På sti med elsykkel i Verdal

Han var en av de første i Norge til å hoppe på elsykkel-bølgen, og har ikke sett seg tilbake siden.

Vel, nesten, ikke. En stisykkel uten motor har han fortsatt.

Men mer om det senere.

Sammen med en annen primus motor for stisykkelmiljøet i Verdal, Erik Hynne skal jeg bli med på tur for å lære mer om deres hengivenhet til sykler med hjelpemotor, altså elsykkel. 

Saken fortsetter under

Vi befinner oss på toppen av «Skallen», en forblåst åsrygg utenfor Verdal i det som tidligere het Nord-Trøndelag. Sett i et nasjonalt perspektiv, er det to ting det er lite av i denne regionen – skikkelige fjell, og stisyklister.

Men den lille, harde kjernen i Verdal og omegn holder liv i miljøet gjennom Facebook-gruppa Bratt & Ulendt. Den siste tiden har de fått ny entusiasme, etter noen års pause. Mye på grunn av elsykler.

Christian spanderer traktekaffe og Nidars favoritter inne på Skallstuggu før vi drar ut på tur.

Det er så surt og grått som bare oktober kan være.

– Vi har syklet her i Verdal i mange år. Men for noen år siden døde interessen litt. Når du begynner å sykle, begynner du for deg selv, så treffer du andre og sykler i en gjeng. Så begynte noen å bli i steinbra form, de ligger i front. Mindre pauser. Så ramler folk av. De gruer seg, og får ikke trent. Sånn er det både på landeveien og i terrenget. Til slutt var vi bare fire-fem igjen. Vi hadde mye fellesturer før, men motivasjonen forsvant. Erik ble dårlig i nakke og rygg. Da mistet jeg piffen også.

Det skulle endre seg i 2014, da Christian kjøpte sin første elsykkel.

Han var nysgjerrig på konseptet, elsykkelen ga han en helt ny motivasjon. Siden da har han kjøpt og solgt flere sykler, og prøvd det meste av merker og motorer som finnes.

Når vennene fikk prøve, ble også de hektet.

– Nå har vi med folk som aldri har syklet sti før. De er mellom 40 og 50 år og leser neppe Terrengsykkel. Vi har et større miljø enn vi noen gang har hatt. Sykling og det å ha et image som syklist er kanskje hardere i byene enn på bygda, forteller Christian når vi tråkker av gårde fra parkeringsplassen på Skallstuggu og ut i terrenget.

Les også

Stor test av elsykler

Terrengsykkel tester hvert år de mest spennende nyhetene innen elsykler. I 2024 har vi testet flere av de råeste modellene.

– Det der var ikke sykling

Erik Hynne har vært stisyklist så lenge han kan huske, selv om det kanskje ikke het stisykling da han begynte på nittitallet en gang.

For noen år siden fikk imidlertid stisykkelkarrieren en kjip vending. Rygg-og nakkeproblemer gjorde at Erik gikk fra å sykle nesten daglig, til å maks takle en tur eller to i uka, i svært begrenset tempo.

Skepsisen var høyst til stede da kameraten Christian skulle ha han til å prøve en stisykkel med motor for første gang.

– Jeg skulle jaggu ikke ha noe hjelp, for det der var ikke sykling. Jeg hadde redusert evne til å sykle. Jeg kunne sykle kanskje to ganger i uka, en liten time av gangen. Våren 2018 fikk jeg låne en elsykkel av Christian.

Det var åpenbaringa. Da kjente jeg plutselig hvor lite belastning jeg fikk. Du får litt hjelp i de situasjonene du trenger, hvis du bruker den rett. Men så var det en ting jeg ikke likte – for meg som kom fra stisykkel, ga elsykkelen for mye hjelp.

Jeg ønsket at den skulle være så vanlig som mulig. Men det fikk jeg jo tunet. Min sykkel er veldig nedjustert. Jeg vil ikke ha for mye assistanse. For meg var det Guds gave til helsa.

– Hvor stort var nederlaget ved å akseptere motorhjelpen?
– Det kjente jeg ikke på, for sykkelgleden min kom tilbake. Jeg har 1300 km på to måneder. Resultatet var at jeg kunne dra mer på tur uten å bli så gåen. Men sliten blir du, for det bestemmer du jo selv. Du kan ta deg fullstendig ut også på elsykkel, hvis du vil.

Saken fortsetter under

Elsykkelen har ikke bare hjulpet Erik tilbake i aktivitet. Den har muliggjort lengre turer, og bruksmønsteret har endret seg.

– Det er mer sykling, og lengre turer. Jeg har mulighet til det nå. Nå er det ikke noe problem å sykle 20-45 kilometer på fellestur. Noe av den største forskjellen er kanskje at jeg går mindre – med elsykkel kommer jeg opp bakker jeg ellers ville gått, eller kanskje ikke brydd meg med å prøve.

Det bærer rett inn i en klatring som er så bratt at enhver syklist uten motor ville ristet på hodet over forslaget om å prøve. Nå tråkker vi uanstrengt opp, alle tre. Ikke bare slipper vi strevet, vi kan snakke samtidig.

