Stisykling blir aldri hELt det samme

Her kunne jeg skrevet at han tråkker til og puster tungt så frostrøyken står. Det ville være det normale. Men Øyvind visper opp en teknisk klatring i 18 kilometer i timen, og snakker helt uanstrengt. De færreste jeg kjenner klarer å banke opp en teknisk klatring på sti i nesten 20 kilometer i timen på en vanlig stitur.

Den eneste grunnen til at vi nå klarer det, er at vi har assistanse.

Elektrisk, sådan.

Her i Trysil blir vi ønsket velkommen når vi tester elsykler. Sykkelsjef Olve Norderhaug ser en økende andel slike doninger både på de naturlige og de tilrettelagte stiene i bygda. 

– Jeg har veldig stor tro på at elsykler kommer mer og mer. Det gjør sykling tilgjengelig for et bredere publikum, og det åpner nye områder som kanskje har vært utilgjengelige. Det gjør jo at heis til en viss grad blir overflødig. Det gjør at flere kan sykle på tur sammen, uavhengig av fysisk form.

Vi begynte i fjor med å skilte noen runder som vi mener er elsykkelvennlige, det kommer vi nok til å fortsette med, og det kommer til å være noe som vi har i bakhodet når vi videreutvikler prosjektet.

Olve forteller om begrepet «uphill flow» i stibygging. Elsyklene holder høyere hastighet oppover, derfor er det ikke bare lenger utforkjøringene som skal være ekstra underholdene. Stier designes etter en antatt hastighet, og med elsyklene må stiene designes deretter. Konflikter har ikke Olve sett mye til så langt.

Det vil alltid være forskjellig hastighet på folk uansett sykkel.

– Altså, det er uansett stor variasjon i hvor fort folk sykler. De som er der for å trene synes selvfølgelig at andre sykler for sakte, eller du kan ha en på elsykkel som synes at de som trener sykler for sakte. Det vil alltid være forskjellig hastighet på folk uansett sykkel. Jeg er mer opptatt av at vi må tilpasse oss og respektere om det er folk som er ute og går eller sykler når man treffes ute, uavhengig av motor eller ei.

Jeg ser ikke noen annen utfordring for oss enn at vi må motivere for stietikette, sier han.

Saken fortsetter under 

Men vent! Det er vitterlig nok konflikt rundt stisykling allerede. Østmarkas Venner og likesinnede opplever at vi sliter på stiene og når som helst kan meie dem ned.

Stisykling fremstilles som en mekanisert form for friluftsliv, som kontrast til det enkle som alle vil prioritere. 

Når du durer opp en teknisk klatring i 20 kilometer i timen, vil ikke mange se på det som enkelt friluftsliv.

Så langt har vi tilbakevist alt dette: Forskning viser at vi ikke sliter mer på underlaget. Det går ikke så fort på teknisk sti. Stisykkelen er ganske enkelt en tråsykkel selv om den har noen fiffige løsninger og koster en slant. Men med elmotor blir hele denne argumentasjonen mye tyngre.

Når du durer opp en teknisk klatring i 20 kilometer i timen, vil ikke mange se på det som enkelt friluftsliv.

Med unntak av en temasak høsten 2015 har det ikke stått så mye om elsykler i Terrengsykkel. Vi har sagt nei til sykkellanseringer og stanset annonser som viste det vi mener var ulovlig sykling. Samtidig som vi har vært skeptiske selv, skal vi heller ikke legge skjul på at vi har vært redde for å få leserne på nakken. Nå er spørsmålet i ferd med å bli snudd på hodet.

Vil det i framtida være mulig å gi ut et terrengsykkelblad som ikke dekker denne voksende nisjen?

Tyske BIKE, Europas største magasin om terrengsykling, er en slags storebror for oss. Jeg sender en mail til kollega Peter Nilges for å høre hvordan de tenker. Han forteller at de gjorde en spørreundersøkelse med 16 000 respondenter for å finne ut hvordan de skulle dekke sykling med batteri.

Nesten halvparten svarte at de ville si opp abonnementet på BIKE hvis de begynte skrive om elsykler. Derfor ble avgjørelsen tatt om å lage et eget magasin for elsyklistene; E-MTB. Bladet kom første gang i 2016. På kort tid har det gått til et opplag på 29 000 – mens opplaget for BIKE er 65 000.

