Nino Schurter har egenhendig gjort rundbaneritt kult igjen.

Han er ekstremt sterk oppover, den råeste rittsyklisten nedover og har attpåtil overskudd til å underholde publikum. Fra OL-rittet i Rio finnes det et videoklipp der Nino slenger sykkelen kontrollert og stilfullt sideveis over et hopp, noen sekunder før landeveissportens superstjerne Peter Sagan kløner det til på det samme hoppet.  

– Folk lurer kanskje på hvorfor jeg gjør det i viktige konkurranser. Mitt svar er ganske enkelt at jeg liker å vise fram en leken type sykling, og en whip er rette måten å gjøre det på. Rundbane er ganske strikt og seriøst som gren, og jeg mener vi må vise fram at sporten kan være morsom også, sier Nino Schurter. 

Han har klart kunststykket å være regnet som best og kulest på en gang. Oftest er det utøvere som ikke når helt til topps som har den rollen, gjerne fordi de shower ekstra for publikum og gjør seg ekstra tilgjengelig for fansen. Schurter har klart å gjøre begge deler. 

– Jeg gjør det jeg kan for å promotere terrengsykling for at så mange som mulig skal prøve å sykle. For meg er terrengsykling den aller morsomste sporten, og jeg kjenner på et visst ansvar for å vise at man kan ha det kult på sykkelen, sier han. 

Den nå 31 år gamle Nino vokste opp i den lille fjellbyen Tersnaus i de sveitsiske alpene, mellom skistedene Disentis og Laax i kantonen Graubünden. Om vinteren konkurrerte Nino i alpint, og sommerstid var det naturlig å løpe i fjellene og sykle. Ved sjuårsalderen testet han terrengsykling og kort tid etter deltok han i et lokalt ritt, som han vant. 

Ninos interesse for terrengsykling holdt seg og han fortsatte å delta i lokale konkurranser. Da Swisspower Cup, Sveits´ nasjonale serie ble etablert, begynte Nino å skaffe seg verdifull erfaring gjennom konkurranser over hele landet, og det var tydelig at han var et eksepsjonelt talent. Thomas Frischknecht, teamsjefen på daværende Scott Swisspower så dette tidlig, og tilbød Nino en plass på teamet allerede da han var 17 år gammel. 

Nino Schurter hoppet av utdanningen i multimedia-design og ble profesjonell terrengsyklist i 2007. 

– Det har vært utrolig verdifullt for meg å være en del av Frischknechts lag, fra å være amatør til å bli proff. Han er den absolutt beste personen jeg kan tenke meg som sjef. Han har vært i samme situasjoner selv som syklist, og vet akkurat hva som skal til for å lykkes. Frischknecht tok som 19-åring sølv i rundbanerittet i historiens første VM i terrengsykling i 1990 og vant sitt andre og siste VM-gull i maraton 15 år etter. Arvtakeren Nino Schurter har for lengst passert ham. 

I  OL-sesongen 2012 startet verdenscupen i sør-afrikanske Pietermaritzbourg. En løype kjent for sin ekstremt tøffe og tekniske utforkjøring. Verken bransjen eller verdenseliten hadde kommet til noen konklusjon om hvilken hjulstørrelse som var best, 26 eller 29. Nino

Schurter dukket opp til rittet med hjul i mellomstørrelsen 27,5-tommer. Sammen med Scott og det sveitsiske landslaget hadde han kommet frem til at 27,5 var det ideelle for han. 

« Mitt svar er ganske enkelt at jeg liker å vise fram en leken type sykling, og en whip er rette måten å gjøre det på.»

Rittet ble en tøff duell mellom Schurter og den lokale stjernen, nå avdøde Burry Stander. Men på hver runde fikk Schurter luke i de tøffe utforkjøringene, og da det var på tide å avgjøre rittet parkerte han både Stander og de andre konkurrentene nedover. I VM i den samme løypa året etter brukte Schurter igjen utforrykket til å avgjøre. En ny ritt-taktikk som skapt for moderne terrengsykling var skapt, og Schurter var den eneste som behersket den til det fulle. 

