Stisykling til folket i Trysil

Ingen vits i å stresse. Mindre stress betyr tre kaffestopp siden Oslo. Bare en time igjen til Trysil. 

Når jeg kommer fram til Radisson SAS kryr det av syklister rundt meg. Barnefamilier. Dyre SUV-er. Det minner meg om en scene fra utenfor skiutleien på påskefjellet. Masse nybegynnere i helt like klær. Men slik har det ikke alltid vært i Trysil. For bare et par år siden var det nesten folketomt utenfor Radisson sommerstid. Hvordan har Trysil blitt en stisykkeldestinasjon? 

– Har du hørt det eller? Nå har staten bevilga 3,7 millioner til satsing på stisykling i fjellregionene, sier Gudrun Sandaker Lohne nesten før jeg rekker å si hei. Som en turistsjef skal være, er hun imøtekommende og ukuelig positiv når hun møter meg mens jeg pakker sykkelen ut av bilen.

Arket jeg får i hånda bekrefter det hun sier. Staten er på banen. Trysil, som har stått i bresjen for denne typen turisme, har tatt på seg å jobbe med både skilting og gradering av stier. 

Og om det skulle ha gått deg hus forbi: Trysil er stedet i Norge hvor det satses tyngst på terrengsykling som turistnæring.

Der hvor andre steder klarer seg med lokale initiativ og små dugnadsgjenger, har Trysil valgt en helt annen tilnærming.

Masterplanen for sykkelsatsingen i bygda har en kostnadsramme på 25 millioner, og målet er at bygda skal øke antallet kommersielle overnattingsdøgn i sommerhalvåret med 100.000. Hårete, sier du? Vel, tryslingene har en overraskende avslappet holdning til det hele.

For å begynne, måtte de prate med en franskmann som vet mer om bygging av sykkeldestinasjoner enn de fleste. 

Selve symbolbyggverket på satsingen er Gullia. I skogen sør for skisenteret er det bygd til sammen 12 kilometer med sti i løpet av det siste halvannet året. Allerede ved inngangen er det nesten kø, og vi triller bort til en rasteplass hvor det er satt opp benker for å ta en pust i bakken. Det kryr av folk. Det er alt i fra 3-åringer på sparkesykler, til bestemødre på hybridsykler med bagasjebærere og skjermer.

Det er sykkelturisme.

Gira på å teste stisykling i Trysil? Vi har samlet tips du trenger både til de tilrettelagte og naturlige stiene. 

Bak meg sykler Olve Norderhaug, ansvarlig for prosjektet Trysil Bike Arena. Foran meg, en franskmann som kan mer om sykling som turisme enn de fleste. Byggmerket «French moustache» er selve kronjuvelen i Gullia. En trerampe formet som en mustasje, og signaturverket til franskmannen Yannick Menneron. 

Vi slår oss ned – for anledningens skyld – på mustasjen. 

Yannick er en rolig, høflig franskmann som snakker velartikulert engelsk i det vi triller bort mot Gullia. Yannick jobber, og har vært medeier i firmaet Bike Solutions i snart ti år.

Firmaet har jobbet over hele verden, i land som Frankrike, Canada, Sveits, Russland, De forente arabiske emirater og nå senest i Norge. Kundene er skidestinasjoner som er på utkikk etter å gi turisttrafikken et løft om sommeren.

I Trysil har de et team på tre mann som har jobbet der i seks måneder når jeg møter dem i høstferieuka. 

– Vår jobb er konsultasjon, design, og koordinere kreftene. Vi bringer inn erfaring og kunnskap, og gjør stibyggerne så effektive som mulig. Målet til Trysil er å bli den beste terrengsykkeldestinasjonen i Skandinavia, noe som ikke er et lite mål, ler han nervøst.

– Hva var dine første tanker når du kom hit?

– Jeg så stort, stort potensiale. Jeg kom hit første gang på vinteren, og så bare topografien og møtte initiativtakerne. Jeg skjønte at her var det folk som ville gå fremover, de forskjellige kreftene i bygda jobbet bra sammen, både Skistar og grunneiere. 

