Test av setepinner med demping

Det er ingen tvil om hva pr-maskineriene i sykkelbransjen fryktelig gjerne vil ha deg til å kjøpe akkurat nå. De mest profilerte produsentene har brent av nær sagt alle utviklings- og pr-kronene sine på fullfjæringsprosjekter i flere år nå, og hvert eneste år kommer nye og bedre systemer for å overbevise deg om at hardtailen er død.

Det er liten tvil om at de nyeste fulldemperne er overlegne i terrenget, fordi de gir deg bedre grep og mer komfort hele veien, både opp og ned. Men mange av oss har brillefine hardtails som vi trives svært godt på, og noen av oss har verken lyst eller mulighet til å bruke minst ti-femten tusen kroner på å skaffe oss bakfjæring.

Heldigvis finnes det alternativer til en tidel av prisen.

Vi har testet to dempede setepinner - Cane Creek Thudbuster og Hals-Lauritzen G-Shok - og fikk en stor og uventet aha-opplevelse.

For under 1.400 kroner fikk vi en langt bedre komfort og mer flyt i middels tekniske partier, vi ble klart mindre slitne i kroppen etter lange stiturer - og vi ble til og med raskere i enkelte partier, takket være noen centimeter fjæring like under setet. Og hver gang vi reiste oss, var den kjappe, kontante hardtailfølelsen tilbake på plass.

Men hvorfor er det nesten ingen hardtailsyklister som snakker om dempepinner? Og enda færre som bruker dem?

Høy vekt og lav status

Det kan handle om frykten for ekstra vekt: De to vi tester her, veier 575 og 640 gram - dobbelt så mye som en vanlig, stiv pinne. I teorien bør man unngå ekstra vekt høyt oppe på sykkelen, fordi tyngdepunktet forskyves feil vei. I praksis klarte vi simpelthen ikke å kjenne problemet. Og en alminnelig lett hardtailramme med dempepinne vil i nesten alle tilfeller veie betydelig mindre enn en fulldempet stisyklingsramme med stiv pinne..

At setet hever seg noen små centimeter når du løfter baken, framholdes også som et minus. Men vi hadde aldri problemer med å komme bak setet i brattheng, faktisk gjorde dempepinnene det mer behagelig å legge solar plexus ned på setet når det ble stygbratt og knotete.

En annen ulempe som kan slå inn, er den simple dempingen: Disse pinnene har i praksis null demping av fjæringsbevegelsen, noe som kan føre til uønsket gynging underveis. Det kommer vi tilbake til.

Motstanden kan selvsagt også skyldes utseendet - dempepinner med parallellogram-ledd som vi tester her - er i de flestes øyne uutholdelig mye mindre elegante enn en slank standardpinne. Det argumentet hører likevel ikke hjemme i en test som vurderer funksjonen. Særlig ikke når vår egen erfaring klart viser at de teleskopiske dempepinnene fra Rock Shox og USE bare tilbyr en brøkdel av effekten til parallellogrampinnene. Hvorfor? Fordi parallellogram-pinnene beveger seg i en kurve bakover og nedover - og møter bakhjulets bevegelser direkte, i motsetning til teleskop-pinnene som beveger seg ned og fram. Parallellogram-systemet har også nærmest null friksjon, i kontrast til de teleskopiske alternativene.

Dempepinnenes sjeldenhet kan selvsagt også skyldes den typiske skepsisen til nye og uvante løsninger, på tross av at begge disse pinnene har vært på markedet i snart ti år.

Ble norgesmester i fjor

Den britiske terrengsykkelskribenten Steve Worland - kjent som testredaktør i Mountain Biking UK - sa i et intervju sist høst at parallellogram-dempepinner er blant de mest undervurderte komponentene i bransjen. Det at G-Shok-pinnen ble brukt av fire av de seks beste i M30-klassen i Scott Cup i fjor - samt av norgesmesteren i samme aldersklasse (forøvrig Brede Arntzen, som er leverandør av G-Shok, red.anm.) - kan tyde på at han har et poeng.

Uansett: Jeg vet i alle fall at jeg personlig var genuint uinteressert i slike pinner før disse to dukket opp på test i fjor høst.

Jeg var storfornøyd med hardtailen min som den var, og hadde overhodet ikke planer om å skaffe bakfjæring av verken den ene eller den andre sorten. Det var derfor med mange skeptiske rynker i panna at jeg monterte førstemann ut, Cane Creek Thudbuster. Proppet av fordommer mot høy vekt og stygt utseende tråkket jeg ut på min faste loop i det svenske Koster-landskapet. Det første jeg kjente var at avstanden mellom styre og sete endret seg når fjæringen tok unna humpene. En temmelig merkelig følelse, og selvsagt enda flere rynker i panna.

En times intens stisykling senere hadde pipa derimot en helt annen lyd. Det kommer vi snart tilbake til, når vi nå ser på hvordan de to pinnene fungerer.