I 2012-sesongen endte han opp med sammenlagtseier i verdenscupen, VM-gull og et litt bittert OL-sølv, etter å ha tapt spurten i London mot tsjekkeren Jaroslav Kulhavy. Han hadde også lagt grunnlag for at hele bransjen gikk over til 27, 5-tommers hjul. Allerede året etter gikk 26-tommere til halv pris.   

I 2014 fryktet mange at Nino Schurter skulle videre til landeveien. Han kjørte etapperittene Tour de Suisse og Tour de Romandie for Orica-GreenEdge og ble lagets beste i sammendraget. 

– Det var et bra eksperiment og et kult prosjekt. Det hadde vært interessant å prøve å bli proff på landeveien en dag, men jeg har mine røtter i terrengsykling, og elsker sporten så jeg holder meg til det. Kombinasjonen av å bruke utholdenheten, teknikken, å være ute i naturen, og den fartsfylte følelsen gjør det til en fantastisk sport, sier han. 

Det var aldri snakk om å bytte gren. I en mellomsesong mellom London-OL og Rio-OL kunne Nino Schurter tillate seg å prøve seg litt frem med sesongopplegget. Det er liten tvil om at sveitseren kunne ha gått inn på et hvilket som helst topplag på landeveien og fått en fremtredende rolle. Men som terrengsykkelsportens største stjerne har han et liv mange proffer på veien kan misunne ham. 

– Frihetsfølelsen er ubeskrivelig. Jeg er mer uavhengig og fri både i trening og konkurranse. Jeg konkurrerer som et individ, og mest av alt liker jeg at jeg er min egen sjef i terrengsykling, og ikke trenger å gjøre det andre vil at jeg skal gjøre, sier han. 

Da Terrengsykkel møtte Schurter i Sør-Afrika i vår skulle han akkurat til å starte i Cape Epic. Etapperittet som beskrives som terrengsyklingens Tour de France består av 700 kilometer og 15 000 høydemeter på åtte dager i drøyt 30 graders varme. Årets deltakelse skulle egentlig bare være en test med den nye lagkameraten Matthias Stirnemann, men duoen vant det tøffe etappeløpet sammenlagt likevel. 

– Egentlig var målet å prøve å vinne neste år, i år skulle vi bare være med for å lære og komme i gang. Det var Matthias´ første Cape Epic, og vi har ikke kjørt noe annet sammen, men det gikk bra, på første forsøk.

Nino Schurter har sverget til 27,5-tommers hjul  på sykkelen siden han selv innførte dem på i 2012-sesongen. Men i 2016-sesongen sjokkerte han på nytt med hjulbytte. 

– Løypen i Rio passet bra for 29-tommers hjul, den er ganske åpen og rask. Derfor falt valget på de store hjulene veldig tidlig i forberedelsene til OL, og så føltes alt bedre, forklarer han. 

Før OL vekslet han også over til å kun kjøre fulldemper. Halvdemperentusiasten hadde tidligere kunnet kjøre fra alle nedover uten ekstra demping, men konkurrentene var i ferd med å tette luka. 

– Jeg syklet på halvdemper veldig lenge, fordi jeg liker den stive rammen og hvor lett den er. Da jeg testet fulldemper, gikk det veldig bra, og flere løyper begynte å bli såpass røffe, så det var en naturlig overgang, forteller han. 

Mens terrengsyklingen har Nino Schurter, har landeveissyklingen Peter Sagan. Slovaken er stjerna som både leverer resultater og sirkus til publikum. Under OL i Rio møttes de to på startstreken. Sagan droppet landeveisrittet, hvor han ville vært favoritt, til fordel for terrengsykling, som han knapt hadde konkurrert i siden VM-gullet som junior. Plutselig var fokuset til sykkelpressen på terrengrittet. Kunne den regjerende landeveisverdensmesteren vinne også her?  

– Det var kjempebra for terrengsykling som sport at Sagan kjørte OL. Han er en fantastisk person og utøver, med røttene i sporten. Jeg visste at han kunne gjøre det bra, men jeg var ikke nervøs av den grunn. Jeg hadde min egen plan, og holdt meg til den, sier Schurter.

Sagan sjokkerte de fleste med å kjøre seg opp fra bakerste rekke på starten til teten allerede de første 2 minuttene. Men allerede senere på den første runden ble det tydelig at Sagan var på bortebane. Han knotet en del teknisk og punkterte etter hvert ut av rittet. 