– For meg var det veldig uvanlig å se en skidestinasjon med så flatt terreng som dette, sier han og ler. 

– Hva var dine første tanker når du kom hit?
– Jeg så stort, stort potensiale.

Norges største skisted er ikke helt som Chamonix eller Val d´Isere.

– I Frankrike er det alltid stupbratt. Det første jeg så sammenlignet med de franske destinasjonene, var at her var det stort potensiale for å lage en bra arena for stisykling. Det er andre destinasjoner som har utforløyper i Skandinavia, så her måtte målet være å satse på noe annet. Erfaringen vi har fra utlandet tilsier at modellen med bygde flytstier kan bringe en ny type nye kunder, spesielt familier. Det kommer som et bra supplement til de naturlige stiene som allerede er her, men som av mange oppleves som for vanskelige. Det var noe som manglet.

Hovedformålet med prosjektet var å bygge enkle stier først, og så noen for viderekomne etterhvert. Det skulle være konstruert, men se naturlig ut. Nesten før første spadetak ble tatt i Trysil, murret kritikerne på internett. «Dette er jo bare grusveier i marka» . «Dette er ikke ekte stisykling». Den kritikken tar ikke Yannick så tungt. 

– For å sammenligne med noe de fleste kjenner til - se på et alpinanlegg. Hvis vi ikke hadde noen preparerte løyper, så ville det ikke fungere for noen andre enn de som kjører off-piste.

Vi prøver å lage noe interessant, morsomt, trygt og bærekraftig. Her i Norge og Trysil regner det mye, så hvis man ikke jobber godt med stien kan den bli helt ødelagt fort. 

Han er opptatt av å få fram at de maskinbygde stiene ikke fortrenger smalstiene. 

– Så disse stiene kan gjerne se kunstige og rare ut for de erfarne rytterne, men vi ødelegger ikke de andre stiene her. De som ikke liker slike stier, som det forøvrig er veldig få av, kan oppsøke de andre stiene. Vi bare tilfører noe nytt, og prøver å bygge det så interessant som mulig. Vi passer på å ikke bygge stiene for brede, det skal være morsomt. For alle. Det fungerer slik i flere land, Skottland, USA, Canada, New Zealand.

Vi skal lykkes

Olve Norderhaug er prosjektleder for byggingen av Trysil Bike Arena. Halvveis i første del av prosjektet er han optimistisk. 

– Hvordan har responsen vært så langt?  

– Vi får mye tilbakemeldinger på sosiale media. Og det er folk som kontakter oss. Vi har en teller her nede i lia, og vi ser at det er mange som sykler. Det taler litt for seg selv inntil videre. Vi er fortsatt midt i byggeprosessen. Den første delen skal vi bruke rundt 12 millioner på. De fremtidige planene for neste sommer gir oss bare mer stier. Vi har hatt fullt opp med å bygge. Vi har ikke gjort mye markedsføring heller, det er bare gode ord som sprer seg. Vi kommer til å tilføre enda flere gode stier også, forteller Olve.

– Hvordan fungerer denne planen? Hvor mye er ferdig nå?

– I masterplanen er det lagt inn finansiering for inntil 25 millioner. Planen er at vi skal tilføre 40-80 nye ansatte og rundt 100.000 kommersielle gjestedøgn. Hovedmålet er å skaffe flere gjester, og at vi skal opp fra 70.000 i sommerhalvåret til 200.000 i 2020. I forprosjektet med sykkelsatsingen var vi på studietur til Glentress i Skottland. Når vi så hva de hadde gjort der og den suksessen det har blitt, fikk vi tro på at dette kan gå. De første 12 millioner tar oss til neste sommer. Da har vi en sykkelpark, 20 kilometer med stier i dette området, en flowtrail ned fra fjellet, og vi får utbedret eksisterende stier, og oppdatert skilt og kart og informasjon. Alt dette skal gjøres ferdig sommeren 2016. Så må vi se på finansiering igjen, for å kunne ferdigstille del to.