– Jeg tror det er mange syklister som tenker at elsykler ikke er ekte terrengsykler – det virker som de synes det er en helt annen sport. Mange aktive syklister synes elsykler er juks. Å lage to magasiner var eneste måte vi kunne klare å håndtere den store mengden innhold på. Men vi ser også at 24 prosent av E-MTB-leserne også leser Bike.

Peter Nilges tror på ingen måte at elsykler er et blaff.

– Jeg tror andelen elsykler kommer til å øke, spesielt i Europa. USA er en annen ting, på grunn av alle restriksjonene de har der på sti. Men jeg tror ikke elsykler vil ta over fullstendig. Det er for stor forskjell. Og det er gode argumenter for begge typer sykler.

Saken fortsetter under

I Terrengsykkel trenger vi ikke noen spørreundersøkelse for å få vite at det er delte meninger. 

Tråden «derfor er jeg i mot el-sykler på sti» på forumet på Terrengsykkel.no, har i skrivende stund 276.438 visninger og 1251 innlegg, og er en av de desidert mest leste og omdiskuterte på forumet. Jeg dykker ned i innlegg etter innlegg. 

Noen konklusjon er det langt unna, men lange, utbroderende innlegg om allemannsrett, trimming av motorer, sykdom som påskudd for elsykkel. Jeg kontakter et par av debattantene for å spørre om de vil uttale seg i saken, jeg er særlig ute etter noen som nå, i 2019, vil gi en tydelig begrunnelse for hvorfor de er imot. 

En er redd for å fremstå som en «gammel gretten gubbe».

Da skjer noe uventet. Ingen vil. En er redd for å fremstå som en «gammel gretten gubbe». Når jeg legger ut et innlegg hvor jeg ber om korte, konsise argumenter for og imot, skriver brukeren «ingeplinge»:

Synes fremdeles det er ett viktig poeng som overskygger de andre nevnt her i tråden (som ofte går på personlige preferanser og prinsipielle holdninger, uegnet for politisk debatt). Ingen her på forumet er vel kategoriske motstandere av elsykkel.

Men: Vi alle vet om konfliktene og utestengingen terrengsyklister blir utsatt for andre steder i verden, og vi har vært gjennom Østmarkasaken, vernebestemmelser for nasjonalparker, etc. Det vil være et langt større tap å miste tilgangen vi har til naturen gjennom den generelle allemannsretten enn den gevinsten enkelte argumenterer for at samfunnet kan få med emtb.

Vi kan ikke bruke de samme argumenter som tilhengere av frisbeegolf i denne diskusjonen. «Alle skal med» er et fint slagord for mye, men gjelder ikke her. Våre talspersoner og organisasjoner må skille mellom muskeldrevet og motorisert terrengsykkel, fordi vi risikerer å bli «bondefanget» ellers, med svært negative følger.

Vi trenger varige allianser med de tradisjonelle friluftsorganisasjonene som har slagkraft, og politiske naturforkjempere forøvrig.

Jeg synes det er godt oppsummert, men registrerer at det ikke kommer flere innlegg. I innboksen kommer et innlegg fra Simen Filseth. Han har både fulgt og deltatt i diskusjonen lenge. Så jeg sender noen spørsmål til han for å grave litt mer. Hans syn er at konflikten mellom elsyklister og andre brukere virker overdrevet. 

– Det grunnleggende er redselen for at konflikter rundt elsykler skal kunne føre til at vanlige terrengsykler mister tilgang til stiene, men spørsmålet er om dette er en reell trussel? Alle reguleringer de siste årene har gått mot mer sykling, både i nasjonalparker og andre vernede områder.

Det er så langt ikke dokumentert et eneste tilfelle der elsyklister har ført til større brukerkonflikter i skogen eller til at terrengsykling har blitt forbudt noe sted i Norge. Basert på det vi vet i dag er det ingen grunn til å forby elsykler på sti. Det ville i så fall vært av ren frykt.

Filseth viser til loven om motorferdsel ble utformet på en tid da knallerter med totaktsmotor på forhjulet var det som fantes og ikke er relevant med tanke på elsykler som verken støyer eller slipper ut eksos.

– Det dårligste argumentet jeg har hørt er kanskje «at man må gjøre seg fortjent» til å bruke stiene ved å tråkke uten elektrisk assistanse. Vi må ikke bli vår egen «nikkersadel» og behandle andre terrengsyklister like dårlig som vi ble behandlet da terrengsykling var nytt. Filseth understreker at han uttaler seg som privatperson, og ikke som leder i NOTS Drammen.

