Test av Santa Cruz Chameleon

MINUS:Overbygd for ren stisyklingMinimalt innebygget komfortHorisontale dropouts

Klikk her hvis du ikke gidder å lese den altfor lange innledningen

Bakgrunn

Denne artikkelen begynte som et personlig eksperiment høsten 2004. Etter mange år på klassiske krøsskøntri-konkurranserammer (Bontrager Race og Klein Attitude), var det tid for å prøve noe annet til stikjøringen. Ønskelisten for den nye hardtailramma var kort og grei: Mer vandring (minst 130mm), slakkere geometri (omkring 69 grader styrevinkel) - men ikke så mye mer vekt (helst under to kilo).

 Undertegnede hadde i over ti år syklet sti for underholdningens skyld, hele veien med klokkertro på hvass styrevinkel og lynrask geometri - en klassisk oppskrift fra 90-tallets rundbaneløyper. Preferansene ute i skogen var teknisk krevende terreng, knotete klatringer og selvsagt jakten på maks flyt og moro. Personlige svakheter var enkle å se: Feighet når farten ble høy nedover, generell hoppeangst og utstrakt seifing på vei ned hårete crux.

Siden det er enklere å bytte utstyr enn å bytte hjerne, konkluderte kjøpekåtheten med at svakhetene kunne kureres med en ny ramme. Argumentene var ikke avanserte: Mer vandring bidrar til mer flyt i teknisk krevende terreng, slakkere styrevinkel gir mer stabilitet på rufsete underlag. Men siden klatringene fortsatt er en viktig del av moroa, var lav vekt fortsatt prioritert. Målet var en allrounder til alt fra korte lekerunder i nærmeste skogholt til flerdagers hytte-til-hytte-turer på høyfjellsstier.

Jakten kunne begynne.

En kjapp kartlegging av alternativene konkluderte med at det ikke var lett å oppfylle tre ønsker på én gang. Det vrimlet av hardtails for lange gafler, men de fleste var tunge frikjørere bygget for ren nedovermoro. De få som var lettere, var som oftest designet med en tradisjonell XC-geometri - bare justert for lengre gaffel. De store produsentene gidder knapt å levere stihardtails i denne kategorien (Marins Europa-versjon av Rocky Ridge unntatt), mens flere av de britiske småprodusentene får bygget fine stålrammer i Østen. Men for å få prisen lav nok, går rammevekta ofte opp mot 2,5 kilosmerket. Det ble en hel kilo mer enn Attituden jeg kom fra, og fristet ikke nok. Snart satt jeg igjen med et aluminiumsalternativ på rundt to kilo, med oppgitt maksgrense på 160mm gaffel - og like under 69 grader styrevinkel med en 140mm Fox Vanilla.

Det ble en Santa Cruz Chameleon. En sykkel jeg aldri før hadde vurdert for mitt bruk, siden mine egne fordommer forbandt ramma med folk som hopper høyt i olabukse og pottehjelm. Nå var den blitt min eneste terrengsykkel.

Førsteinntrykk

Chameleon er en gammel traver i modellrekka hos Santa Cruz; lansert i 1999 og med kun én justering siden den gang. Førsteinntrykket kan ikke kalles spesielt overbevisende for en ramme som skryter på seg å være så allsidig at den fortjener navnet Chameleon: Store, sidemonterte forsterkningsplater og et digert underrør preger frontpartiet, mens massive firkantrør og en grovbygd wishboneløsning preger det lille, kompakte baktriangelet.

Sammen med et skrånende, lavt overrør skaper disse detaljene til sammen et stuk som mange forbinder med rene hoppesykler eller blytunge frikjørere. Like fullt selges Chameleon inn som en allsidig ramme som skal kunne funke til alt fra rundbaneritt til frekke svev i terrengparkene. Du ser den i doseringene når Santa Cruz Syndicate kjører 4X-konkurranser, den brukes flittig til dirtjumps, som urbant streetleketøy og ikke minst som singlespeed med stiv gaffel.

Vi er derimot kun interessert i å finne svar på dette ene spørsmålet: Duger en slik ramme som en ren stisykkel til en som er like glad i klatringer som utforkjøringer? Vi spoler direkte tilbake til jomfruturen.

Kjøreegenskaper

Straks delene fra Klein Attitude-forgjengeren er skrudd på plass (se spec nederst) og Fox Vanillaen bygget opp fra 100 til maks vandring, er det klart for jomfrutur opp fra Skjersjøen til Fagervann i Oslomarka. Overgangen er overveldende på alle måter. På grusveien opp fra Maridalen sitter jeg med følelsen av å ha havnet på et tungt, uregjerlig beist av en traktor. Der Kleinen var en lysvåken kvikkas, alltid klar for å bykse videre, framstår Chameleonen som en narkoleptisk skilpadde. Alt føles feil. Jeg trøster meg med at grussykling ikke er mitt felt, og venter spent på stistarten.

