Sykkeltur på Hedmarksvidda

Kan jeg bruke disse stiene for å lage en rundtur? Med ridewithgps-verktøyet planla jeg en to dagers tur via tre topper, inkludert flere partier med kjerrevei og sti. 

Seig start

En fin ettermiddag i juni starter jeg fra Løten stasjon, en mil øst for Hamar.  Etter noen lette kilometer forbi Brenneriroa og over den nybygde Rv3, begynner veien å stige. Herfra går det bare en vei; oppover. Jeg skal i første omgang opp til skistedet Budor og hyttegrenda Ruskåsen, som gir tjue seige kilometer med oppoverbakker. Jeg har egentlig ingen grunn til å klage, dit jeg er på vei er det folk som har lidd verre – mye verre.

Gitvola (852 moh.) er ikke bare Løtens høyeste topp, men var i tidligere tider kjent som det lokale Bloksberg. Ingeborg Knutsdatter ble i 1625 dømt og brent på bål, etter anklager om hekseri og blant annet å ha ridd på ei geit til Gitvola. Det er dokumentert 15 hekseprosess-saker i dette området, som endte med at 12 ble brent på bålet, en rømte og to ble frikjent. I Norge var det 307 mennesker som ble henrettet for hekseri mellom 1570-årene og 1695.

Ved Gitvola seter er det satt opp infoskilt om hekseprosessene. Jeg funderer på hvordan det var mulig å sette levende folk på et bål. Kom folk for å se på dette som underholdning, som et groteskt «event», en happening som brakte bygdefolk sammen? Var det aldergrense, eller fikk hele familien være tilskuere? For å kunne leve med en slik handling må man kanskje klare å avhumanisere folk, gjøre dem til noe helt annet – til nettopp hekser.

Hardt til Gitvola

Åtte hundre og femti meter er ikke rare fjellet, men å komme seg til toppen skal vise seg å bli en skikkelig utfordring. Etter flere ganske lette kilometer langs Yksensjøen fram til Gitvola seter, er det brått slutt på veien. Stien mot toppen er så bratt at jeg bare kan glemme å sykle. Underlaget er så grovt at jeg tror de fleste elektriske fulldempere også ville slitt her, med stein, gammel storskog, røtter og digre falltrær over stien. Dette er ikke engang «trilling», men skyving og lemping av sykkelen for å komme oppover.

Etter en kilometer med jobbing flater det ut, grana erstattes langsomt av fjellbjørk og jeg begynner å få utsikt sørover. Det er smått med vann rundt toppen, men en myrpytt får duge når man er tørst nok. På forhånd var jeg tipset om en spesiell teltplass, og finner de aktuelle kvadratmeterne ganske tørr og flat lyng, bare ti meter fra stien.

Jeg rekker et besøk i utsiktstårnet, laget oppe ved rastebua på selve toppen. Utsynet er fenomenalt, blåne lyser bak blåne, fjellene ligger i et skimrende rosa kveldslys. I øst skimter jeg rekker av store vindmøller, det må være parken på Ulvsjøfjellet vest for Osensjøen. Langt i nord ser jeg et fjell som hever seg over alle, kanskje er det Alvdalssølen? Fra Gitvola skuer jeg ut på et område så stort at det kan fylle et helt liv med sykkelturer og friluftsliv.

Til Brumundkampen

Neste dag fortsetter stien på nordsiden, ned mot Snippkoia og Brennsetra. Neste dag fortsetter stien på nordsiden, ned mot Snippkoia og Brennsetra. Vær klar over at fra Gitvola-toppen og nordover, går de første tre hundre meter av stien innom Åsta naturreservat. Her er det ikke lov å sykle, du må trille sykkelen. Nærmere Snippkioa dukker det opp en uventet utfordring. En uforutsett utfordring dukker opp. Selv om vi snart skriver St. Hans, er det tydelig at snøen må ha gått for bare noen få dager siden. Stiene er til dels søkkvåte og tunge. Lenger ned i skogen er stien skjult av dyp og råtten snø, som gjør en lastet sykkel til et veldig dårlig turfølge.

Nede ved Brennsetra treffer jeg til slutt grusveien. Det foregår anleggsarbeid i området, og veien er belagt med løs og skikkelig grov grus. De ferske dekkene jeg har satt på, 45 millimeters Maxxis Rambler, kommer til sin rett. Jeg kjører et ganske lavt trykk, rundt 35 psi, som gjør at dekkene flyter mye bedre og fjerner mye av vibrasjonene.

Oppe ved Brumundsetra åpner landskapet seg, med store setervoller og en del eldre hytter. Jeg tar av på blåmerket sti mot dagens første topp, Brumundkampen.
En snau kilometer med fin sti, og 60 høydemeter senere, er jeg framme ved brannvakthytta på toppen. Man skjønner hvorfor det heter «vidda» når man skuer ut over Brumundsjøen og de enorme myrene i nordvest. Utsikten herfra er kjent, og jeg møter mange turgåere som er her oppe for å se og ta bilder.

- Er`e itte fint i Innlandet, æll?, sier folk. Jovisst er det fint!

Jeg har sett meg ut stien videre vestover ned til Elemittholet og Hestbekken. Stien er smal og jeg møter snart noen godt voksne gubber som advarer meg;

-Aaalt for bratt å sykle videre, dæ går itte an!
-Jadda – jadda, hørt det før, men har dere prøvd å sykle der selv kanskje, tenker jeg, og fortsetter. Ned mot Hestbekken blir det imidlertid så bratt at jeg stedvis må fire eller slippe sykkelen ned foran meg. Ok, dette funka absolutt ikke, skulle hørt på gamlekara likevel. Neste gang tar jeg grusveien fra Brumundkampen til Brumundsetra.  

Stenfjellet

Kursen går nå sørover og i retning Gåsbu, planen er å få prøve en siste etappe utenom vanlig vei. Ved Kveåsjøen tar jeg østover og opp Stensæterkjølen til Krakholveien. Målet er Stenfjellet og Stenfjellhytta (743 moh.), som drives av den lokale turistforeningen.

Grusveien endrer seg og blir en bred kjerrevei med mose, gress og lyng, en av de mange skitraseene i området. Den er noenlunde tørr og gir kul sykling – akkurat passe krevende for en lastet hybridsykkel.

Stenfjellhytta er et populært turmål og serveringssted om vinteren, men i dag er det stengt og folketomt. Egentlig minner de forskjellige grendene på Hedmarksvidda på det man finner på andre kjente skidestinasjoner og hyttebyer; på sommerstid kan det være påfallende dødt. Fordelen for en som sykler blir at det også er veldig lite trafikk langs veiene.

På kartet ser jeg en sti som går via Appelsinhaugen og Bårdsetra, 17 kilometer med nesten non-stop nedoverbakker til Brenneriroa ved Løten. Den kan kanskje være noe? Det blir i så fall med en fulldempet sykkel, håndledd og skuldre har fått nok deng for denne gang. Jeg tar grusveien ned til Gåsbu og triller kilometervis på asfalten ned til Hamar. Hedmarksvidda var minst et knepp tøffere enn jeg hadde trodd, men naturen, utsiktspunktene og de vakre kjerreveiene var vel verdt slitet.