17. januar sitter jeg og ser på nett-TV. Det er ikke ofte terrengsykling er oppe i en høringskomité i Stortinget, så alle sosiale medier og forstyrrelser er skrudd av. Et forslag til endring i markaloven ligger på bordet. 

I den direktesendte visningen på Stortingets nett-tv kan jeg se Energi-og miljøkomiteen på den ene siden, på den andre sitter representanter for interesseorganisasjoner for marka, grunneiere, og syklistenes landsforbund. Spørsmålet er om det skal gjelde andre regler for elsykler akkurat i skogene rundt Oslo og eventuelt hvorfor. 

Både grunneieren Løvenskiold, Oslo og omland friluftsråd og Norsk Friluftsliv mener Oslomarka fortsatt bør ha et forbud. Men dette er aktører var uenige i at elsykler skulle tillates på sti, og Løvenskiold er motstandere av stisykling generelt. Det er ingen som framfører noen sterke argumenter for hvorfor det som er lovlig andre steder i landet ikke kan tillates her.

Blant de fleste ser mantraet ut til å være at dette ikke er noe problem. 

Blant de fleste ser mantraet ut til å være at dette ikke er noe problem. 

NOTS-leder Lars Thomte mener det handler om holdninger.

– Jeg tror ikke folk generelt bryr seg om det er en vanlig sykkel eller elsykkel – når de er forbanna er en sykkel en sykkel. Det vil slå tilbake på syklister uansett. Vedtektene vi har sier at vi er for terrengsyklistene, det står ikke noe der om det inkluderer elsykler eller ikke. Jeg tror vi må følge saken om markaloven tett, og agere ut i fra det.

International Mountain Bike Association (IMBA), som i sin tid inspirerte NOTS, var i utgangspunktet imot, men har tatt et positivt standpunkt til elsykler de siste årene. 

Styrelederen i NOTS er avventende og har blant annet utsatt å ta stilling til et forslag om å bli med på markaorganisasjonene i arbeidet for et fortsatt forbud mot elsykkel på sti i Oslo.

– Det er lovverket som bestemmer, og vi må jo følge det. Det er vanskelig å si om vi skal være for eller mot dette. En ting er hva vi er i dag, en annen ting er hva vi er i morgen. Det er ingen vet hvor dette med elsykler bærer hen. Om fem år er det kanskje behov for en organisasjon med sterk mening om elsykling.

Saken fortsetter under 

En ting som har forbløffet oss i redaksjonen, er hvor enormt entusiastisk bransjen ser ut til å være til elsykler. Vi skjønner at de skal selge sine produkter, og elsykkel på vei er selvsagt supert, men hvordan kan de være så sikre på dyre og batteridrevne fulldempere skal bli det nye store?

Og ser de ingen betenkeligheter med at rekkevidden, farten og konfliktnivået øker?

Amerikanske Specialized ventet en god stund før de kom med sin første elsykkel, men siden den kom virker det som de ikke har sett seg tilbake.

Kim M. Nielsen i Specialized har budskapet klart.

– Frem til nå, har det vært en fantastisk reise å være produsent innen elsykkel-segmentet. Vi startet i et umodent marked, og syklene var ikke sosialt akseptert. Frem til nå, hvor stadig flere hiver seg på, vi har opplevd en av de største vekstene innen en kategori i vår historie som produsent på global basis.

Nå har det blitt mer allment kjent at å sykle med ekstra assistanse er ikke juks – det er ekstra tid på sti.

Jeg sender en mail med oppfølgingsspørsmål, om brukerkonflikter generelt og om at et elektriske stisykler er en storselger hos deres hovedforhandler i Oslo, selv om det er forbud mot å sykle på de nærmeste stiene.

Autosvaret forteller at han er på ferie, så jeg ringer i stedet Odd Arne Steffensen hos Beach Mountain i Trondheim. De er kanskje mest kjent for å ha hatt agenturet på GT i alle år, men i senere år har de importert det tyske merket Haibike, som nå nærmest er et rent elsykkelmerke.

– Vi har gått fra å selge 0 i 2008 til... jeg kan ikke si hvor mye, men det er en betydelig andel av omsetningen vår. Vi har opplevd stor vekst på elsykkel, mer enn ventet.

– Hvor mye er terrengsykler?
– Akkurat når det gjelder el-fulldempere, så har i hovedsak salget vært begrenset av tilgjengelighet på produktet. Vi har ikke klart å skaffe nok, rett og slett. Hadde vi hatt flere stisykler av typen 150 millimeter fulldemper, så hadde vi nok solgt enda mer. Men vi er uansett overrasket hvor store tall det er snakk om, sier han, fortsatt uten å oppgi tall.