Stien er også populær blant folk som er ute til fots. Det at nå stadig flere sykler, og sykler elsykkel, ser ikke Christian på som noe stort problem. Realiteten i Verdal er en annen enn i de store byene.

Kontrasten er stor til Oslo med en halv million innbyggere og tilhørende press på marka-områdene. Slitasje og dårlig oppførsel har ofte blitt brukt som argument mot stisyklister, og mange mener til tross for manglende faktagrunnlag at elsykler kommer til å bli en større trussel mot stienes bestandighet og trivsel i marka. 

– Vi hører jo at det kommer til å bli mange flere elsykler på stiene. Ja, kanskje på grusstiene i bymarker. Men det er ikke noe problem, for de stiene er lagd for å tåle det. Men sånn som her for eksempel, må du ha et minimum av teknikk.. Men si sånn som her oppå fjellet en søndag, da. Hvis det er snakk om å doble trafikken en søndag, så får du sju stykker i stedet for tre-fire stykker. Du får kanskje en økning i trafikk på tekniske stier, men det vil begrense seg selv. Det blir ikke nødvendigvis bare enklere med elsykkel.

– Jeg har solgt en del elsykler til 50-åringer. Bruksmønsteret deres er veldig interessant. Det er folk som aldri har syklet på sti før. De sykler på litt enkel sti, og litt klopper. Men det er ofte de utforsker traktor-og kjerreveier. Det er kanskje ti syklister her i området som har kjøpt grove stisykler, men de sykler ikke så mye grov sti av den grunn.

– Klientellet som kjøper elsykkel, mener jeg er i stor grad er nybegynnere som ikke har syklet sti før, sier Christian.

Saken fortsetter under

Ubegrunnet frykt

Erik mener også at frykten for elsykler i stor grad er ubegrunnet. 

– Se for deg stisykkelmiljøet. Hvis de får elsykler, så er de neppe noen fare. De kommer ikke til å gjøre ting så mye annerledes, slik jeg ser det på meg selv og dem jeg sykler med. Det er ikke noe villmannskjøring bare fordi de er på en elsykkel. Jeg tror frykten for elsykler på sti er litt overdramatisert fordi det skorter på kunnskap.

På vei inn over åsryggen treffer vi et par barnefamilier. Vi får de sedvanlige «jøss, går det an å sykle her da?» og heiarop fra ungene. Og om vi legger frykten for konflikter til side for et øyeblikk. Er det slik at måten man sykler på endrer seg med en elsykkel?

– For meg så er det å sykle lengre turer i vanlig terreng mye viktigere enn det stisykling selges inn som – endurosti i høy fart. Vi har syklet lange turer i fjellet man kunne gjort på en vanlig stisykkel, men det blir en helt annen opplevelse. Det vi kaller en stisykkel i dag synes jeg ikke funker til det formålet, man blir så mye mer sliten av det. Jeg synes helt ærlig ikke vanlige stisykler er godt nok bygd til formålet, sier Christian.

– Det jeg kjenner litt på, er at de rundene jeg syklet før, nå er litt for korte. Jeg har syklet elsykkel i tre år, men jeg tror ikke jeg ennå har oppdaget det fulle potensialet. Jeg har for eksempel ikke prøvd å ta med ekstra batteri på tur før nå nylig. På sikt tenker jeg at jeg kan sykle transport på asfalt inn, og så opp på et fjell, fordi jeg har med ekstra batteri. Kombinasjonen man kan gjøre sånn er et nytt og spennende aspekt.

Det å sykle lange turer – opp mot ti mil, med lav effekt går jo også an. Og besøke steder du ellers ikke ville oppsøkt.

– Hvor mange i gjengen deres har elsykkel nå?
– Det er vel bare én som ikke har, men han har veldig lyst til å kjøpe.

Manuelt slit

Det er stort sett bare lovord å høste hos dem begge to om elsyklene.

Men for Erik er det en utenkelig å kun ha elsykkel. Den vanlige stisykkelen, eller trampsykkelen som den har blitt døpt, ble beholdt, og har vunnet ny kjærlighet.

– Etter jeg begynte å sykle elsykkel, slo det meg hvor bra form jeg kom i. Jeg ble nyforelsket i trampsykkelen. Du blir mer sliten, selvfølgelig. Men jeg tåler mer på vanlig sykkel fordi jeg sykler elsykkel, sier Erik.

– På en sommerdag med godt vær og godt selskap, og ikke minst gode stier, tar du elsykkelen?
– Det kommer an på. Men turene på motor blir lengre, på grunn av de helsemessige utfordringene jeg har. Her har vi mye transport, så vi har kuttet bilbruk.

Med elsykkel kan du jo sykle hjemmefra. Når vi er i Åre (Bike Park, red.anm.) nå, sykler vi opp i stedet for å ta heisen. Vi får til 2-3 slike turer på en dag. Vi sykler jo like fort på elsyklene nedover, forteller han.

