Testsykkelens oppsett
AS-R står for "active suspension racing", mens 575 står for vandringa den har bak: 5,75 tommer, altså drøye 140 mm. Den lave rammevekta gjør at ei totalvekt godt nede på 12-tallet er fint innen rekkevidde. Man skal imidlertid huske på at sykkelen har mye vandring, og man gjør lurt i å sette den opp med noe som tåler den bruken den er laget for. Framdrift på vår testsykkel sto XTR-gir og en Race Face Deus-krank for, mens Hope Mono Mini sørga for det motsatte. Fox RP3 bakdemper og Fox Vanilla 130 RLC tok seg av jobben med å glatte ut underlaget. Videre hadde den velbygde hjul av Mavic X719, Chris King-nav og store Intense-dekk, og en cockpit med deler fra Thomson, Flite, Chris King og Cannondale. Dette ga en totalvekt på hederlige 13 kg. Sykkelen er fornuftig sammensatt, og komponentene står godt til rammas intensjoner.
Ramma har et kraftig underrør med tilnærma dråpeforma tverrsnitt. Overrøret er kraftig framme ved styrerøret, går ned i en vinkel ved festet for bakdemperen, og går over i slanke, nærmest stål-lignende rør inn mot setepinnen. Bakramma er skinnende sølvblank, med asymmetriske kjedestag med pent freste detaljer: På høyresida er røra utforma for å være minst mulig til hinder for frontgir og kjede, mens det på venstresida tar korteste vei bakover mot baknavet. Det er ikke alle sykler forunt å kle hvitt, men de blanke delene står godt til den blanke bakramma, og 575'en vi prøvde er et smykke av en sykkel. Vi må likevel få bemerke at vi kan styre oss for Yetis valg av kabelruting under underrøret, og heltrukken strømpe på bakgirvaieren er det delte meninger om. Hvorfor ikke velge den litt mer elegante veien langs overrør og setestag?
Boing og anti-boing
Foran var sykkelen satt opp med en Fox Vanilla RLC-gaffel med 130 mm stålfjærregulert vandring, som står godt til sykkelens øvrige egenskaper og innsatsområde. Ved hjelp av kompresjonsjusteringa kan man sjøl bestemme hvor store krefter som skal til for at gaffelen skal synke ned i vandringa. I tillegg kan man justere returhastigheten, altså bestemme hvor fort gaffelen strekker seg tilbake til utstrakt stilling etter kompresjon, og man kan låse den.
Bak hadde Yeti'en Fox' nye RP3-demper. Den er skarve 200g lett, og blei et hyggelig bekjentskap. Demperen har returjustering (rødt hjul) og en tretrinns kompresjonsjustering (blå hendel) med den etterhvert vanlige ProPedal-patenten. Denne gjør at du trinnvis kan bestemme hvor store krefter som må til for å komprimere og aktivere demperen. Det betyr at demperen kan settes opp til å ikke aktiveres av saktegående krefter, som f.eks. kreftene i runde tråkk. I stedet for irriterende gynging, får man følelsen av en rolig og effektiv bakpart, og man har en terskellignende plattform man sitter og tråkker på. Dermed kan kreftene i tråkket mer direkte omsettes i framdrift. Først når kreftene blir store og raske nok til at man tipper over denne terskelen, vil den aktiveres, f.eks. ujevnheter fra underlaget. RP3 har tre ulike grunninnstillinger, som styres av en liten spak på demperen: En solid pedalplattform (høy "terskel", eller fast kompresjonsdemping), en medium plattform, og en helt uten plattform. I tillegg til dette er bakdemperens forbindelse til ramma ("link") utforma slik at den forsterker terskelformfølelsen på en effektiv måte, men gir samtidig masse mjuk bevegelsesfrihet lenger inn i fjæringsveien. Egentlig er denne linken, kalt "dogbone", designa for en 5th Element Air-demper. Vi blei imidlertid litt letta da sykkelen kom med en Fox-demper: De har etter våre erfaringer lengre levetid enn 5th Element, og med kun én luftventil å bry seg om, er de dessuten langt enklere å få satt opp med riktig lufttrykk. Fox-dempere tar seg nemlig av luftfordelinga i innvendige kamre helt på egenhånd - man vil jo sykle, ikke dille mer enn nødvendig. Fox RP3 er etter vår mening en høyverdig oppgradering for de fleste fulldempa sykler.