– Det er mye penger det er snakk om. Har noen av dere noen gang tvilt på prosjektet?

– Jeg tenker at i Trysil har vi vist at når vi gjør ting, så gjør vi det sammen, og strategisk. Vi tar vare på alle aspektene syklistene vil ha. Alle fasiliteter ligger jo her allerede. Vi må bare finne det beste produktet som vil trekke syklister hit. Vi har kommunisert det veldig mye innad i Trysil for å få med alle. Når kommunen kom med og ville brukte fem millioner, var det et klart signal på at de har tro på konseptet og økt sommerturisme. Vi er dedikert mot målet, og jeg tror vi vil lykkes, svarer han kontant.

Vi tar vare på alle aspektene syklistene vil ha.

Etter å ha prøvd de bygde stiene, er det de naturlige stiene som står for tur.

Jeg må skrape is av rutene på bilen før jeg skal kjøre neste morgen. I dalen ligger tåka tjukk som graut. Varmeanlegget freser hissig på full guffe, jeg trekker dunjakka godt oppetter halsen når vi kjører bilene opp mot hyttefeltet i Fageråsen.

Trysil er ei hyttebygd fremfor noe, og jeg parkerer helt i utkanten av hyttefeltet i Fageråsen, som ligger et stykke nord for alpinbakkene. 

Her møter jeg Atle Enberget fra Sweet Protection. Akkurat som hjemstedet Trysil har den norske hjelm- og klesprodusenten satset på sykkel som et nytt bein å stå på i sommerhalvåret.  

Vi parkerer over hyttefelt R. Sola har såvidt begynt å krype frem over det duvende fjellandskapet mot Sverige, og vi får den i ryggen når vi tråkker innover mot Fageråsen.

Hytteeierne ligger og sover. 

Frosten ligger kritthvit på det rødoransje lyng-lanskapet. Vi er godt over tregrensa, og overgangen fra smale skogsstier er glemt. Flytstiene tar oss nordover og vestover innover fjellet. 

Mellom meg og Atle sykler newzealanderen Timothy Glazebrook. Han havnet nesten ved tilfeldigheter i Trysil, og flyttet til bygda for å jobbe i skisenteret. Nå har han sitt fulle hyre med å bygge sti i Gullia. Stibygging fra åtte til fire på dagtid, og kveldsturer på de samme stiene han bygger. Han klager ikke. 

– Det er skikkelig kult. Yannick er ikke inne og detaljstyrer oss i det vi gjør. Han tegner ut grovskissene i terrenget og så får vi gjøre sånn som vi vil, stort sett, forteller Glazebrook. 

Sammen med de andre stibyggerne som er ansatt, bygger han ti meter flytsti om dagen. De stiene vi er ute og sykler nå, er av en helt annen karakter, men minst like bra. 

Atle kan fortelle om ei bygd som har gått fra å knapt høre om stisykling, til at det nå er på alles lepper.

– Jeg tror ikke så mange av de fastboende nødvendigvis har begynt med det. Vi er fortsatt et ganske lite lokalt miljø med bare 10-15 veldig aktive stisyklister. Det er nok mer hyttefolket og turistene vi merker det på, forklarer han. 

– Jeg har en kompis fra Oslo som har hytte her, mest på grunn av skikjøringen. Familien hans har gått fra å være her kanskje én helg i sommerhalvåret til å ha vært her fem ganger i sommer, bare på grunn av syklingen, fortsetter Enberget når vi nærmer oss Fageråsen. Spisse fjell er det lite av i Trysil, lange og slake nedoverpartier derimot, er det flust av. Stien skal ta oss ned på baksiden av selve Trysilfjellet, og begynner med høyfjellssti så bra som det kan bli. Den er nesten ikke synlig i landskapet, der den slynger seg mellom stein og blåbærtuer. Men regnet det har blitt tatt høyde for i Gullia, finner vi her. Etter en lang og tullete bra utforkjøring navigerer vi oss frem på høstvåte stier, og må krysse noen myrpartier for å komme tilbake til Fageråsen.

