Offroad Finnmark 700 er et av, om ikke det desidert hardeste sykkelrittet i verden. Selv om man kan velge å sykle kortere varianter i form av 300 og 150 kilometer, er det distansen på 700 kilometer om virkelig skiller seg ut både nasjonalt og internasjonalt.
Erik Ramstad og makker Ivar Simensen bega seg ut på den lengste distansen, og fikk en tur over vidda de neppe glemmer med det første. Ramstad tok også med kamera på turen, og gir et unikt innblikk i hvordan det er å sykle så langt, og ikke minst så lenge. De to var ute på sykkelen i til sammen 90 timer.
Det er ikke første gang Ramstad tar med seg både venner og kamera på tur. Tidligere har vi skrevet om langturene fra Fredrikstad til Nesodden på sti, og en noe uvanlig sykkelpendlerute; Oslofjorden rundt på sti. De to turene er imidlertid som korte å regne, sammenlignet med 700 kilometer sykling i én tur, i følge Ramstad:
– Det må være den lengste sykkelturen jeg har vært på noen gang, ja. Når Strava-beskjeden med "this is your longest activity" dukket opp etter målgang, tenkte jeg at det nok er en stund til jeg ser den igjen, sier han til Terrengsykkel.
– Du virker jo tilsynelatende smørblid på denne filmen, var det ingen nedturer underveis?
– Joda. Det var ekstremt vått på vidda. Når selv de som bor der sier det er det våteste de har sett, sier det vel noe. Men en suksessfaktor i et sånt ritt er hodet, og du må beholde humøret om du skal komme deg gjennom. Det var vi bevisst på. Vi har syklet 300-distansen i Offroad Finnmark før, så vi var kjent med det. Pluss at når kameraet kommer fram, blir det litt surr og tøys, det er nesten en litt ubevisst metode for å holde umøret oppe.
– Hva var høydepunktet?
– Det tror jeg må være å oppleve hvor stor vidda er, og hvor ensformig landskapet er innimellom. Vi tenkte flere ganger at vi måtte ha sykla i ring, fordi landskapet var så likt. Og så er det disse ATV-sporene. Alle andre steder når man sykler langs en grusvei eller kjerrevei, så fører den jo gjerne til noe, men der oppe bare fortsetter og fortsetter de. Det tror jeg er ganske uvant for oss som østlendinger som kommer dit. Og så blir jeg mektig imponert over de som gjør dette år etter år. Vi kom i prat med en som gjorde det for syvende gang.
I en snutt i filmen kan man også se de to syklistene slå seg ned i en sofa utendørs, helt tilfeldig. Ramstad innrømmer at det var fristende å ta seg en dupp.
– Vi kom til en fjellstue, og der stod bare denne sofaen ute på tunet, vi skjønte jo at kameraet måtte fram da. Den var utrolig myk, så det var fristende med en liten lur. Jeg har aldri vært så trøtt på sykkelen før, eller sovna på sykkelen i fart, slik jeg gjorde. Det er hallusinering rett og slett. Først hører du stemmer selv om det ikke er noen der, og så lurer man plutelig på hvor tredjemann er, selv om vi sykler som par. Helt mot slutten så Ivar at jeg begynte å vingle i en oppoverbakke, og da var jeg helt borte. Da var det bare rett ned i lyngen for å sove i nøyaktig fem minutter, så klarte jeg å sykle hele veien inn.
– Aldri igjen, hører vi deg si, men samtidig høres det ut som det har vært en minnerik tur?
– Når jeg sier det, går det vel mer på at man må bruke en hel uke av ferien vekk fra familie på det. Nå er jeg veldig heldig som kan gjøre det av og til. Å sykle rittet på nytt kunne jeg for så vidt ha gjort.
– Kommer du til å sykle én tur som er så lang igjen?
– Ikke med mindre jeg finner et ritt som ligner. Vi kom i mål for litt under en uke siden, og fortsatt kjenner jeg at kroppen jobber, nesten litt sånn febertokt-aktig.
