I det du setter deg på sykkelen, kjenner du med en gang at noe er galt. Det er bare å finne fram lappesakene. Når du endelig har funnet en leirplass, er fingrene dine så valne av kulde at du sliter med å få satt opp teltet. Den latterlige, lille spritbrenneren du så stolt laget hjemme fungerte åpenbart bedre på kjøkkenbenken, og det tar bortimot en evighet før vannet koker. Ikke at det betyr noe, du kløner det uansett til rett etter og velter hele middagen utover soveposen. Hvorfor i all verden utsette seg for noe slikt?
I boka Biophilia fra 1984 framsatte den kjente amerikanske biologen Edward O. Wilson en hypotese om at vi mennesker har en medfødt tendens til å føle glede ved natur og naturopplevelser. At vi er biofile. Hvorfor skulle vi ellers la oss begeistre over regnbuer, ville fossefall, storslåtte utsikter eller eventyrskoger? Det er opplagt at naturelementet og en iboende nysgjerrighet spiller en rolle i vår trang til å dra på tur. Etter regn kommer sol, heter det, og den gjør jo det, sola, selv om det kan ta litt tid, og da tørker tøyet, og du kjenner at, nå, nå er det bra, nå er det akkurat som det skal være, ute, ved fossen, under regnbuen eller i skogen.
Den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow lanserte i 1943 en modell som beskrev hvordan våre behov kan deles inn i en hierarkisk oppbygd pyramide på fem nivåer, der de mest grunnleggende, fysiologiske behovene er selve fundamentet nederst i pyramiden. Det handler om mat, drikke, søvn og slike ting. Med andre ord nettopp det en stor del av en sykkeltur handler om: «Hvor skal jeg sove i natt?», «hvordan skal jeg få tørket tøyet?», «strekker maten til?», eller «hvorfor fylte jeg ikke vann i bekken vi passerte for en time siden?». Det er en flukt tilbake til det basale, til det enkle livet, der hver dag har sin egen innebygde logikk, uten spørsmål som «hva gjør vi om renta stiger?», «kan vi vente med å male huset til neste år?», eller «hvordan skal jeg overleve jula med svigermor?».
Nivåene i midten av Maslows behovspyramide kan også forklare vår trang til å dra på sykkeltur. Her handler det ikke om fysiologiske behov, men om vårt behov til å være en del av et fellesskap, enten det gjelder venner eller familie. Det kan være fint å være på tur alene, men det er kanskje de turene der vi deler minnene med andre som vi ser tilbake på med størst glede.
De øverste to trinnene av pyramiden handler om selvverd og anerkjennelse, om selvrealisering og personlig vekst. Å vise at man har så mye fysisk overskudd at man kan sykle lange, episke sykkelturer gjennom barsk natur er på sett og vis en variant av påfuglens fjær. Og med det samme formålet: Å gjøre seg attraktiv for en make.
Det er med andre ord vanskelig å peke på én enkelt årsak til hvorfor du bør dra på sykkeltur. Ikke bare det, alle årsakene kan være viktige på samme tid. Spiller det noen rolle? Ikke det minste. Bare pakk sykkelen og dra.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
