025 har han allerede flere prosjekter i lupen.

Om risikoen og å «lure langs linja»

Man kan trygt si at syklingen Vestavik gjør i Alaska er helt på grensen. Stupbratte fjell med små marginer, skiftende underlag og steiner på størrelse med håndballer, som løsner og som kommer susende forbi ham.

På et tidspunkt i filmen går det også galt. Vestavik gjør et dropp, men etter landingen stuper over styret og ruller voldsomt nedover fjellsiden.

– Det gikk faktisk helt fint. Jeg var heldig med å ikke treffe noen store steiner. Noen ganger så er fart din venn. Jeg rullet som jeg vanligvis gjør, og så var jeg heldig da. Men jeg tror det som skjedde var at jeg begynte å bli litt for komfortabel. Det var en av de siste dagene, så jeg var kanskje litt mindre redd.

– Jeg hadde lagt en liten plan for hva jeg skulle gjøre, som var å egentlig bare dempe droppet. Det var på slutten av en linje. Og så var jeg så stoka for at jeg klarte linja, så jeg valgte å dra litt mer opp på det droppet, fordi jeg følte meg så bra. Og da sank jeg litt sammen da jeg landet. Det var også mykere der enn jeg trodde.

– Det var en påminnelse om at du ikke kan begynne å leke deg for mye i de fjellene. Det var bra det skjedde der og at det gikk fint, slik at man ikke, ja, fucker opp på noe enda farligere.

– Hva er følelsen du sitter igjen med etter et sånt uhell da?

– Det føles nesten som om fjellet har akseptert meg, haha.

– Men kjenner du på en frykt neste gang du setter utfor, eller glemmer du det fort?

– Nei, ikke det hele tatt. Fordi jeg føler jeg er så bevisst på alt som skjer. Så til og med når jeg krasjer, når jeg lander der, så skjønner jeg alt som skjer. Jeg vet hva jeg har gjort feil, jeg vet hvorfor det skjedde. Jeg vet at nå flyr jeg en gang, nå må jeg ta en hånd foran og sånn, nå skal jeg rulle rundt en gang til, ok, ok, jeg ruller en gang til, så lander du, og så stopper du. Hadde det skjedd helt uventet, og jeg ikke hadde forstått noen ting, ville jeg kanskje blitt litt reddere. Men jeg vet akkurat hva som skjedde, så jeg er like bevisst der som når det går bra.

– Dette er jo greier som åpenbart er helt på grensa. Hvordan reflekterer du liksom rundt muligheten for at det kan gå ordentlig ille?

– Det å lure langs den linja er jo det som gjør det så spennende. At du må være så sykt på, og det at det er så farlig gjør at jeg er enda mer fokusert. Så for meg er det nesten mer safe å sykle fem sånne heavy runs enn 30 runs i Hafjell, hvor man bare kjører bånn gass hver tur.

– Du er jo en av verdens beste freeridesyklister. Du lever av film og sosiale medier, men da er det kanskje lett for at det alltid blir en jakt etter å gjøre mer og mer ekstreme ting? Hvordan finner man balansen der?

– Det er litt morsomt, fordi for som du sier ... Når jeg hører at jeg lever av sosiale medier, lever av å lage film, så er jeg liksom wow, jeg gjør faktisk det. Men når jeg reiser på en sånn tur som den her, så tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Jeg tenker bare på den reisen, det å oppleve det, det å lage det jeg og Blur har lyst til å lage.

– Jeg tror det er det som gjør det så forfriskende og så interessant for meg, at jeg holder meg helt utenfor resten av sykkelverdenen, og resten av alt det der. Jeg møter ikke noen andre, snakker ikke med noen, det er liksom bare jeg og mine kompiser. Vi var der i tre uker, og så er det litt sånn når jeg skrur på telefonen igjen og kommer tilbake til verden, så bare «shit, jeg er egentlig en profesjonell syklist».