– Etter bronse og sølv i Beijing og London ville jeg så gjerne vinne OL-gull i Rio, så jeg satte et enormt press på meg selv. Men jeg kjente delvis trykket utenfra også. Jeg gjorde alt jeg kunne og var så godt forberedt som jeg noensinne kunne bli, noe som ga meg stor selvtillit. Så koker det jo ned til at det er en lek om hvem som er raskest på selve dagen, men jeg var veldig nervøs før starten, det skal jeg innrømme, forteller Schurter. 

Dermed er det en lettet og avslappet Nino Schurter som går 2017-sesongen i møte. 

– Det er litt annerledes nå etter OL-gullet, det skal jeg innrømme. Jeg har hatt en lang og god karriere, så jeg er ikke alltid like motivert hele tiden nå. Det var et stort år i fjor med mye press og etter det jeg oppnådde nyter jeg livet litt mer nå. Unner meg litt oftere  en god middag og en flaske vin med familien. Jeg tror det er sunt for å orke å satse videre, sier han. 

Selv før OL var over, var Nino en velkjent idrettsstjerne hjemme i Sveits. Etter OL-gullet nevnes navnet hans i samme åndedrag som tennisstjernen Roger Federer, langrennsløperen Dario Cologna, og alpinisten Lara Gut, som alle er stjerner i noen av de mest tradisjonelle sveitsiske sportene. Før OL var han en kjendis, men nå blir han stoppet på gatene og i matbutikken for å skrive autografer.

« – Jeg har rittsykling i blodet, og elsker å sykle, så jeg slår meg ikke til ro. »

– Det ble ganske vilt da jeg kom hjem, etter OL. Selvfølgelig blir man litt stolt og glad når så mange kjenner en igjen og setter pris på det man har oppnådd, men akkurat da ble det nesten litt for mye. Men sånn er det vel å være kjendis, man får bare lære seg å leve med det. 

Hvor viktig er OL for terrengsykling som sport?

– OL er veldig viktig for sporten. At man hvert fjerde år har muligheten til å vise sporten til en helt annen målgruppe er fantastisk for en utradisjonell sport som terrengsykling. Sånt skaper en stor interesse som vi kan dra nytte av. I Sveits hadde terrengsykling utrolige seertall både under London og Rio-OL, nest mest etter tennis og friidrett. For meg innebar OL-gullet en stor forskjell for det å bli gjenkjent, og en større interesse fra sponsorer utenfor sykkelindustrien, sier Nino Schurter, som er ansiktet utad blant annet for Honda. 

Hva synes du om formatet og løypa i OL?

– Det var en kjempebra løype i Rio, men det hadde vært kult om vi kunne konkurrert i ytterligere ett format under OL. Nå er det 80 syklister, 50 gutter og 30 jenter som konkurrerer om totalt seks medaljer, noe som er ekstremt mange utøvere for så få medaljer, flere enn i noen annen sport tror jeg. Et lag-event skulle vært et bra ekstra format for terrengsykling, slik som langrennssløperne har i OL.

Terrengsykkel treffer Nino i Stellenbosch, en vakker by nær Cape Town i Sør-Afrika. Under de siste ni vintrene har Nino reist til Sør-Afrika for å trene, og har lært seg å like stiene og de andre forutsetningene i det sør-afrikanske vin-distriktet. Så mye at han til og med investerte i en leilighet der i fjor.

– Det er en perfekt plass å reise til for å trene noen måneder. Det er ingen tidsforskjell mot hjemme i Sveits, enkelt å fly hit, og stiene er fantastiske. Jeg liker livsstilen og maten, det er veldig avslappet og fint, sier Nino, som i år var der hele februar og i halve mars og så igjen i april foran Cape Epic. 

I vintermånedene er det en hel del av terrengsyklistene som konkurrerer i sykkelkross, men Nino har valgt dette helt bort. 

– Når det ikke er høysesong, fokuserer jeg på å trene. Jeg får nok av konkurranser og reiser resten av året. Perioden fra desember til mars er en av de viktigste i hele året for meg, Da trener jeg knallhardt, ofte flere ganger per dag, forteller han.