Cane Creek Thudbuster

Vandring: 75 mm (oppgitt - noe mindre i praksis)Vekt: 575 gramLengde: 380 mmPris: 1.200 kr

Import: Knas AS (Kynast Norge) - telefon 66 82 33 40

Thudbuster bruker uretan-puter som fjæring, disse skal komprimeres raskt men ekspandere noe langsommere tilbake til utgangspunktet for å gi en viss demping av fjæringsbevegelsene. Det følger med puter for ulike vektklasser, som enkelt kan byttes ut.

I terrenget: Thudbusteren tar lett brodden av små og mellomstore hindre - men for all del: Du kjenner fortsatt underlaget tydelig. Den krever at du letter på baken over de skarpeste hindringene, samtidig er den med sin strammere fjæring rolig nok til ikke å forstyrre tråkket når det går unna i skogen. Pinnen gynger betydelig mindre enn den langt mer følsomme G-Shok, og under hissig stisykling oppleves Thudbusteren derfor som roligere: Den fjærer nok til å roe ned de aller fleste støtene, men ikke så mye at bevegelsene blir distraherende. I sittende, tekniske klatringer hjelper den til en viss grad på bakhjulsgrepet, men ikke nok til å score mange poeng der. Vi klarte aldri å bunne Thudbusteren tross harde forsøk, ei heller opplevde vi sjenerende topout (at den returnerer til høyeste posisjon med et klunk når du løfter vekta bort fra setet). Etter noen ukers bruk forsvant pinnen på en måte under oss, vi vente oss til at den var der - men tenkte nesten ikke over at den gjorde jobben sin. Først da vi byttet til stiv pinne, innså vi at setedemping var blitt et must på langturer. Ulempen med putene er at de stivner i kjølig vær, slik at pinnen nesten mister all effekt i minusgrader.

På grusveien: Thudbusteren har sin misjon også for de som trives best på grus. Hvis vi kan kalle småhumper og ujevnheter i veien for støy, så blir det defintivt stillere med Thudbusteren på plass. På den annen side sørger konkurrenten G-Shok for noe i nærheten av den «störste möjliga tystnad», med sin langt mer følsomme stålfjær. For den jevne mosjonssyklist er Thudbusteren likevel enklere å finne seg til rette på, fordi den tåler mer ujevne tråkk uten å skape for mye gyngebevegelser. For vår del er vi likevel ikke i tvil: Hadde vi måttet velge en av disse på Birkebeinerrittet, hadde vi gått for G-Shok.

Justeringsmuligheter: Thudbuster leveres med et sett puter med ulik fasthet, som kan kombineres for fem forskjellige vektklasser (fra 54-64 kg til 98-113 kg). Veier du mindre, må du bestille ekstra sett med to mykere puter, idiotisk nok. Noen andre innstillingsmuligheter finnes ikke, men vi hadde ingen problemer med å finne vår favorittkombinasjon. Vi endte opp med et hakk mykere kombo enn anbefalt på det medfølgende skjemaet. Bytte av puter krever en 8 mm fastnøkkel og en 4 mm unbrakonøkkel, men tar bare noen få minutter. Thudbuster har justeringsskala gravert foran på pinnen, så du lettere finner tilbake til rett setehøyde.

Kort sagt: Cane Creek Thudbuster er den minst følsomme av de to på test, men samtidig den som er lettest å like. Etter overgangen fra stiv pinne til Thudbuster brukte undertegnede bare noen timer på å bli overbevist, og oppfattet Thudbuster som en komfortkonge. Men stilt opp mot G-Shok, er det ingen tvil om at sistnevnte sluker mest. Thudbuster overbeviser likevel i terrenget fordi den fastere fjæringen oppfører seg roligere og likevel byr på en god nok komfort. Den gjør jobben nesten uten at du merker det, og det trives vi godt med.

Hals-Lauritzen G-Shok:

Vandring: 70 mmVekt: 640 gramLengde: 390 mmPris: 1.395 kr

Salg: www.gshok.net

G-Shok er utviklet i Norge av konstruktøren Cato Hals, og bruker en svært følsom stålfjær som fjæringsmedium. Det er ikke noen demping innebygget. Fjæra leveres i to stivheter, men bytting av disse bør gjøres av kyndig personell.

I terrenget: G-Shok har i praksis mest vandring av disse to, og er helt klart den pinnen som jobber mest effektivt med å utlikne humper og støt. Vi hadde noen mil på Thudbuster før denne ble levert til test, og forskjellen var sjokkerende stor. G-Shok hjelper faktisk i tekniske klatringer, og var den eneste av de to testpinnene som fikk undertegnede opp en svært vanskelig og steinete kneik, som jeg aldri før har forsert i ett stykke. Problemet er at den svært følsomme fjæra ikke har noen form for demping, og dermed gynger pinnen nærmest konstant i teknisk terreng, noe vi oppfattet som irriterende i lengden. I motsetning til Thudbusteren - som er progressiv, altså blir stivere jo mer den komprimeres - er G-Shoken linjær i fjæringen. Vandringen er silkemyk helt til det sier stopp. Takket være den myke fjæra er ikke katapulteffekten like merkbar som på Thudbusteren, men ved hard bremsing løfter setet seg for lett, selv på flatmark, og skyver kroppsvekta framover. Det skal en del til før du bunner pinnen, men selv med den stiveste fjæra skjedde det altfor ofte ved hard stikjøring. At den i den andre enden av vandringen topper ut med et hardt klunk og i stående utforkjøringer klaprer hver gang du rører setet med innsiden av lårene, påvirker ikke funksjonen - men er svært irriterende.

