– Hva er det med deg og Grenserittet?
– For meg som har bakgrunn fra rundbane, passer det bedre med små, korte klatringer, som er Mathias Wengelin eksplosive. Sånn sett er Grenserittet perfekt for meg.
– Hvordan vil du beskrive løypa?
– Det starter med en god del asfalt og rask grus, hvor det er viktig å posisjonere seg hvis man har ambisjoner. Så kommer det en del skogsveger, og deretter det som jeg mener er det avgjørende stedet, den vanskelige klatringen med grus, og så asfalt, der bruker det å sprekke opp, og der avgjøres i rittet i stor grad. . De gruppene som kommer av gårde der holder som regel helt inn til mål. Den siste 1,5 mil er det en bratt bakke nedover før siste langestasjon, her kan man ta inn mye luker nedover. Er feltet samlet ved siste langestasjon, så blir det nesten garantert spurtoppgjør.
– Hallvar Barlaups rekord fra 2004 står enda fjellstøtt, hva tror du er grunnen til at tidene ikke er bedre de siste årene? Mye lurekjøring?
– Det varierer fra ritt til ritt. Det blir større grupper i enkelte ritt. Det blir større og større grupper og alt for mange inn mot mål. Jeg tror det er alt for mange som er fornøyd med å sitte med, og da blir det bare sånn.
– Hva tror du er grunnen til at ikke flere svensker kjører Grenserittet?
– Jeg har virkelig ingen anelse. Jeg har anbefalt Grenserittet til mange, for det er virkelig et morsomt ritt å kjøre. Men det er kanskje ikke så mye reklame for rittet på de største svenske sykkelnettsidene. Ivrige mosjonister burde prøve det. Personlig liker jeg mest er at det er lett og variert. Andre lignende ritt i Sverige er ofte bare grus, mens i Grenserittet har de klart å skape ei variert løype med skogsveier og stier. Grenserittet er et morsomt alternativ til både Cykelvasan og Birkebeinerrittet.
