Førsteinntrykket av Enduroen er at den er svært lettsyklet, men først og fremst når det peker nedover. Vi vil påstå at du nærmest uansett ferdighetsnivå er sikret moro i bratt terreng. Enduroens lave krankhus, de slakke vinklene, det aktive bakhjulsopphenget og den helt suverene Fox Van 36RC gaffelen, er tilsammen kanskje det beste redskapet vi har vært borti for nedoversykling som ikke er konkurranseorientert. På Enduroen sitter du lavt, relativt utstrakt og perfekt balansert midt i sykkelen. Straks vi lot sykkelen løpe oppdaget vi at dette er en sykkel bygget for å forsere smale og vanskelige stier i høy fart. Det var når vi lot redsel være redsel og ga full gass, at Enduroen viste oss sine beste sider. Det være seg krappe svinger, dropp og partier som minner mer om steinbrudd enn om sykkelvei. Til tross for iherdige forsøk på å presse Enduroen til det ytterste, følte vi ikke at vi kom i nærheten. De eneste grensene vi nådde var våre egne.
Uheldigvis er Enduroen en sykkel som begrenser deg merkbart når du beveger deg oppover. Her er det bare å ta seg god tid. Med en egenvekt på omlag 16 kilo er ikke Enduroen noen lettvekter. Bakhjulsopphenget på Enduroen krever et relativt jevnt og rundt tråkk hvis man vil unngå å bli sjøsyk. Dette gjelder selv med full propedal på Fox DHX-Air bakdemperen. Specialized Enduro 2.3 dekkene triller også uforholdsmessig dårlig når underlaget er noe annet enn røff sti. Vi skal imidlertid ikke klage på dekkene, dette er noe av det beste vi har prøvd på sti. De har et fantastisk kantgrep på både stein, fjell og i løs grus og sand, samtidig som gummien klistrer seg til underlaget både når det er vått og tørt. Enduroen er i mange tilfeller litt vel mye sykkel, men tåler du å dra på litt daukjøtt er du garantert full pott på vei ned.