I motbakkene
Sykkelen kjennes nokså oppreist og behagelig å sitte på, noe som innbyr til kontroll i teknisk terreng. 575 gir følelsen av at man sitter i en temmelig kompakt cockpit, enda overrøret er 23,4" langt. Muligens er den litt slakke styrevinkelen (69 grader) og det lave tyngdepunktet utslagsgivende her. Dette gjør at man må lene seg godt fram for å presse sykkelen opp bratte motbakker. Testsykkelens styreframspring på 90 mm kjentes kort, men å bytte til f.eks. 110 mm ga ikke så store utslag som håpet. For klatringas del var det lite å hente på å reise seg i motbakkene, fordi man da må lene seg litt bakover for å få kraft i tråkket, samtidig som man legger overkroppen ned mot gaffelen for å holde framhjulet nede. Vinninga går opp i spinninga, bokstavelig talt. Det er ikke gynging som skaper dette problemet, kun den kompakte ramma, som ganske enkelt ikke tillater deg å forflytte kroppsvekta langt nok fram til å få Yeti'en med på snerten, kjapp klatring.
Det er på den annen side helt utrolig at man har nesten seks tommer vandring under setet når man tråkker rolige motbakker, og sykkelen er relativt lett, tatt mengden vandring i betrakting. RP3-demperens fasteste terskel holder sykkelen så godt som helt i ro, også i stående tråkk, og å fomle etter en låsebryter var aldri i mine tanker. Til og med i mellomposisjonen var demperen mer enn rolig nok, trolig mye takket være linken. På Yeti 575 fant jeg meg til rette med at man får ta tida til hjelp, det er ingen vits i å skynde seg til topps med stoppeklokke på håndleddet. Er man en pulsklokketype, er neppe en sykkel med 140 mm vandring rett valg likevel. Man får heller konsentrere seg om å sitte rolig og tråkke tålmodig, og heller glede seg til man er på toppen.
I flatt eller småkupert terreng
Her kommer Yeti'en mer til sin rett, og i grovt terreng med mye stein og røtter er den rett og slett glimrende. Her anbefales det å ha demperen i midtstilling, eventuelt helt uten pedalplattform, om man vil øke følsomheten på de små dumpene. Sistnevnte innstilling gjør også sykkelen bedre til å passere hindringer med skarpe kanter, mens det til sammenligning kan butte noe når man har den i midtstillinga. Det at cockpit'en føles kompakt er her nesten utelukkende positivt. Man sitter med tyngdepunktet veldig sentralt plassert, og man trenger kun gjøre små vektforskyvninger i trengte situasjoner for å gjenvinne kontrollen. Bevegelsen fra setet til oppreist stilling går lynkjapt og enkelt.
Sykkelen kjennes middels kjapp til kjapp i frasparket med tilstrekkelig raske styringsegenskaper, og jevnlige, kontante tråkk gjør at sykkelen skyter fart også når terrenget ikke tillater kontinuerlig tråkking. Med masse glupsk vandring kan man imidlertid holde tråkket i gang på nokså grovt underlag, og den trives godt når det går unna. Samtidig er ramma lav, takket være den fine vinkelen på overrøret, slik at den lett lar seg manøvrere i sakte fart også. Trass i at tyngdepunktet er lavt, har krankhuset overraskende god klaring til bakken, ca 34 cm, noe som må karakteriseres som nokså høyt: Et pluss i steinete terreng.
Å passere høye hinder på tvers av stien går som en drøm på Yeti 575. Dempersystemet har en enorm spenst! I motsetning til VPP-sykler, hvor mye av satsen forsvinner i demperen, gir Yeti'en deg kengurufølelse. Denne framkalles når du tar sats, men spensten er tekkelig anonym når du ikke trenger den. Med returjusteringa tilpassa allsidig sykling, kan du hoppe flatterende himmelhøyt over grove steiner og røtter, sjøl uten et snev av god hoppteknikk. Når terrenget innbyr til hopp og sprett, er 575'en ordentlig leiken, og det rykker hardt i smilebåndet.