(saken fortsetter under videoen)

– Lei alt hysteriet

Da freeride-dokumentaren «Nothing's For Free» kom i 2023, var det flere som trakk frem Vestavik som den neste store i freeride. Allerede da, og siden, har Vestavik og Blur Medias filmer vunnet flere prestisjefylte priser.

I en kommentar da skrev mangeårig Terrengsykkel-journalist Kristoffer H. Kippernes om visjonæren Vestavik, og at han for lengst hadde skrevet seg inn i terrengsykkelhistorien.

Med nesten 400 000 følgere på Instagram og flere millioner visninger til sammen på YouTube og i sosiale medier, er mannen fra lille Mysen i Norge helt klart å regne som en sykkelstjerne.

– Du har jo hatt syklister som Josh Bender som var med å pushe grensene. Så har jo syklinger gått i mange forskjellige retninger siden den gang, men føler du liksom at du er i ferd med å stake ut en ny retning innenfor downhill?

– Det vet jeg ikke. Jeg gjør det egentlig bare mest for meg selv – selv om det kanskje høres litt egoistisk ut – så gjør jeg det for meg selv. Jeg liker egentlig ikke å ha det som et mål å prøve å gjøre noe nytt, å være først i verden eller prøve å endre noe. Det er ikke det som driver meg, det er mer det. Det er mer den følelsen det gir meg. Det å utføre et uttrykk.

– Jeg ser ikke på det som sport, på en måte. For meg så er det bare det samme som å stå på ski, som å male et bilde, som å synge, eller som å spille gitar. Jeg føler jeg får mer inspirasjon av å høre et kult gitarriff enn å se en syklist som prøver å være et eller annet. For meg handler det bare om det jeg digger å drive med. Så lenge jeg føler det er forfriskende, at vi gjør noe som føles riktig for meg, så har jeg lyst til å gjøre det for resten av livet.

– Det høres litt ut som du har fått et litt distansert forhold til alt annet som skjer i sykkelverdenen, er det riktig?

– Ja, helt klart. Jeg er ikke noe særlig fan av det. Det var et punkt for noen år siden hvor jeg tenkte, det her er egentlig ikke noe ... Jeg elsker å sykle, og for meg så har syklingen alltid vært en så personlig greie, så jeg bare følte jeg hadde fått nok av det sirkuset. Jeg føler jo mindre jeg trenger å ha med det å gjøre, jo bedre har jeg det, jo bedre sykler jeg og jo bedre idéer får jeg.

– Så ja, bare litt lei av alt det. Alt det hysteriet, og alle som prøver å være etter eller annet.

– Og da handler det om sånn den moderne verden er blitt, med å være kul på Insta og lage kule edits?

– Det må alltid være en custom-farget sykkel, alltid masse nytt kit og alltid masse nye deler. Det er sikkert kult og jeg skjønner at det er en industri som må gå rundt, men det er liksom ikke sykling for meg.

– Det er jo helt klart mange som følger deg, og som helt sikkert har deg som forbilde. Hva tenker du om å ha den rollen?

– Det er kjempekult! Jeg prøver ikke å tenke så alt for mye på det. Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å inspirere til noe som er dumt heller, men jeg husker jo selv når jeg var liten hvor viktig det var å se opp til noen, så hvis noen kan føle at de får en sånn inspirasjon ut av det, synes jeg det er dritkult.

– Sykling har alltid vært en veldig personlig greie fra jeg var liten. Jeg sleit alltid med å holde fokus på skolen, med å sove og jeg hadde så mye energi, så for meg var sykling en escape for å få ut all energien. Mamma lot meg sykle en halvtime mellom forskjellige lekser, og hvis jeg kan inspirere kids som også sliter med hva enn det måtte være, til å ville sykle, så synes jeg det kanskje er det kuleste.

Filmen kan sees på YouTube fra kl. 20.30 torsdag kveld.

Denne saken er skrevet av

Knut Andreas Lone

Journalist

Knut skriver om det norske sti- og sykkelmiljøet, folk og profiler, og ritt både innenlands og utenlands. Har du tips til en sak Knut bør skrive? Send ham gjerne en e-post!