– Hvorfor beholder du den andre sykkelen, hvis elsykkelen er så bra?
– For den gir deg noe annet.

– Hva da?
– Det manuelle slitet.

– Men hvis du bare skulle hatt en sykkel?
– Elsykkel, men det er vanskelig siden jeg må legge helsa til grunn. Men jeg kommer ikke til å selge trampsykkelen min. Jeg elsker den.

Savnet å være i kjelleren

Selv Christian som er den mest hardnakkede entusiasten av dem, må innrømme at elsykkelen har sine svakhetspunkter.

Også han har beholdt en «vanlig» stisykkel.

– Jeg savnet i begynnelsen det å være helt i kjelleren etter en tur. Den følelsen er litt borte nå. Det er som å avruse seg selv. Jeg måtte finne verdi i å slite meg ut på andre ting. Man får ikke det kicket lenger. Du kan jo velge å sykle med veldig lite effekt, slik vi gjør.

– Det høres deilig ut. Men mange som har kjøpt dette er litt oppi årene med god økonomi. Er det litt sånn at man setter mer pris på det når man er eldre og faktisk har råd til å kjøpe det?

– Det er jo til dels fordi vi har penger. Er du ikke i form er det jo ikke artig med sykling. Elsykler appellerer til et hinsides stort marked på grunn av det. Jeg tror det kommer til å selges vanvittig mye mer elsykler enn vanlige sykler. For meg er elsykkel alt det jeg ønsket at en stisykkel skulle være da jeg begynte å sykle sti. Når du ser folk på film, action, reklamer i Terrengsykkel, så er det jo høy fart og tråkking.

Det ønsker vi jo, men det får vi ikke til. Med elsykkel kan du sykle en time i høyere tempo. Da får du den følelsen som dere i bladene selger, slik jeg ser det. En høyfartsmaskin.

Og så mister du noe. Endorfinkicket av å trene seg tom forsvinner litt, sier Christian.

Saken fortsetter under

– Mye mer sosialt

Turen vi sykler er ikke lang, og rekkeviddeangst er ikke et aktuelt tema. Erik og Christian snakker om kapp når jeg spør dem om hva de pleier å snakke om på turer. For snakker man om andre ting når man sitter på en annen type sykkel?

– Vi prater mye mer. Mye mer sosialt, sier Christian 

– Vi prater aldri om sykkelen. Alt annet, stiene, sier Erik.

Mon det.

Et lite kvarter senere er vi på vei opp mot den siste toppen på vår lille rundtur rundt Skallen. Mens jeg har dannet baktropp for å ta noen bilder av landskapet, ser jeg at lenger der fremme har de to stoppet. I neste øyeblikk står de begge to bøyd over Eriks sykkel. Uten forvarsel har motoren kuttet kraften, og han får ikke slått den på igjen. 

– Livet er for kort til å ha bare én elsykkel. Jeg begynte med elsykkel i april 2018, og har byttet motor fire ganger, sier Erik oppgitt.

– Du kan ikke bare ha én elsykkel. Du må ha to, kanskje tre. Det er alltid noe galt. Motorene ryker, sier Christian spøkefullt, mens han holder sykkelen for Erik som prøver å slå motoren på igjen.

– Og dette skjer ofte?
– Ja, da må du bare sykle hjem for egen maskin, sier Erik.

– Dette høres ut som problemer man aldri hadde akseptert på en vanlig sykkel?
– Det er nytt, og ikke ferdig utviklet. Det er klart, når denne motoren skal ut i terrenget, så må produsentene kanskje få litt tid på å få fikset barnesykdommer. Men det virker som et elektronikk-problem, det er ikke mekanisk, sier Christian.

– Hinsides vanlige stisykler

Erik har ikke mange alternativ der vi står, og prøver flere ganger å skru motoren av og på. Helt plutselig våkner LED-indikatorene til live igjen, og vi kan sykle videre.

Fra Litlskallen ser vi helt ut til Trondheimsfjorden og langt inn til de svenske fjellene i Sylane. Fra svaberget vi står på og ned igjen til Skallstugu snor det seg en sti gjennom lyng og steinformasjoner.

Stien er ikke tilrettelagt med svinger som holder farten nede, eller steinsatte partier, her er det fullt frislipp. Den tunge elsykkelen sitter som limt mot lyng-underlaget, men til tross for det øker farten betraktelig.

Og med den øker bremselengden. At det blir en litt annen måte å håndtere sykkelen på får jeg smertelig erfare når det endelig kommer en sving, og jeg må overkompensere for å klare å svinge i tide.

– Tror du at elsyklene vil erstatte vanlige stisykler? Spør jeg Christian når jeg pakker sykkelen i bilen for å dra.

– Utvilsomt. Det eneste argumentet må være hvis motorene ikke er bra nok. Man selger en opplevelse som er hinsides vanlige stisykler.

Les også

Elsykkelens historie - slik ble elsykkel på sti en realitet.

Trodde du elsykler var noe helt nytt? Slett ikke! Her gir vi deg en rask innføring i det som er historien om elsykkelen, med utvikling av modeller og elsykkelmotorer.