Den typiske kunden har ikke syklet mye sti før. Med batteri blir det mer moro og lettere å komme over dørstokkmila, i følge Steffensen.

– Vi gjorde ingenting for å promotere dette da det var ulovlig, vi promoterte ikke kategorien. Vi har gjort det mer etter reglene ble endret. Men hovedsaken til den «konflikten» som oppstår, er jo gjerne fra syklister som ikke har prøvd elsykkel.

Jeg måtte jo prøve det selv også. Før elsykler ble et tema, var det jo hensynsløse syklister med fullfacehjelmer som var diskusjonstemaet. Nå har den misnøyen blitt flyttet mot en annen gruppe som man kanskje ikke identifiserer seg med. Jeg tror det holdningsskapende arbeidet som NOTS driver med er utrolig viktig for å få folk til å oppføre seg.

Vi rekrutterer en del nye brukere til sti, som må bli innført i kutymen i marka, sier han.

Vi rekrutterer en del nye brukere til sti, som må bli innført i kutymen i marka.

En som verken er en ny bruker eller trenger hjelpemotor for å komme seg fram på sti, er Ole Christian Fagerli, en av landets mestvinnende terrengsyklister med flere NM-titler, sammenlagttitler og norgescuptitler i lomma.

Dermed ble jeg ærlig talt både litt skuffet og overrasket da jeg oppdaget på sosiale medier at Ole Christian – av alle – hev seg på dette. En gang trodde han dette var et redskap for gamle og syke. Men etter å ha testet elsykkelen til faren, ble han så gira at han nå eier både fulldemper og fatbike med elmotor og anslår at én av fire turer er på elsykkel.

– Det er så mye at jeg bare må tenke meg om hvor jeg skal begynne. Det er vanvittig bra de dagene man har dårlig tid eller er sliten og lei, og egentlig ikke har lyst ut. Terskelen er så mye lavere på elsykkel. Mange snakker om dette med å sykle lengre turer, men for meg er det helt motsatt. Skal jeg sykle langtur går jo disse batteriene tomme, da sykler jeg heller vanlig sykkel.

Har jeg 45 minutter til rådighet, rekker jeg kanskje ikke en kul stirunde på vanlig sykkel, fordi bakkene tar for lang tid, da kan jeg heller ta elsykkelen. I treningsperioden fram mot Ultrabirken i fjor brukte jeg det som en restitusjonssykkel. Da kunne jeg kjøre rolige økter på sti i stedet for å ta helt fri. Hadde jeg fortsatt satset som eliteutøver, hadde jeg brukt det som en restitusjonssak.

Fagerli mener farten du får på en elsykkel i praksis er overdrevet.

– Det er veldig få bestetider jeg setter på en elsykkel. Går det slakt oppover på brei sti går det selvfølgelig litt fortere, men på det meste annet går det fortere med vanlig sykkel. I hvert fall på de stiene hvor jeg sykler. Sykler du i 25 kilometer i timen på de stiene der, er du jævlig god. Da er det bare å melde seg på verdenscup med en gang.

– Har du trimmet sykkelen din?
– Ja. Men jeg endra det igjen, for det var ikke noe poeng. På sti så er det selve stien som begrenser farten, ikke motoren. Du kan jo sjekke selv neste gang du er ute og sykler sti, hvor mange ganger du er over 25 kilometer i timen, da sier det seg selv. På noen brede stier, kanskje, men 40 kilometer i timen på sti, det er helt sinnssykt fort.

Saken fortsetter under

To måneder senere er jeg på stien igjen. Denne gangen er det ikke frostrøyk i Trysil og vanskelig å kle seg. Jeg står i den australske villmarka noen timer øst for byen Newcastle, det er 31 varmegrader, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare denne turen uten å kollapse av heteslag. Vi står ved foten av et fjell, og med det har vi en klatring på nesten 1000 høydemeter foran oss.

Jeg har reist hele jordkloden rundt for å besøke min venn Mick Ross, som driver nettsiden Flow Mountainbike. Han har, i motsetning til meg omfavnet elsykler for lenge siden, og er en ivrig bruker.

– Dette er en sånn type tur man aldri ville orket å gjøre hvis man ikke hadde elsykkel, sier han og legger seg i front.