Nino trener seks dager i uken. Mest på sykkelen og omtrent halvparten terreng/landevei. Han gjør dette, samt å trene styrke, og en del løping. I vinterhalvåret går han gjerne toppturer på ski, samt en del langrenn. 

– Det er viktig å trene variert og bredt, det er bra for kroppen og det er viktig å ha det morsomt også, ellers blir det kjedelig, mener han. 

Nino har flere ganger deltatt i skirenn hjemme i Sveits og er en ganske så habil skiskøyter.

Sveits har en lang tradisjon som en sterk terrengsykkelnasjon med mange profilerte utøvere på aller høyeste nivå. Før Nino begynte å dominere, var det hans sjef Thomas Frischknecht, og Christoph Sauser som utmerket seg som de aller største profilene. I 2012 tok Sveits alle pallplassene i VM. 

– Landet vårt er fullt av fjell, med et unikt nettverk av vandrestier overalt i Alpene der du også kan sykle. Nesten hvor enn du bor i Sveits, kan du begynne å sykle fra huset ditt og komme ut i naturen for en tur. Flere av skidestinasjonene satser på sykling, og gjør sporten mer tilgjengelig for mange mennesker, sier Nino og peker også på at Swiss Cup, deres versjon av Norgescupen, er sterk og tilgjengelig for mange, ettersom landet ikke er så stort. 

Et stykke inn i samtalen vår, begynner vi å snakke om doping. Jeg merker at Nino har sterke meninger om hvordan testene i forskjellige land skiller kraftig, og han blir veldig engasjert.

– Det finnes fortsatt mye forbedring å gjøre. En del land har ikke tilstrekkelig bra testprogram, noe som gjør at en del utøvere kommer unna med doping. I Sveits har vi tre instanser; Anti-Doping Swiss, WADA og UCI gjør alle kontroller og det er kjempebra. Spesielt bra er det når vi utøverne ikke vet at testen skal gjøres, men i visse land, spesielt i øst, skjer det dessverre veldig sjeldent.

Nino sier at han ikke tror han har tapt noen konkurranse fordi noen har vært dopet. Han tror det er en håndfull syklister i verdenstoppen som doper seg, og at problemet ikke er i nærheten så stort som i landeveissykling. 

– Det er så mye mer penger som står på spill i landevei, og med det kommer presset. Noe som gjør at en del tar sjansen på å jukse, og det er veldig sørgelig. I en del land kan du fortsatt være en helt selv om du har jukset. Det synes jeg er helt feil, og håper det vil endre seg. 

Nino Schurter er storfavoritt til også å dominere årets sesong. Skal han ta igjen Julien Absalons antall verdenscupseiere må han vinne det meste som er i minst to sesonger til, men vinner han VM også i år vil han allerede i høst stå øverst på lista over antall VM-gull i rundbane.

– Om jeg kan vinne flere verdenscuper, VM-gull og OL-medaljer enn Absalon, hadde det selvfølgelig vært kult, men det er ikke noe jeg tenker mye på. Han skal jo slutte etter neste sesong, så vi får se hva som skjer. 

Hjemme i premieskapet har han fire VM-gull, tre olympiske medaljer, og fire sammenlagtseiere i verdenscupen. Etter bronse i Beijing og sølv i London, fikk han sitt etterlengtede OL-gull i Rio. Han lover at konkurrentene skal få slite, også de neste sesongene. 

– Jeg har rittsykling i blodet, og elsker å sykle, så jeg slår meg ikke til ro. Selvfølgelig var det kjempekult å vinne OL til slutt, men nå satser jeg på å vinne flere verdenscuper og ser fram mot VM på hjemmebane i Lenzerheide i 2018, det er bare en halvtime fra huset mitt i Chur.

Nino Schurter

Født: 13. mai 1986

Bosted: Chur i Sveits

Lag: Scott/Sram 

Gift og har ett barn

Rundbanesyklist

Meritter: 

VM-sølv U23 2007, 

VM-gull U23 2008, 

VM-gull senior 2009, 

2012, 2013, 2015, 2016

Verdenscupen sammenlagt: 

2010, 2012, 2013, 2015

OL-gull i 2016, OL-sølv i 2012, OL-bronse i 2008

21 verdenscupseiere