MINUS:Hard gummi glipper på våt stein
Alt var mindre før. I hvert fall når det handler om terrengsykkelutstyr. For ti år siden humpet vi rundt i skogene med slanke stålrammer med null eller kanskje 3-4 cm effektiv fjæring på forhjulet, smale styrer, tynne og spinkle krankarmer, små, enkle cantileverbremser og dekk som sjelden var større enn 1.95 tommer i bredden.
Siden har utrolig mye skjedd.
På utstyrsfronten har det meste blitt extra large, større, stivere, sterkere, år etter år. Det har kort sagt handlet om å gjøre det enklere å kjøre fortere gjennom vanskeligere terreng. Og ettersom farten øker og utfordringene må jekkes opp, øker behovet for pålitelig bakkekontakt som kan takle både hydrauliske panikkbremsinger og overmodig steinrøyspasseringer.
Det er derfor mange av oss i dag sykler rundt med dekk som for noen få år siden ville gitt oss frysninger hvis vi la dem på kjøkkenvekta. Det er opplest og vedtatt at ekstra roterende vekt på felger, dekk og slanger er en styggedom for alle som vil ha det gøy på trange stier, men heldigvis er ikke teori og praksis det samme. Mer rullemotstand på slett underlag og noen gram ekstra er ofte en lav pris å betale for bedre grep, mer komfort og større motstandsdyktighet mot punktering.
Men et sted går det selvsagt en slags grense for de fleste. 2.2-dekk på rundt 650 gram er i dag akseptert som nærmest standardutstyr for stisykling, mens vektklassene over fortsatt er dominert av de mer nedoverbaserte frikjørerne.
Azonic Vigilante 2.5 er et gedigent dekk med en lav vekt for sin størrelse; 760 gram. Vi har brukt det gjennom sommersesongen, og falt pladask for den jeg-kjører-rett-på-samme- hva-jeg-støter-på-aktige tryggheten det gripevillige mønsteret og det store volumet gir. Brede dekk flyter naturlig nok bedre over hindringene, og lar seg ikke så lett vippe ut av kurs. De første ukene nøt jeg moroa, og var overbevist om at jeg hadde møtt min nye allround-favoritt. Dessverre ble verken jeg eller testlaget like forelsket i gummiblandingen. Den er ikke av det skummelt glatte slaget, men på fuktig eller våt stein og svaberg har vi opplevd dekk som sitter betydelig bedre enn Vigilante. Fordelen er relativt god slitestyrke, særlig sammenliknet med de mange klistergummi-dekkene som selges dyrt for tida.
Det første som slo oss da vi la Vigilante-dekket på plass på felgen, var at vi hadde sett det før. Schwalbes Albert-serie har vært på markedet i mange år nå, og det er ingen tvil om at Azonic-designerne har hatt et slikt dekk stående på kontoret. Vi snakker ikke direkte rip-off, Azonic har lagt inn noen flere kanter på sine knaster, plassert dem lengre fra hverandre og forlenget sideknastene i fartsretningen – som du kan se på bildene.
Resultatet er uansett bra: Azonic-dekket biter seg godt fast, slipper gjørma før den pakker seg, og lar seg villig tyne gjennom hissige og lange svinger. En svært kompetent frikjører kommenterte at dekket slapp litt for brått når det kantes hardt, for eksempel på skrått underlag – men undertegnede hadde aldri baller nok til å presse dekket så langt; jeg opplevde det tvert om som solid i kantgrepet. En stor overraskelse var også rullemotstanden på asfalt – ved en inkurie havnet jeg i et raskt felt av syklister over en lengre distanse på riksvei, og tross lang avstand mellom knastene på Vigilante hadde dekket en rulleflate som var adskillig mindre å stange mot enn fryktet.
Som hardtailbasert stisyklist med like stort hjerte for både oppover og nedover, synes jeg personlig at Vigilante ble et lite hakk for digert i tekniske partier i lav og moderat fart.
Nedover er det selvsagt en fryd, så lenge underlaget holder seg tørt. Du får følelsen av å ha mer fjæring og mer guts enn du egentlig har, her er Vigilante i Playstation-klassen! Likevel er det mer bredt enn høyt; et par millimeter bredere enn Fat Albert - men ikke høyere. De myke sideveggene gir flott komfort, men kombinert med moderat høydevolum er de ikke like bombesikre mot gjennomslag som du gjerne tror. Dessverre ble det heller ikke så moro når møkkaværet kom. Dekket henger ok med hvis du har en smule finesse, men slipper for tidlig på hardt underlag – og gjorde at vi syklet litt mer på tå hev enn hva et 2,5-dekk bør invitere til.
Oppover gjør det jobben med tanke på klatregrep, det har nok av bitt og stor kontaktflate, men sammenliknet med 650-grams-dekkene fra Intense, Specialized og Schwalbe synes jeg at jeg mistet den ekstra snerten som litt lettere og smalere dekk gir. Hadde jeg hatt fem tommers fjæring i begge ender, og sett på klatringene kun som nødvendige onder for å skaffe nok høydemeter til de morsomme utforkjøringene, hadde jeg ikke bekymret meg for dette – siden Vigilante leverer varene når du gir full gass bortover og nedover.
Dermed står jeg igjen med kun to minus i min bok, der det ene handler om personlig preferanse:
Hard gummiblanding med usikkert grep om hardt og vått underlag er det største ankepunktet. Hvor stort og bredt du foretrekker dit favorittdekk er en mer personlig sak – og for en smalsti-dyrkende, klatreglad endurospjæling som meg ble dette 2.5-dekket akkurat det ene hakket for stort. Er du en fartsglad frikjører med sans for langturer i godvær, er Vigilante et prima valg.