Fra parkeringen smeller vi rett inn i en klatring på 20 prosents stigning. Selv med motorassistansen må jeg konsentrere meg om å fordele vekten riktig, og legger nesten haka på framhjulet for å ikke tippe bakover når den kraftige Shimano-motoren sparker fra. Det skal også sies at Mick har terget meg de siste seks månedene for at jeg ikke har vist en særlig entusiasme for elsykler. 

Alle mine bekymringer om hensynsløse nybegynnere uten respekt for lover og regler som trimmer motorer, eller frykt for innskrenkede rettigheter til å sykle sti biter ikke på – Mick er den typen som er evig optimist – hakuna matata og alt ordner seg til slutt type-karakter.

For noen dager bestemmer jeg meg for å legge igjen alle aversjoner og bli med på tankegangen.

Det finnes grader av umulig. Å si at det hadde vært umulig å sykle opp her er kanskje ikke helt sant, men jeg kjenner ingen som hadde orket å prøve. 

Stigningen går i bølgedaler, Garmin-computeren på styret tipper over 20 prosent i de bratteste partiene, men er sjelden under åtte prosent. Selv med Shimano-motoren i Trail-modus må jeg jobbe bra selv. Hva jeg skulle gjort uten de ekstra wattene er vanskelig å si.

Drøyt tre kvarter senere står vi på 1500 meter over havet og skuer ut over villmarken. Vi er helt alene, langt inne i villmarken. Mange mil unna i det klare været kan vi ane noe som ligner bebyggelse. Mick har snakket lenge om denne turen, og hvor fin den er. Og jeg kan ikke si han tar feil. 

Matpausen gjøres kjapt unna, og vi tar fatt på nedkjøringen. 

Etter bare noen minutter innser jeg at dette er så nære man kommer en bike park uten å besøke en. Anleggsveien vi syklet opp er laget for at kjøretøyer skal kunne ta seg inn ved skogbrann. Med jevne mellomrom er det laget små forhøyninger på veien for å lede vannet unna og forhindre erosjon.

For oss syklister betyr dette at det er noen hundre tabletop-hopp mellom oss og utgangspunktet for turen. 

Jeg entrer en kakofoni av hopping, hyling, kvister og løv som fyker i alle retninger. Jeg slenger sykkelen mot høyre på ett hopp, mot venstre på det neste. Svingene er ikke doserte, men padde flate, og jeg legger sykkelen ned så løv og småsteiner spruter.

Vi er for lengt forbi det punktet at motoren har noen som helst effekt.

Den sinnssyke utforkjøringen krones med et langt, rett strekke. Med den lavthengende skogen føles det som å slippe bremsene på bilen i en undersjøisk tunnel, jeg hører bare susingen av hjulene til Mick bak meg. GPS-filen skal senere fortelle meg at vi var oppe i 65 kilometer i timen på den brede skogsveien. 

Og når jeg kommer ned igjen til bilen, er det en ting som slår meg; dette kunne hvem som helst gjort. Uten noen forutsetninger som helst, for det trengs ikke. Den sterke motoren tar deg opp og over alt. Det er ikke rart elsyklene appellerer.

Det er på tide å trekke en foreløpig konklusjon. Utviklingen av elektriske stisykler har såvidt startet. Syklene vil bli lettere, batteriene vil vare lengre, elsyklene vil bli bli vanskeligere å skille fra vanlige sykler. Det er ikke noe som tyder på at dette vil stoppe.

Riktig nok finnes fortsatt de som mener den elektriske fulldemperen er den nye fatbiken, en bølge som når toppen og så flater ut til en liten nisje. Men andre sier at i framtida vil en batteridrevet elmotor være en like vanlig del av stisykkelen som senkepinnen og skivebremsene.

Tanken om at elsykler truer retten til å drive stisykling, virker ikke til å ha den store appellen, verken hos bransjen eller syklistene. Vi har enn så lenge ingen konkrete tilfeller av konflikter å vise til hvor elsykler har vært det store problemet .

Jeg er fortsatt spent på hvordan dette går. Norge er ikke Tyskland. Oslomarka er ikke Australia. Vi vet strengt tatt ikke om syklister med og uten elsykkel vil trives sammen på norske syioer.

Vi vet heller ikke om det blir like artig for barnefamilier i Trysil når folk kommer forbi på elsykkel med uphill flow.

Det største tapet for stisyklister vil utvilsomt være dersom elsyklene endrer på hele oppfatningen av stisykling som aktivitet.

--