På grusveien: G-Shok er uslåelig for de som vil filtrere bort alle ujevnheter fra grusveiene. I parallellogram-mekanismen er det minimalt med friksjon - dermed kan pinnen duve rolig et godt stykke ned i vandringen, mens stålfjæra spiser små hull og vaskebrett til både frokost, middag og kvelds - og dermed fjerner distraksjoner som tapper krefter. Dette fordrer som nevnt at du har et godt og rundt tråkk: Urutinerte syklister som bare tramper opp og ned på pedalene, vil få pinnen til å gynge sjenerende mye. De mer erfarne kan ha mye å hente: Testlagets grusracer brukte G-Shok på sin faste rute fra Maridalen til Kikut på en laber dag med litt forkjølelse i kroppen. Overrasket konstaterte han at deler av etappen hadde gått unna på rekordnotering, mens pulsklokka hadde logget klart lavere puls enn noteringene fra tidligere turer med samme tidsforbruk. Vi gjorde ingen mer vitenskapelige undersøkelser, men ser hintet. Mange vil kunne tjene inn verdifulle minutter på Birken med denne under setet, så lenge de tar seg tid til å lære den å kjenne.

Justeringsmuligheter: G-Shoks svake punkt er mangelen på finjustering til ulike vektklasser: Den leveres med gul eller rød fjær, den gule for ryttere opp til 70/75 kilo, den røde for 70/75-95 kilo. I tillegg til dette kan du enkelt justere forspenningen på fjæra, noe vi fikk lite ut av i praksis. Undertegnede veier 77 kilo, prøvde begge fjærene - og bunnet begge lett i terrenget. På mindre teknisk underlag fant jeg meg godt til rette med rød fjær.

Kort sagt:Hals-Lauritzen G-Shok er en svært følsom dempepinne, og sluker hindre imponerende effektivt. Selv steiner på størrelse med en grov knyttneve forsvinner under deg med denne pinnen, på dårlig grusvei gir den følelsen av å sveve på et flygende teppe. Ulempen er mye sjenerende, udempet gynging i terrenget. G-Shok blir dermed førstevalget for grusracere eller rundbanesyklister som vil raskest mulig fra A til B, har tilstrekkelig rundt tråkk til å utligne det meste av gyngingen - og tålmodighet nok til å venne seg til særtrekkene.

Men er dette noe for alle?

Den oppvakte leser har trolig konkludert med at undertegnede har konvertert til dempet setepinne. Og slik er det. Som svoren hardtailfan er det vanskelig å gå tilbake til stiv pinne etter denne testen, selv om forfengeligheten jamrer seg over tapet av den stive pinnenes enkle eleganse. Hadde det ikke vært for at vi tilfeldigvis fikk disse på test, hadde undertegnede aldri vurdert dem seriøst. Det er ikke følelsen av å være raskere som overbeviser mest, det er følelsen av bedre flyt og en mindre sliten kropp i dusjen etterpå.

Men: Er dette noe alternativ til en fulldemper?

Det enkle svaret er nei. Men for mange vil svaret bli ja. En fulldemper kan fjære aktivt uansett om du sitter eller står, mens dempepinnen bare tilbyr deltidsfjæring. Når det for eksempel går fort nedover i røft terreng vil de aller fleste reise seg opp. Med dempepinne er du da tilbake på den stive hardtailen, i motsetning til fulldemperen som fortsatt sluker hindringene og hjelper deg fram. På den annen side kan du med dempepinne beholde alt det beste fra hardtailen, som for eksempel lynkjapp akselerasjon og null gynging i lange, stående klatringer - samtidig som du får klart mer komfort i de sittende partiene. Med andre ord kommer svaret an på hva du ønsker og hva du gjør mest av.

Og ikke minst: Hva du kan eller vil ta deg råd til.

Som rent sti-dyrkende morosyklist med mye annet å bruke lommepengene på, slår jeg meg fornøyd til ro på hardtail med dempepinne. Selv synes jeg G-Shok blir for gyngete ute i terrenget, og foretrekker den litt strammere Thudbusteren satt opp et hakk mykere enn angitt. Likevel er jeg ikke helt i mål med konklusjonen, og kommer til å gi G-Shok noen ekstrarunder utover sommeren for å se hvilken effekt mer tilvenning kan by på.