Stien begynner med en lang, lang klatring. En klatring som bare fortsetter og fortsetter, helt til toppen av åsen er nådd. Lærdom nummer én noteres etter noen få meter med steinete motstand: Be kroppen om å flytte seg nærmere styret. Høyere front med lengre gaffel og slakere styrevinkel krever justering av den vante vektfordelingen. Straks justeringen var på plass - og det gikk fort, kom jeg opp de gamle kneikene uten nevneverdig trøbbel. Jeg liker å klatre og hadde gruet meg til å få en nedtur her. Klatringen er litt mer slitsom enn på Kleinen - men jeg kommer likevel lett opp, og skuldrene senker seg noe. Men det er mye igjen.

På toppen av åsen går stien innover i urskogen, og de første små nedoverkneikene dukker opp. Det er her jeg drar rett av stien og ut i lyngen, i den aller første krappe svingen i frisk fart på smal sti. Skal du råkjøre en hardtail med mye vandring og slakk geometri, må den kjøres med mer aktiv kroppsbevegelse enn en klassisk old-skool-konkurranseramme. Jeg var vant til en sykkel som ga respons på hvert minste hint, et lite napp i styret på den gamle XC-riggen var nok til å få meg rundt svingen. Etter den første, krappe svingen på Chameleon'en trasker jeg flau ut av blåbærlyngen og går noe mer defensivt inn i neste sving. En halvtimes tilvenning senere står jeg på toppen av en av Oslos fineste og raskeste utforkjøringer, fra Fagervann ned mot Maridalen skole. Noen minutter senere har jeg lært mye nytt på rekordtid. Og defensiv kjøring står ikke på den lista.

Som nevnt har jeg aldri vært noen stjerne i utforbakkene. På mine tidligere XC-rammer har jeg vært vant til å ligge noe bakpå i brattkjøringene og korrigere kursen med kjappe napp i styret. Det vil ikke en Chameleon med 130mm+ i fronten ha noe av. Den vil at du stiller deg mer sentralt i ramma for å fordele vekta jevnere, den blir slett ikke nervøs av at du legger mer vekt og press ned på framhjulet for å skaffe maks bitt i svingene - og den hiver deg akkurat dit du vil i samme øyeblikk som du flytter vekta litt til siden og legger sykkelen noen grader ut med en ørliten dose kontant muskling. Helt ulikt mine gamle vaner, men fryktelig moro.

Borte var den nervøse følelsen jeg var vant til når jeg nærmet meg mine egne yttergrenser, borte var det desperate ønsket om å henge bakpå når det ble virkelig bratt. Chameleonen tar deg ned teknisk krevende stier så stødig og overbevisende at det nesten føles overlegent for en som trodde at klassisk NORBA-style geometri var nøkkelen til maks moro. I løpet av to sesonger på Chameleon'en har jeg kjørt utfor med linjevalg som jeg før ikke våget å prøve meg på. Det handler selvsagt primært om mentale grenser og ikke at det gamle utstyret nektet meg noe. Likevel: De stabile, sikre og samtidig lekevillige egenskapene til Chameleonen gir meg all den ekstra selvtilliten jeg trenger for stadig å utvikle meg videre. Kort sagt: En vanedannende affære.

Men som nevnt: Stisykling er mye mer enn bare nedoversykling. Selv har jeg alltid likt teknisk utfordrende klatringer minst like godt som nedkjøringene, og Chameleonen klatrer overraskende godt så lenge du plasserer kroppsvekta annerledes for å kompensere for høyden i front. Du kommer deg fint opp, men i vårt oppsett er det ikke klatringer som er prioritert først. Jeg har aldri kjørt den med kortere gafler enn 130mm, og en gaffel med klatresenking er sikkert et smart trekk her. Likevel har det aldri vært et savn, siden Chameleonen ennå ikke har måttet gi seg på gamle kneiker som jeg har tatt med tidligere sykler. Og når du først står oppreist i en klatring og sparker fra av alle krefter, er det nydelig å ha en så kontant plattform å ta spenntak i. Denne ramma bruker ikke energien din på å vri seg i smerte, her plantes kreftene kontant rett ned i bakken.

På flatmark gir den meg bedre flyt enn det jeg var vant til, av samme grunner som nevnt i utforkjøringene. Den sprinter absolutt ikke med samme håndfaste overbevisning som en 100mm-oppsatt hardtail med klassisk geometri, men den finter ut tekniske hindringer med langt større autoritet. En ramme som dette inspirerer til en mer flytbasert, laidback kjørestil, med mindre vekt på febrilsk hamring og mer vekt på ren moro og freidige linjevalg.

Minuser

Betyr det at alt er vel? Ikke helt.