Hyttefolket har våknet. Når vi kommer ned til parkeringsplassen, er det ikke en eneste plass ledig, og det kryr med folk. Også syklister. 

Frokosten ble utsatt til fordel for fotografering i soloppgangen, og vi svinger vi innom bakeriet Kort & Godt ved Radisson Park Inn i Fageråsen. Vi er fortsatt så tidlig ute at det store rushet med høstferierende ikke har kommet ned fra tur. Ciabatta og cappucino smaker. Og Cola er lov. 

Atle er på fornavn med de fleste i Trysil. Dama bak disken nevner det også; disse stisyklistene har plutselig vært med på å skape mer trafikk i sommerhalvåret, sier hun. 

Vi er ikke ferdige med dagen før jeg har fått tatt en tur i Atles bakgård. Østsiden av dalen er et mekka for stisyklister som vil ha flyt, og Atle bor midt i alt dette. Grusveien opp fra dalen er lang og seig, men lovnaden er den beste syklinga i Trysil, skal vi tro han.  

Det står biler parkert langs veien flere steder. Vi er midt i elgjakta, det aller helligste for flere på det indre østland. Atle forklarer at akkurat denne uka er det viktig å unngå noen av stiene, som går midt i elg-trekket. Etter den verste klatringa er unnagjort, flater det ut, og vi tar oss inn over fjellet. Grusveier går på kryss og tvers. Vi hilser på en eldre kar i full kamuflasjehabitt og oransj caps, med rifle over skuldra. 

Atle forteller at det sinnrike nettverket av grusveier kunne vært knyttet sammen, men ikke er det, på grunn av grunneiere som ikke har blitt enige. Flere steder er disse grusveiene bare 50 meter fra hverandre, og det kunne fort vært et mekka for grusbanking også. Men det er ikke derfor vi er her. 

Vi dreier tilbake mot dalen igjen og svinger av grusveien, inn på skogsbilveiene. Vei blir til to traktorspor, to traktorspor blir til én, smal sti.  Det er ikke bare i Gullia det er merket, og vi finner skiltene som har blitt satt opp i forbindelse med Utflukt. 

Overgangen til sti er nesten ikke merkbar, og før vi vet ordet av det flyter stien sømløst mellom trærne. Slak nedoverbakke, vi jager hverandre. Atle har hjemmebanefordel, jeg har utfordringer med å holde følge. 

Jage, tråkke, holde flyten, presse gjennom to svinger, bli overrasket, hente seg inn, jage. Jeg føler meg som ei vill bikkje som løper etter en tennisball jeg nesten ikke ser gjennom skogen. Terrenget oppe på åssiden har nesten perfekt helningsgrad. Jeg tråkker noen tråkk hvert femte sekund, presser gjennom svinger og holder farten, og tråkker igjen. 

Nettverket av grusveier blir redningen vår. Jeg snubler nesten i ei grøft med framhjulet når vi kommer ned til et hyttefelt i Bjønnåsen. Det verker i både armer og bein. Pausen på grus-traversen er sårt trengt. 

– Det blir litt brattere nå, sier Atle akkurat i det pulsen min endelig har roet seg litt. 

Vi svinger av fra grusveien. Det begynner som det sluttet sist, med svøpende svinger på perfekt barnålskogsbunn. Men så drar det seg til. Det blir brattere. Mindre barnåler, mer stein, flere røtter. Høstsola står lavt mellom trærne, rett i ansiktet mitt, og setter både konsentrasjon og koordinasjon på prøve. 

Da jeg drar fra Trysil er høstferien over, og turistene drar hjem med meg. Men stibyggingen fortsetter til snøen kommer og starter igjen når den smelter til våren.

Sykkeleventyret i Trysil er bare så vidt begynt.