I nedoverbakkene
Sjøl om ramma kjennes kort, så er avstanden mellom hjula lang nok til at den føles stabil, både i trange svinger på flatmark og i utforkjøringene. Vår testsykkel hadde et styre med nokså lite oppsving, og med kun 62 cm bredde, var dette i smaleste laget etter vår smak. En kraftigere oppsving ville gjort sittestillinga mindre XC-prega, og mer komfortabel og kontrollert. Det smale styret bidro til å gi sykkelen nokså kjapp styring på flatmark, men i utforkjøringer førte det snarere til en mer nervøs følelse. Dette er egentlig helt unødvendig på en sykkel som denne, og vi mener at et styre på 65-68 cm ville være midt i blinken. Slik den var satt opp, ga styret et merkelig misforhold mellom fronten og sykkelens gode evner under grov utforkjøring. Gaffelen i front gir en behagelig demping av smått og stort, og i tillegg har den styrke i massevis. Fox' Vanilla er en perfekt match for Yeti'en, og den gir deg flyt sjøl når sporvalget blir klønete.
Og jammen følger ikke bakparten opp: Når du tenker "ånei, nå går det skeis!", så kan man bare tviholde i styret og la sykkelen gjøre jobben. Den redder deg ut av situasjoner hvor du tror du er på vei inn i furuleggene. Her gjør RP3-demperen best jobb når den står i helt åpen posisjon, altså uten noen terskelfølelse. Det skal mye til for å bunne en riktig oppsatt demper, og man føler hele tida at man har mer å gå på. Dette skyldes at bakdemperen har en temmelig lineær fjærrate, som betyr at motstanden ikke blir dramatisk større langt inne i vandringa. Litt av årsaken finner vi i den nevnte "dogbone"-linken, som effektivt er med på å nøytralisere den progressiviteten som naturlig fins i en luftdemper. Lineær fjærrate liker vi! Hope Mono Mini gjorde små, men presise nedbremsinger til en enkel sak. Sjøl om man har setet høyt, går det greit å slippe seg bak det og kontrollere seg ned de bratteste utforkjøringene. Også her er den kompakte følelsen et klart pluss, da man kan forholde seg rolig over midten av ramma i de fleste situasjoner. Under harde oppbremsinger har fulldempere med lignende demperoppheng som Yeti en tendens til å stivne. Dette merkes det lite til på 575'en. Om dette skyldes karboninnsatsene i setestaga vites ikke, men kanskje de virkelig er en dugelig erstatning for ekte ledd?
Konklusjon
Yetis stisykkel gir deg masse moro i pen innpakning, og den viser at en luftdemper bak gjør jobben, sjøl når vandringa er så lang som over 140 mm. Du kan velge om du vil veksle mellom de tre grunninnstillingene på bakdemperen, men man får klart mest ut av sykkelen om man gjør det. Gidder man ikke strekke seg ned under overrøret, så er likevel mellomposisjonen så allsidig som Fox nok har ment den skal være. Yeti AS-R 575 er sykkelen for deg som trives når det er hårete: Jo grovere terreng, jo mer moro kan man få ut av sykkelen. Sykkelen er finfin til langturer på smal og krevende sti, mens i lange motbakker får man slå seg til ro med at det ikke går lynkjapt, uansett hvor hardt man jobber. Til konkurransesykling blir den litt vel langbeint og slakkvinkla, men det er heller ikke slikt 575'en er laget for. Både med tanke på sittestilling og tyngdepunkt har den mange likhetstrekk med Ventana X5, men takket være en lettere og mer allsidig gaffel, føles Yeti'en litt mer spenstig og følger mer med på notene, til forskjell fra den litt tank-aktige, knallstive Ventana'en.
Med 575-modellen har Yeti bevist at de igjen skal regnes med i det gode selskap.