Den største svakheten finnes i rammas alt-etende ambisjoner. En rendyrket stiramme ville fint klart seg med et lettere rørsett og dermed hatt noe mer komfort å by på. Chameleon sporer bombestabilt gjennom svingene når den kjøres hardt og hissig, den er solid nok uansett hvilke tall badevekta til eieren måtte komme opp med - og den er bygget for å tåle hopp og dropp uten stopp. Baksiden av denne medaljen merkes når du har noen timer bak deg: Chameleon-ramma er stiv og kontant, og trenger litt hjelp for å bli en komfortabel langturssykkel. Vi grep til brede dekk med masse volum samt en dyr, men fleksibel setepinne i titan for å bøte på saken, og opplever problemet som løst. Selv om det ideelle selvsagt hadde vært å ha komforten der fra scratch.

Horisontale dropouts sørger for et uhyre kompakt baktriangel siden setestagene møter kjedestagene foran i stedet for over akslingen. Med litt tålmodighet skal det også la seg gjøre å utnytte løsningen til å stramme kjedet for singlespeedbruk, men ulempen dukker opp straks bakhjulet bremser hardt med uvanlig godt marktrykk, for eksempel når du bremser kjapt for å sette ned en wheelie: Med Ringlé-hurtigkobling vrir hjulet seg inn mot venstre kjedestag. Dette har kun skjedd et par-tre ganger i løpet av to hele sesonger. Like fullt er det et irritasjonsmoment. Bedre koblinger eller bolting fikser biffen. Kjapp hjulbytting er dog ikke noe problem, det er mer en vanesak.

For noen vil også de sløve egenskapene på grusvei være et minus. Dette har selvsagt med vårt oppsett å gjøre; med store dekk, lang gaffel og sti-oppsett er Chameleon langt fra noen sprinter på flatt, hardt underlag. For vår del er dette lett å leve med, siden vi sjelden trenger lange transportetapper på grus.

Kort om utstyrsvalget

I en test som denne er gaffel, hjul og dekk sentrale elementer, siden de i stor grad påvirker kjøreopplevelsen. Styre/styreframspring og setepinne/sete er også viktig, siden de er kontaktpunkter som definerer kjørestillingen din. Drivverk og bremser må selvsagt funke, men er i en vurdering av ramma helt underordnet bare de gjør jobben sin. 32 Vanilla-gaffelen og Kenda Kinetics-dekkene fungerer kort sagt nydelig, men det er cockpitløsningen som har imponert mest.

Syntace VRO-framspringet kan i løpet av sekunder justeres mellom 55 og 105mm lengde, og har latt meg leke mye med både lengde og høyde. Dette hjalp meg til å oppdage at teknisk stisykling ble enda morsommere med noe kortere framspring og et styre plassert høyere enn jeg noen gang ville valgt med et fast framspring. Hele 16 grader backsweep på styret bidrar til økt komfort med sin mer naturlige håndposisjon.

Moots-pinnen i titan er designet for å bøye seg litt bakover når du passerer et hinder med rumpa på setet. Selv om det ikke er snakk om mange centimeter, er effekten etter en langtur tydelig forskjellig fra en aluminiumspinne. Titanpinnen demper små ujevnheter og tar stinget av de verste slagene på en uhyre diskret, men likevel effektiv måte. Vel å merke så lenge du har pinnen nær maks utstikk. Senkes setet mitt 6-7 cm, er komfortgevinsten langt fra like merkbar.

Å droppe minsteklinga i front har heller ikke skapt noe savn. Med 11-34 bak inspirerer det til å køle skikkelig på opp kneikene, heller enn å hekte seg ned på 22-drevet og lunte opp i snegletempo. Resten av utstyret gjør jobben som det skal, slik at jeg slipper å tenke mer over det - fint for en som ikke er veldig opptatt av mekking.

Undertegnede er forøvrig 187cm høy, og passer perfekt på en large. Er du fire-fem centimeter lavere, er nok medium et like bra valg.

Konklusjon

Chameleon er ikke perfekt, men den er lett å bli glad i. Selv er jeg blitt overraskende hekta. Etter to sesonger på utallige stier til skogs og til fjells føler jeg meg 100% hjemme hver gang jeg setter meg på og peker forhjulet inn på en sti. Det som kjennes tregt på asfalt og grus, er den samme stabiliteten som ypper deg til å prøve frekkere og mer lekne linjer i teknisk terreng. Chameleon funker utmerket for den som liker å presse grenser i rask, teknisk stikjøring - og som er villig til å prioritere maks underholdning nedover framfor maks effektivitet oppover.

Det er selvsagt geometrien som er nøkkelen her. Skal undertegnede bytte ut Chameleonen, er det eneste fristende alternativet en customramme med samme mål og vinkler. Den må i så fall bygges med litt mer komfortable stålrør, og den skal bli lettet for de ekstra forsterkningene som høye hopp krever. Kanskje fordi eieren er for gammel og feig. Men like mye fordi en Santa Cruz Chameleon er mer enn morsom nok med begge hjula på bakken.